Navigasjon

Slik var fortidens elleville navigasjonssystemer

«Levende kart», magneter i asfalten og gassgyroskop. Veien til dagens GPS har vært lang, kronglete og fargerik.

Jones Live Map, navigasjon oppfunnet i 1909.
Jones Live Map, navigasjon oppfunnet i 1909. (Illustrasjon: Fra Jones Live Map reklamebrosjyre)

«Levende kart», magneter i asfalten og gassgyroskop. Veien til dagens GPS har vært lang, kronglete og fargerik.

Mannfolk som nekter å spørre om veien har mye å takke det amerikanske forsvaret for. I 1973 satte Uncle Sam i gang prosjektet Global Positioning System, og et tiår senere ble det sivilt tilgjengelig. GPS er virkelig et av teknologiens store mirakler. 

For det har ikke alltid vært like lett å finne frem her i verden. 

Sekstanten kom allerede på 1700-tallet, og var tipp-topp på verdenshavene, men ikke spesielt egnet til å finne en eksakt adresse på land. Kart er helt topp, bortsett fra at kartet ikke aner hvor du er. 

Det levende kartet 

I 1903 fikk den oppfinnsomme newyorkeren Joseph W. Jones patent på Jones Speedometer, som via en kabel til hjulet fortalte sjåføren hvor raskt kjøretøyet beveget seg. Seks år senere var han klar med enda en oppfinnelse som skulle gjøre bilturen enklere: Jones Live Map. Nå skulle sjåføren få hjelp til å komme seg til målet, med instrukser underveis. 

Den runde, glassdekte mekanisken var koblet til bilens kilometerteller med en kabel. Når bilen ble satt i bevegelse, begynte Jones Live Map å telle kjørelengden. 

Slike papirskiver måtte kjøpes før man la ut på tur med Jones Live Map.
Slike papirskiver måtte kjøpes før man la ut på tur med Jones Live Map. Foto: Wiki Commons, CC BY-SA 4.0

Snurrende papirdisker 

Før chaufføren pakket sin automobil og la ut på nye eventyr, måtte han kjøpe en papirdisk med instrukser for en forutbestemt rute. Hver papirdisk rakk til rundt 160 kilometer. Hvis reisen var lenger enn som så, måtte man stoppe og legge inn flere papirdisker. Ved reisen start måtte sjåførens startpunkt være samstemt med pilen inne i Jones Live Map. Underveis snurret skiven, og når bilen hadde kjørt en gitt distanse fikk sjåføren beskjed om ta til venstre ved broen. Man skulle holde seg slavisk til den forhåndsbestemte ruten, og det skulle ikke mer til enn en veiomlegging før hele innretningen var ubrukelig. Jones Live Map holdt det gående til begynnelsen av 1920-tallet. 

Armbåndskartet 

På denne tiden lanserte John J. Bovy en ny løsning, som var hakket mer visuell enn papirdiskene til landsmannen Jones. Her var det ikke lenger skrevne instrukser, men kart som manuelt måtte skrolles gjennom en holder på dashbordet.  

I 1927 lanserte britene Plus Four Wristlet Route Indicator. Som navnet allerede har avslørt var dette en innretning man bar som et armbåndsur. Det høyst analoge navigasjonssystemet besto av en miniatyrkartrulle som armens eier manuelt måtte trekke mellom to sylindere, omtrent som når man trakk opp et armbåndsur. Mellom sylinderne var kartet ute i friluft, og der kunne kartleseren se noenlunde hvor bilen var i forhold til terrenget. Hvis vedkommende hadde husket å skrolle, da. Den som kjøpte Plus Four Wristlet Route Indicator, fikk med seg 20 ruller med ulike forhåndsbestemte reiser, de fleste rundt London. 

Rundt 1930 fant italienerne opp Iter-Auto, et system der lange kartruller ble skrollet gjennom et apparat.
Rundt 1930 fant italienerne opp Iter-Auto, et system der lange kartruller ble skrollet gjennom et apparat. Foto: Reklame fra Iter-Auto

«Med upåklagelig nøyaktighet»

Rundt 1930 lanserte italienerne et system som, under ideelle forhold, viste hvor bilen var og fulgte dens bevegelser. Innretningen het Iter-Auto, og brukte kart trykket på lange remser. Også her var apparaturet koblet til bilens kilometerteller, og Iter-Auto matet frem kart i takt med bilens hastighet. Jo raskere du kjørte, jo kjappere matet Iter-Auto kartene. 

Slagordet var det heller ingenting å si på: «Iter-Auto er din skytshelgen på jorden, som vil lede deg på dine reiser med upåklagelig nøyaktighet.» 

I likhet med Jones Live Map måtte man på forhånd kjøpe kartrullene for en spesifikk rute. Kartene beveget seg mens du kjørte gjennom landskapet, og det var trykt symboler for bensinstasjoner, hoteller, farlige svinger osv. Men også her ville en omkjøring eller uplanlagt stopp klusse til hele navigasjonen. Kartene ble kun matet i én retning, så hvis du kjørte feil eller måtte rygge var du ille ute. 

Iter-Auto - automatisk kartnavigasjon à la 1930.
Iter-Auto - automatisk kartnavigasjon à la 1930. Foto: Reklame fra Iter-Auto

Magneter i bakken

I 1966 presenterte General Motors systemet DAIR, som var en forkortelse for Driver Aid, Information and Routing. DAIR besto av toveis radiokommunikasjon, magneter i asfalten og hullkort. 

Bærebjelken her var å legge magneter i veien, som ville registrere når metallbiler passerte. Et hullkort for valgt kjørerute ble stappet inn i en leser, og hver gang bilen nærmet seg en avkjørsel lyste maskinen opp med piler for høyre, venstre eller rett fram. Magnetene registrerte om bilen kjørte i riktig retning, og kunne vise sjåføren «STOP» hvis man var på ville veier. 

Den gang kunne det være vanskelig å vite hvor man befant seg med tom tank eller punktert hjul. Men med DAIR kunne havaristen bruke toveis radiokommunikasjon til å fortelle hva som hadde skjedd. Takket være lokasjonen på den sist registrerte magneten kunne redningsbilen vite hvor du sto - rett nok med noen kilometers nøyaktighet. GM planla å legge ned magneter med noen kilometers mellomrom langs viktige motorveier i USA. Det ble nok uoverkommelig, og DAIR ble aldri satt i drift kommersielt. 

Japansk gyroskop

I år er det 40-årsjubileum for det som ble sagt å være verdens første automatiserte, kommersielt tilgjengelige navigasjonssystem for bil. Løsningen het Electro Gyro-Cator, og ble utviklet av Honda og Alpine. Sjåføren plasserte gjennomsiktige kart på på sekstommers skjerm, og markerte hvor man var. Ved hjelp av signalene fra et innebygget gassgyroskop som oppfattet både bevegelse og rotasjon, pluss sensorer i girkassen som målte bilens fart og kjørelengde, viste en blinkende prikk på skjermen hvor sjåføren kjørte. Kom du til utkanten av plastkartet, var det bare å bytte til neste. Men billige var det ikke. Electro Gyro-Cator kostet nær 3000 dollar, som var en formue i 1981. Da 1982-modellene kom på markedet, var  Electro Gyro-Cator fjernet fra tilbehørslisten. 

I 1981 kom Honda med Electro Gyro-Cater, og viste vei ved hjelp av gassgyroskop.
I 1981 kom Honda med Electro Gyro-Cater, og viste vei ved hjelp av gassgyroskop. Foto: Honda

I dag er det null problem å finne frem dit du skal, takket være et utall satellitter langt ute i verdensrommet. Men neste gang du taster inn en adresse du aldri før har vært på, så kan du jo sende en vennlig tanke til Joseph W. Jones, hans snurrende papirdisker og alle de andre som har lagt ned masse arbeid for at du ikke skal kjøre deg vill. 

Kilder: Honda, General Motors Heritage Center, thedrive.com, gislounge.com, engadget.com

Les også

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå