Bransjesjef Knut Aaneland i TBL Offshore mistenker Statoil for å ha normalisert anbudene siden forskjellen i pris mellom spanske Dragados og norske Aker Kværner var hele 40 prosent.
- Normalisering betyr at Statoil har et eget timeestimat for arbeidet som skal utføres. Ved å ta prisen som Dragados har tilbudt og fordele den på antall timer Dragados har estimert, kommer Statoil fram til en timepris for verftet. Denne setter de så inn i sitt eget timeestimat. Tilsvarende gjøres for Aker Kværner. Når sluttsummen etter en slik normalisering sammenliknes, kan det bli store differanser mellom verftene, fordi effektiviseringstiltak som automatisering og økt produktivitet da medfører økt timepris. Med andre ord kommer ikke kunnskapsgevinsten ved verftet med i beregningen, og det norske verftet blir utkonkurrert, forklarer Aaneland.
Normalisering av anbud var vanligere før, men etter innføring av totalkontrakter er slike sammenlikninger stort sett forlatt. Snøhvit er en fabrikasjonskontrakt som hovedsakelig består av rene betalbare timer, slik offshoreindustrien hadde på begynnelsen av 80-tallet. All teknologiutvikling knyttet til effektivisering ved verftene er dermed bare fordyrende.
- Vi tror ikke prisforskjellen kan ha vært så stor. Vel er timebetalingen for en spansk arbeider rundt halvparten av hva en norsk verftsarbeider har, men det utgjør på langt nær hele timeprisen for arbeid utført på et verft. Det må være andre elementer som spiller inn, sier han.
- Jeg håper Statoil vet hva de gjør. Siste større leveranse fra Dragados var understellet på Snorre B. Det fikk en prisstigning på 115 prosent, i tillegg til at verftet krevde over 100 millioner kroner ekstra i kompensasjon som de ikke fikk. Izar-verftene som bygger lekteren og de norske fregattene, har hele 5,3 milliarder kroner i regional- og omstillingsstøtte fra EU fra i år og frem til 2005, sier Aaneland.
