Ferden ble innledet og avsluttet i sentrale Spania, der beholderen ble fraktet med lastebil. I en havn nord i landet ble den lastet over på en pram som fulgte kysten opp til Belgia. De krysset Atlanterhavet på et lasteskip til Maryland, USA.
Ferden ble innledet og avsluttet i sentrale Spania, der beholderen ble fraktet med lastebil. I en havn nord i landet ble den lastet over på en pram som fulgte kysten opp til Belgia. De krysset Atlanterhavet på et lasteskip til Maryland, USA. (Foto: Sandia National Laboratories)

Kjerneavfall

Sendte beholder på 2333 mil lang triatlon for å sjekke risiko ved frakt av kjernavfall

Kjørte tog, lastebil og båt.

  • energi

Kjerneavfall transporteres i beholdere som tåler ekstremt mye juling. Men finnes det en risiko for at reisen skader de brukte brenselstavene? Dette ble nylig testet ut i en triatlon på tog, lastebil og båt – gjennom USA og Europa.

Før USAs Nuclear Regulatory Commision godkjenner en ny beholder for transport av kjerneavfall, må den overleve en rekke prøvelser:

  • Konstruksjonen skal kunne tåle å bli sluppet fra 30 meters høyde mot et hardt underlag – samt mot en skarp spiss i en slags punkteringstest. Etter dette senkes den ned i vann.
  • Beholderen skal også tåle å være helt omgitt av flammer i en periode på 30 minutter.
  • I tillegg til dette har beholderen blitt truffet i høy fart av både tog og store lastebiler.

Målet med alle disse standardtestene er å kontrollere at skroget ikke penetreres slik at radioaktivitet kan lekke ut. Men noe som ikke har blitt undersøkt, er hva som faktisk skjer med de kjernebrenselstavene som ligger i bunter i egne ”kurver” under transporten – innelukket i beholderen.

Alvorlige konsekvenser

Stavene er metallrør fylt med uranpellets, og den minste lille sprekk som følge av vibrasjoner ville innebære at godset aldri kan pakkes om – eller overhodet håndteres. Men dette kan fort bli nødvendig med tanke på at forskermiljøene fremdeles ikke er helt enige om hvordan avfallet best kan lagres under bakken; ikke minst siden dagens beholdere er veldig plasskrevende.

Derfor slo forskere ved Sandia National Laboratories i Albuquerque New Mexico seg sammen med enheter som håndterer kjerneavfall i Sør-Korea og Spania. De tre landene rigget sammen til en triatlon der en beholder skulle ferdes 2333 mil mellom USA og Europa, med tre ulike transportmidler – tog, lastebil og båt.

Men testbeholderne var ikke fylt med radioaktivt materiale. Landenes grupper hadde produsert hver sin type liksom-uran av bly eller molybden.

Ferden ble innledet og avsluttet i sentrale Spania, der beholderen ble fraktet med lastebil. I en havn nord i landet ble den lastet over på en pram som fulgte kysten opp til Belgia. De krysset Atlanterhavet på et lasteskip til Maryland, USA. Der ble beholderen overført til tog og ble kjørt til Colorado. Deretter ble reisen repetert, i motsatt retning. På de simulerte brenselstavene var det festet akselerasjonsmålere og belastningsmålere.

Konklusjon: Minimal risiko

– Hver eneste bit ble målt for å se hvordan det rister, skramler og ruller – slik at vi skulle kunne si, ’greit, ekte kjernebrensel kan motstå støt av denne styrken. Og i løpet av transporttesten så vi støt med denne styrken. Har vi et problem eller ikke?’ Og det samme gjaldt for vibrasjoner. Der lette vi mer etter problemer som oppstår som følge av materialtretthet. Hvis det finnes små bevegelser; vil da flere milliontalls av disse små bevegelsene over tid å kunne ødelegge noe, sier Sylvia Saltzstein, ansvarlig for kjernebrenseltransport ved Sandia National Laboratories til The Verge.

Men resultatene viser at det ikke foreligger noen fare med dagens transportmetoder. De dataene som forskerne samlet inn, peker mot at risikoen for sprekkdannelser i noen av brenselstavene i prinsippet er lik null.

– Risikoen er svært liten. Jeg ville ikke blitt urolig hvis dette ble kjørt gjennom nabolaget mitt, sier Sylvia Saltzstein.

Denne saken ble først publisert på nyteknik.se

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå