Den nye rapporten «Norge i hardt vær» er svak der klimaendringene treffer hardest: Hos boligeiere og i små og store lokalsamfunn. Alle må bidra i arbeidet med klimatilpasning, men det skal visstnok skje av selv.
Ekspertutvalgets rapport forteller at klimaendringene vil øke i årene som kommer. Skader på private bygg kan bli 32 prosent høyere ved midten av århundret, og naturhendelser vil gi langvarige økonomiske virkninger for husholdninger og lokalsamfunn.
Det er nyttig med nye beregninger og oppdaterte anslag, men dette er intet nytt.
Vi vet at ekstremt vær gir flere og dyrere skader, og vi vet at det kommer mer vær. Hus blir tatt av storm og flom, tørke ødelegger avlinger, veier tas av ras, og overvann legger hele lokalsamfunn under vann.
Mangler hasteforståelse
Dette er bare begynnelsen, og vi må forberede oss langt bedre enn vi gjør i dag. Vi opplever imidlertid at hverken rapporten eller mottakeren har det samme hastverket som vi føler på.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) sa, da han tok imot rapporten, at «alle må bidra» i arbeidet med klimatilpasning. Det står i kontrast til et av rapportens hovedfunn – at klimatilpasning i stor grad vil skje av selv.
Eriksen sa også at det ikke er staten som har de sterkeste insentivene i dette arbeidet. Det er å abdisere fra sitt ansvar, og statsrådens ordvalg tyder på at det ikke kommer noe særlig mer penger til klimatilpasning.
Velg forebygging
Vi forventet at utvalget fokuserte mer på politikk og insentiver der klimaendringene rammer hardest. Politikken må flytte penger og ansvar fra opprydding til forebygging.
Kommunene har ansvaret for klimatilpasning lokalt, men kompetansen er mangelfull og økonomien under sterkt press. Derfor må staten ta større ansvar både i finansiering, organisering og prioritering. På sikt bør regjeringens bevilgninger til klimatilpasning ligge på over tre milliarder, i dag er den på under én.
Klimatilpasning skjer ikke av seg selv. Boligeierne kan gjøre mye selv for å ruste boligen mot vær- og naturskader. Forsikringsbransjen ser det som sitt ansvar å hjelpe kundene med dette – ikke bare erstatte, rydde og reparere i etterkant.
Grenseløst vann
Men boligeieres egeninnsats er ikke bare kostbar – tiltakene blir en dråpe i oversvømmelsen om ikke myndighetene kommer sterkere på banen.
For vannet kjenner ingen grenser, og det gjør heller ikke de økonomiske konsekvensene. Vannet stopper ikke ved egen tomt eller kommunegrensene, og skaden treffer ofte langt fra der problemet oppsto.
Nytten av tilpasningstiltak havner med andre ord et annet sted enn der kostnaden tas, men hvem vil bruke penger på at naboen skal unngå skader? En del av løsningen ligger i å se mer helhetlig og regionalt på klimatilpasning enn vi gjør i dag.
Klimatilpasning skjer ikke av seg selv, og derfor må alle bidra. Også staten.
Bli med inn i Une Bastholms beredskapslager
