Vertskommuners rett til 10 prosent av til selvkost – konsesjonskraft – er ment å demme opp for avfolking i distriktene og gi vertskommuner bedre grunnlag for samme utvikling som sentrale strøk.
Det er dette som nå settes i spill når Energidepartementet omdefinerer hva som skal regnes som «alminnelig forsyning». Departementet flytter dermed verdier bort fra vertskommunene til fordel for fylkeskommunene.
Bosetting i hele landet
Vannkraften har i over hundre år bidratt til å bygge Norge. Fordi vannkraften ligger i distriktene, har den også vært en av forutsetningene for at det bor folk i hele landet.
Dette er likevel ikke naturgitt. Under etableringen av vannkraftregimet var Stortinget opptatt av at kommuner som avsto sine naturverdier, måtte sikres mulighet til utvikling på linje med sentrale områder. Et viktig verktøy var adgang til kraft, og vertskommunene ble derfor gitt rett til konsesjonskraft, som skulle sette dem i stand til å tilby folk og næringsliv tilgang på kraft på samme vilkår som sentrale strøk. Dette grunnleggende hensynet bak ordningen gjør seg fremdeles gjeldende i dag.
Ikke datasenterpolitikk
For (Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) handler ikke denne debatten om datasenterpolitikk. Den handler om å verne om konsesjonskraftordningens formål. Staten kan ikke endre omfanget av kommunenes lovfestede rett ved å omdefinere «alminnelig forsyning» etter eget forgodtbefinnende.
Kjernen i saken er hva som ligger i begrepet «alminnelig forsyning». Om dette har både regler og praksis vært tydelige: Med alminnelig forsyning menes all forsyning unntatt kraftkrevende industri. Det har Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) slått fast flere ganger.
Dette er ikke en ny forståelse. I mer enn 40 år har man bygget på Statistisk sentralbyrås (SSB) klassifiseringssystem for næringskoder, som er basert på EUs næringsstandard, NACE. Her er datasentre plassert i kategorien «tjenesteytende næring» som del av den alminnelige forsyning.
Når praksis og definisjoner over tid har bygget på et slikt standardisert og internasjonalt forankret klassifiseringssystem, sier det seg selv at departementet ikke kan gjøre en omlegging med et pennestrøk.
Flytter verdier
Spørsmålet om hva som defineres som «alminnelig forsyning», er ikke teoretisk. Kommunens rett til inntil 10 prosent av kraftinnvinningen er begrenset til den mengden kraft som tilsvarer kommunens forbruk til «alminnelig forsyning». Dersom forbruket er mindre enn 10 prosent, får fylkeskommunen rett til det overskytende, midlertidig og subsidiært.
.jpg)
Når departementet bestemmer at kraftforbruket til store datasentre ikke lenger skal telle med som «alminnelig forsyning» i konsesjonskraftsammenheng, reduseres kommunens forbruk, og mer konsesjonskraft tildeles fylkeskommunen.
Ny epoke
Det er viktig å rydde i en misforståelse: Kommuner selger ikke billig kraft til datasentre. Konsesjonskraften omsettes i markedet på samme vilkår som all annen kraft. Noe annet kan være brudd på EØS-rettslige regler om statsstøtte. Og datasentre kjøper kraft på vanlige markedsmessige betingelser.
Vi er på vei inn i en ny vannkraftepoke med store investeringsplaner. Energikommisjonen har pekt på mangel på lokal aksept som en barriere for mer fornybar energi og fremhevet konsesjonskraftordningen som sentral for vertskommuner. Departementets omfordeling av konsesjonskraft fra kommuner til fylkeskommuner er en åpenbar svekkelse av grunnlaget for kommunenes tilslutning til nye naturinngrep og stikk i strid med Energikommisjonens budskap.
Formålet står fast
De politiske utfordringer rundt stadig større og stadig flere datasentre har ingenting med konsesjonskraftordningen å gjøre. Det blir verken flere eller færre datasentre med en videreføring av dagens regler, men næringens distriktsprofil vil bli styrket om gjeldende regler blir videreført.
Når staten nå i en ny vannkraftepoke ber lokalsamfunn stille ytterligere verdifulle arealer og natur til disposisjon, burde det være et minimum at den lokale andelen av verdiskapningen ligger fast. Å endre spillereglene gjennom en ny definisjon av «alminnelig forsyning» undergraver denne forutsetningen og skaper nye barrierer i fornybarpolitikken.
Det var mangel på mot som førte oss hit
