Strømstøtten var nødvendig under strømkrisen, men en kriseløsning kan få uheldige langtidsvirkninger når den videreføres i normaltilstand.
For tre–fire år siden fulgte folk spotprisen time for time. Varmtvannsberedere ble flyttet til natten, elbiler ladet når prisen var lav, og stadig flere begynte å spørre om effektledd i nettleia og hvorfor det kostet mer å bruke alt på en gang klokka fem. Solcelleforespørsler strømmet inn.
Det bygget seg opp en folkelig energikompetanse som kraftsystemet er helt avhengig av i årene som kommer. Den er nå på vei ned igjen.
Sterkere enn tallene
Når staten garanterer en lav og forutsigbar pris, forsvinner den marginale gevinsten ved å optimalisere. Hvorfor sette seg inn i forskjellen på energiledd og effektledd når regningen uansett er skjermet? Hvorfor bruke tid på smartstyring når besparelsen uansett er begrenset? Norgespris gjør prissignalet tilnærmet flatt, og et flatt prissignal forteller forbrukeren at det ikke er noe å hente på å bry seg.
Dette er signaleffekten, og den er langt sterkere enn de økonomiske tallene alene. En ordning påvirker ikke bare lommeboka i inneværende måned, men også forventningene om hva som lønner seg framover. Når myndighetene skjermer forbrukerne fra store deler av prisvariasjonene, svekkes insentivet til energieffektivisering.
Når spillereglene flyttes
Norgespris står heller ikke alene. Forslag om å skattlegge plusskunders strømsalg og endringer i Enova-støtten trekker i samme retning. Hvert signal kan virke lite, men samlet øker de usikkerheten om rammevilkårene.
For en huseier som vurderer solceller med 15–20 års horisont, er forutsigbarhet like viktig som støttenivå. Når spillereglene oppleves som flytende, er det rasjonelt å vente. Og venter mange lenge nok, stopper markedet opp av seg selv.
Fleksibilitet krever folk
Dette er et dårlig tidspunkt å lære folk at strøm ikke er verdt å tenke på. Elektrifiseringen presser forbruket oppover, og det er effekttoppene som blir nettets dimensjonerende utfordring, ikke energimengden alene. Et kraftsystem med mer uregulerbar produksjon og høyere topplast er avhengig av at forbruket kan flyttes i tid.
Mye av denne fleksibiliteten ligger hos forbrukerne, i beredere, ladere, varmepumper og styringssystemer. Skal fleksibiliteten utløses, må prissignalet faktisk nå fram til den som bruker strømmen. Norgespris gjør det motsatte og kobler forbruket vekk fra prisen i den perioden vi trenger at de henger sammen.
Kompetanse er infrastruktur
Den folkelige energikompetansen som vokste fram under prissjokket, var en uventet og verdifull bieffekt av en vond situasjon. Folk lærte hva en kilowattime koster, når den koster mest og hva de selv kunne gjøre med det. Det er kunnskap et fornybart og elektrifisert Norge vil trenge i flere tiår framover.
Nå forvitrer den, stille og udramatisk, mens debatten kretser rundt milliardene på statsbudsjettet. Den regningen står ingen steder i budsjettet. Den viser seg i stedet som et nett som blir dyrere å bygge enn nødvendig, en solbransje som forblir mindre enn den kunne vært, og en befolkning som i stadig mindre grad trenger å forholde seg aktivt til eget strømforbruk.
Regningen kommer ikke på neste statsbudsjett. Den kommer når vi trenger fleksibiliteten og oppdager at vi har brukt år på å avlære den.
Revidert budsjett: Strømstøtten økes med 10 mrd.
