Foto: 次世代に繋ぐ伝統建築【先人の知恵を記憶する】/ Youtube
Foto: 次世代に繋ぐ伝統建築【先人の知恵を記憶する】/ Youtube

Japansk byggeteknikk

Slik flyttet 1000 år gammel ingeniørkunst Japans hovedstad

  • Bygg

Japanske konstruksjonsteknikker med mer enn 1000 år på baken, gjør det mulig å ta fra hverandre bygninger som enorme byggesett. Teknikkene brukes den dag i dag, og har via sosiale medier fått en liten renessanse.

I det gamle Japan hadde hovedstaden en tendens til å flytte fram og tilbake – ofte hver gang det kom en ny keiser. Flyttingene medførte at offentlige bygninger, palasser og templer, for ikke å nevne forretninger, lagre og bolighus til embedsmenn, måtte oppføres igjen og igjen.

Heldigvis for byggherrene brukte tradisjonelle japanske konstruksjonsmetoder verken spiker eller metallbeslag i rammeverket. Ved hjelp av spesielle teknikker kunne bygningene tas fra hverandre og settes opp igjen som forvokste byggesett.

Den amerikanske arkitekten og forfatteren til en bok om tradisjonell japansk byggekunst, Azby Brown, er bosatt i Japan, og har siden han kom til landet i 1983 studert de gamle byggemetodene. Han forteller at byggesettmetoden blant annet kom til sin rett på 900-tallet, da hovedstaden i løpet av få år ble flyttet fra Nara til først Nagaoka og deretter til Heian-Kyo – i dag bedre kjent som Kyoto.

– Det finnes både arkeologiske og fysiske bevis på at bygninger ganske enkelt forsvant fra ett sted, for deretter å bli gjenreist flere hundre kilometer unna i den nye hovedstaden. Tilbake sto det bare fundamenter, og i løpet av to generasjoner gikk Nagaoka fra å være en livlig storby til grønne marker. De tradisjonelle japanske ingeniørkunnskapene var med andre ord med på å minimere det grønne fotavtrykket til byggverkene, forteller Azby Brown.

Fra glemmeboka til sosiale medier

En stor del av årsaken til det begrensede miljømessige fotavtrykket, er at japanske bygninger tradisjonelt er bygd av tre. De ble satt sammen med sammenkoblingsteknikker overlevert muntlig fra generasjon til generasjon av byggmestere. Løsningene benytter generelt ikke spiker eller beslag, men holder i noen tilfeller i mer enn tusen år gamle bygninger sammen med spenning og friksjon.

Men i moderne tid har de detaljerte og tidkrevende sammenkoblingsteknikkene hatt dårlige tider i Japan. De er ganske enkelt for tidkrevende. Spesielt siden mange boligbygg i landet blir oppført med en forventet levetid på 30-40 år.

Amerikanske og europeiske byggemetoder som ’2x4 balloon framing’ har mange steder gjort sitt inntog. Selv om tradisjonelle sammenkoblinger er en del av pensum for japanske tømrere, var mange av dem i fare for å gå i glemmeboka.

Dette endret en ung japansk mann som til daglig jobber med markedsføring i et bilfirma. På fritiden kastet han seg over tradisjonelle japanske byggeteknikker, og ved hjelp av dataprogrammet Fusion 360 animerte han hvordan de fungerer. Resultatene, som kan beskrives som porno for bygningsingeniører og likesinnede, finnes på Twitter-kontoen @TheJoinery__jp og inneholder flere enn 80 små animasjoner.

1400 års bevisførsel

Det 1400 år gamle Hōryū-ji-tempel i Nara er et godt eksempel på hvor solide koblingene og byggeteknikken er. Tempelet, som har holdt seg oppreist gjennom 46 jordskjelv kraftigere enn 7,0 på Richters skala, består som mange andre tradisjonelle japanske bygninger med flere etasjer, av en rekke løst forbundne etasjer. Under jordskjelv nøytraliserer bygningen automatisk en del av svingningseffekten, siden hver etasje beveger seg motsatt av den over og den under.

For å unngå at etasjene flekser altfor langt, henger en massiv trestamme av furu, kjent som en Shinbashira, ned fra undersiden av takkonstruksjonen. Den fungerer som en massiv svingningsdemper, og hjelper til med å nøytralisere svingningene fra et jordskjelv. Lignende systemer brukes også i moderne bygninger som Taipei 101 og i det 634 meter høye Tokyo Skytree.

Her ser du systemet til Taipei 101 i aksjon:

At de har bygget med lang tidshorisont, har i Horoyu-jis tilfelle også betydd at det må tas høyde for ulike naturfenomener. For eksempel får Japan hvert år nedbør i så store mengder at det kan få briter til å godte seg.

Regnvann kan over tid gjøre grunnen mykere rundt bygninger, og potensielt få dem til å synke. Derfor har tempelet svært brede takutstikk. For å sikre mot brann, som naturlig nok er en evig utfordring for trebygninger, er takutstikkene beskyttet av teglstein av leire.

De gamle mestre og metoder

Azby Brown flyttet i sin tid til Japan for spesifikt å lære mer om tradisjonell japansk byggekunst. En kombinasjon av hell, sjarm og iherdighet gjorde at han fikk lov til å følge en gruppe byggmestere som restaurerer Naras Yakushi-ji tempel ved hjelp av de gamle teknikkene. De har holdt på siden 1980-tallet, og regner med å være ferdige omkring 2030.

– En av de tingene som imponerte meg, var deres forhold og kjennskap til tre. En byggmester kunne titte på en planke, og med øyemål se at det ene hjørnet var to millimeter for høyt. De lytter til hvordan et stykke tre låter når du banker på det, og kan til og med finne detaljer om treets styrker og svakheter ved å lukte på det, sier Azby Brown.

Han forteller at det tidligere var en tradisjon for at en byggmester var tilknyttet spesifikke bygninger; inkludert dem som han hadde vært med på å oppføre. Denne formen for sameksistens ga, sammen med sammenkoblingsteknikkene, innsikt i tilstanden til en bygning, og mulighet for å bytte ut deler som for eksempel dørkarmer eller bjelker når de ble slitte.

Selv om noen av de tradisjonelle byggemetodene og koblingene er en del av pensum i den japanske byggeindustrien, er en del av tradisjonene gått tapt i moderne konstruksjoner.

For eksempel har japanerne tradisjonelt ansett trær som individer som alle hadde en sjel. Når de felte et tre, skyldte de derfor naturen å skape noe enestående med det.

I bygninger var det dessuten tradisjon for å bruke et tre ut fra den posisjonen som det hadde hatt i skogen. Hadde det stått i den nordlige delen av skogen, ble det brukt på nordsiden av bygningen.

Artikkelen ble først publisert på Ing.dk

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)