DEBATT: Smittevern

Offentlige rom og ingeniørroller i infeksjonsforebygging

Hvilken ny normal vil det være etter koronapandemien? Hvordan endres måten vi lever og jobber på? Hvordan vil offentlige rom se ut i fremtiden?

Østkantområdet Torshov i Oslo ble bygd med lys inn i leilighetene, store bakgårder, brede gater og tilgang til parker – fordi man hadde ny kunnskap om hvordan sykdom spres når vi er for tett på hverandre og hvordan helse og livskvalitet svekkes av dårlige boliger. 
Østkantområdet Torshov i Oslo ble bygd med lys inn i leilighetene, store bakgårder, brede gater og tilgang til parker – fordi man hadde ny kunnskap om hvordan sykdom spres når vi er for tett på hverandre og hvordan helse og livskvalitet svekkes av dårlige boliger.  (Foto: Tor Richardsen/NTB)

Hvilken ny normal vil det være etter koronapandemien? Hvordan endres måten vi lever og jobber på? Hvordan vil offentlige rom se ut i fremtiden?

  • Bygg

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til nettdesk@tu.no

Tenk deg smittevern som en slags kollisjonspute. Se for deg to biler, den ene modellen har kollisjonspute og den andre ikke. Hvilken vil du kjøpe?

Vi kan regne med at nye sykdommer som sprer seg i løpet av få uker over hele verden, som SARS-CoV-2 på imponerende vis har vist, vil ha langsiktige effekter på byene våre. Men også på bygningskonstruksjon og offentlig transport. 

Hvordan gjør vi offentlige rom smittesmarte? Hva kan og må universitetene gjøre for å gi fremtidige ingeniører nødvendig kunnskap?

Et tilbakeblikk viser hvilken innflytelse koleraepidemien hadde på Oslos byutvikling. Med mer enn 1500 dødsfall avslørte denne epidemien i 1853 manglene ved Oslos helse- og boligsystemer. Som et resultat ble det utviklet standarder for vannforsyning og kloakksystem, samt hygienekrav for matproduksjon.

Nye forskrifter for å forbedre belysning og ventilasjon som følge av kolera førte til helt nye bygningstypologier. På østkantområdet Torshov i Oslo ble det bygd arbeiderboliger med lys inn i leilighetene, store bakgårder, brede gater og tilgang til parker. Til grunn for planene lå kunnskap om hvordan sykdom spres når vi er for tett på hverandre og hvordan helse og livskvalitet svekkes av dårlige boliger. 

Å konstruere våre delte rom med tanke på folkehelsen, kan redusere sannsynligheten for smitte, skriver Jörn Klein , som er professor i smittevern. Foto: USN

Må bygge bedre bad

Nåværende covid-19-pandemi er dessverre neppe den siste i sitt slag. Dette reiser det viktige spørsmålet: Hvordan kan vi designe bygningene, skip og andre transportmidler slik at de minimerer smittespredning? 

Hvordan designe offentlige rom og bruke innovative teknologier med mennesker i forkant? Hvordan beskytte deres helse og velvære, samtidig som brukeropplevelsen forbedres og man gir best mulig beskyttelse mot sykdommer som covid-19 eller influensa? 

La oss først snakke om bad. Vi må bygge dem bedre. Toalettblokker bør ventileres (enten naturlig eller mekanisk) for å forhindre luftbåren overføring av patogener. Og det er den lille, relativt rimelige designfunksjonen som nesten alle offentlige bad mangler: toalettdeksler. 

Å bygge inn designfleksibilitet er et must i dagens offentlige rom. Konferanserom må kanskje bli kontorer, og restaurantlobbyer må kanskje skifte til å bli det primære spiseområdet. Enkelte bygninger kan endre funksjonen helt, slik vi har sett det under pandemien, og rom bør utformes for å være så tilpasningsdyktige som mulig. Å konstruere et bærekraftige offentlige rom er stikkordet. 

Samtidig må vi være klar over at det er umulig å fullstendig eliminere trusselen om sykdomsspredning i offentlige rom, men det er mulig å konstruere våre rom på måter som reduserer risikoen. Å konstruere våre delte rom med tanke på folkehelsen, kan redusere sannsynligheten for smitte. Å skaffe trygge rom er en oppgave for ingeniører fra alle disipliner – mekanisk, elektrisk og rørleggerarbeid, belysning, akustisk, strukturell, sivil, fasade og vertikal transportdesign. 

Forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer er også et kappløp med tiden. Vitenskapelig sett kan vi stadig mer om sykdommene, men denne kunnskapen alene er ikke tilstrekkelig. Vi må være i stand til å overføre vitenskap til anvendte løsninger. Her er ingeniører unikt posisjonert for å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig mot nye og ikke minst gamle sykdommer. 

Hastigheten på endringen øker

Byggenes rolle innen folkehelse har fått relativt lite oppmerksomhet de siste årene. Søkelyset på infrastruktur har vært dominert av dens rolle i energi- og klimautslipp, selv om høyprofilerte rapporter og europeiske retningslinjer rundt innendørs luftkvalitet økte bevisstheten allerede før covid-19. 

Smittevern er en del av å skape et godt miljø og kan, og bør, innrettes i bygninger og transport, herunder hvordan rom og kjøretøy brukt i offentlig transport ventileres og hvordan mennesker beveger seg i og gjennom rom.

Arkitekter og ingeniører må fremtidssikre nye prosjekter – og oppgradere eksisterende – med fleksible designstrategier som bidrar til å beskytte mot covid-19 og andre sykdommer. Noen av designstrategiene som kan implementeres, vil fokusere på inneluftkvalitet. Disse inkluderer redesign av HVAC-systemer.

Nye systemer kan støtte kampen mot luftbårne sykdomsframkallende mikroorganismer ved å forbedre filtreringen og unngå sentral resirkulering så mye som mulig. Optimalisering av ventilasjon er et annet område som vil få oppmerksomhet. 

Nye rom kan bygges med mer operative vinduer for å tillate større mengder uteluft å strømme innendørs, eller med forbedrede mekaniske eller blandede ventilasjonssystemer. Siden hver overflate, knapp eller håndtak kan være en mulig sykdomskilde, kan ingeniører bruke sensorer og stemmeaktiveringsteknologi for å gjøre bygninger så berøringsfrie som mulig – fra å ringe heisen og slå på lyset til å spyle toalettet.

Ferdigheter, kunnskap og kapasitet 

Ferdighetsbarrierer inkluderer behovet for å sikre at ansvarlige for offentlige rom vet hvordan godt smittevern ser ut. De må ha en veloverveid tilnærming til å håndtere smitterisiko og motivasjon og handlefrihet til å handle deretter, og de må vite når de har behov for ytterligere teknisk støtte og hvor de finner den.

I Norge er det en mangel på spesialisert opplæring av helserelaterte emner i læreplanene for arkitekt- og ingeniørutdanningen, både på grunn- og videreutdanningnivå. Dette resulterer i lavt bevissthetsnivå og dårlig teknisk kompetanse i å håndtere ulike helserelaterte problemstillinger. 

Selv i sektorer som helsevesenet, som har et klart regelverk og et eksplisitt mandat for håndtering av helse og sikkerhet for sårbare befolkningsgrupper, varierer nivåene av ferdigheter og kompetanse. Dette kommer med ulike nivåer av organisatorisk modenhet på tvers av operatører og sektorer, samt eiernes evne og motivasjon til å forstå, administrere og styre spørsmål om infeksjonskontroll. 

Regjeringen bør gi støtte til å kartlegge kunnskaps- og ferdighetskrav på tvers av byggebransjen, generelle virksomheter, samferdselssektor og ingeniørprofesjonene for å administrere bygninger på en måte som minimerer smitterisiko. 

Universitetet i Sørøst-Norge utdanner eksperter innen smittevern og har nylig fått bevilgning for et stort europeisk prosjekt. Forskningsprosjektet vil gi et grunnlag for å gjøre skipsindustrien pandemiresistent. Samtidig vil vi kunne overføre resultatene til bygg og kontor, men også samferdsel og andre sektorer og dermed skaffe forskningsbasert kunnskap om teknisk smittevern. For å kunne tilby utdanning for fremtidens rom, trenger vi støtte, både fra offentlige myndigheter og industrien.

Les også

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå