KOMMENTAR: CO₂-fangst og lagring – Norcem Brevik

Norges nye forsøk på månelanding må klaffe. Ellers kan det koste Norge dyrt

Fangst og lagring av CO₂ kan bli den geniale løsningen på klimaproblemene. Men regjeringen kan ha somlet seg inn i tidsnød.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) satte en stopper for fullskalaprosjektet på Mongstad. Sju år og én dag senere ga dagens statsminister Erna Solberg (H) grønt lys for å prøve på nytt, denne gang ved Norcem i Grenland.
Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) satte en stopper for fullskalaprosjektet på Mongstad. Sju år og én dag senere ga dagens statsminister Erna Solberg (H) grønt lys for å prøve på nytt, denne gang ved Norcem i Grenland. (Foto: Jon Olav Nesvold, NTB)

Fangst og lagring av CO₂ kan bli den geniale løsningen på klimaproblemene. Men regjeringen kan ha somlet seg inn i tidsnød.

Sju år og én dag etter at daværende statsminister Jens Stoltenberg stoppet det første prosjektet for fangst og lagring av CO₂, sto statsminister Erna Solberg stolt i spissen for et topptungt lag som lanserte verdens første fullskala prosjekt for fangst og lagring.

Forsøket på Mongstad ble tidlig sammenliknet med å skulle reise til månen, så komplekst var det. Selv om flere mener erfaringene fra prosjektet var så verdifulle at vi ikke kan si at milliardene den gang var bortkastet, er det likevel ikke til å komme fra: Prosjektet lyktes ikke. På langt nær. Erna Solberg sier det nye prosjektet ikke er en ny månelanding, og viser blant annet til navnet, Langskip – bedre kjent som Northern Lights. 

Nærmere realisering

Det har skjedd mye siden Stoltenberg-regjeringen avsluttet forrige forsøk. Både fangst og lagring av CO₂ har kommet mye nærmere en industriell skala. Mange aktører er på banen. I fjor presenterte Equinor sju europeiske partnere som var klare for å levere CO2 til lageret som Equinor jobber med å etablere under Nordsjøen. Interessen for å lagre karbondioksid er stor.

Vi har sett en stund nå at stadig flere erkjenner at dette er det eneste alternativet man står igjen med for mange industrier

Eldar Sætre, Equinor

Forklaringene på interessen er flere, her er tre av dem:

  • Kvotemarkedet fungerer bedre enn før, noe som har drevet prisene opp.
  • Teknologien er mer moden. Isolert sett har vi lenge kunnet både fange og lagre CO₂.
  • Parisavtalen tvinger fram valget: enten stoppe CO₂ fra å nå atmosfæren, eller slutte å bruke fossile brensler.

– Vi har sett en stund nå at stadig flere erkjenner at dette er det eneste alternativet man står igjen med for mange industrier, dersom de skal henge med inn i en lavkarbonfremtid, sa avtroppende Equinor-sjef Eldar Sætre til TU i fjor.

Mange andre er også med i utviklingen. I Sverige jobbes nå med å løse problemet med å frakte fanget CO₂ til lagring. I august kom meldingen om at Equinor på den engelske østkysten skal bygge verdens første storskalaanlegg for å lage hydrogen fra gass – og kombinere det med CO₂-fangst og lagring.

Tid teller enormt

I Norge har vi ventet i flere år på beslutningen om å satse på et fullskalaanlegg. Mange i industrien har ivret for denne løsningen, og det kan virke ubesluttsomt av regjeringen å ha brukt så lang tid. Satt på spissen er nesten tre år brukt på det som ser ut som en rent politisk manøver: Å komme i en posisjon der man ikke får kritikk for å vrake Oslo-delen av prosjektet.

Men vi har ikke god tid på å lykkes. Tid er nemlig en avgjørende faktor. Skal lagring av CO₂ faktisk ha en effekt på framtidens klima, og ikke bare være en teoretisk gevinst i regnestykkene, må vi faktisk få til dette – i stor skala.

Uten lagring av CO2 i enorm skala, vil det ikke være plass i internasjonale klimaavtaler til særlig eksport av norsk olje og gass. Uten lagring av CO₂ kan vi oppleve at Europa ser etter andre energikilder raskere enn de ellers ville gjort.

En slik utvikling, der Norges reserver blir liggende, er selvsagt svært kostbart for Norge og aktørene offshore. Vi ser jo allerede at regjeringspartner Venstre nå diskuterer å si nei til nye olje- og gassprosjekter. Vellykket lagring av CO2 kan gjøre at det viktigste argumentet mot norsk olje- og gassvirksomhet faller bort, fordi vi håndterer «avfallet».

Parisavtalen kommer til å bli erstattet av nye, internasjonale klimaavtaler som stiller enda strengere krav til de enkelte land. Det er en egen dynamikk i dette politiske spillet nå: Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren og temperaturen på jorda øker raskt. Et press kan fort oppstå for å få til langt mer forpliktende og vidtrekkende avtaler enn det som finnes i dag.

Et eksempel er EUs nye klimamål, der organisasjonen vil gå fra å kutte 40 prosent til 55 prosent innen 2030. Det skal fjernes enormt mye CO₂ og andre klimagasser for å klare å trappe opp fra det allerede ambisiøse målet. Da er det ikke plass til gass med utslipp i det regnestykket.

Samtidig står det her så store økonomiske interesser på spill, at det er utenkelig at olje- og gassbransjen gir seg uten kamp. Om lagring faktisk fungerer, kan vi jo også si at problemet til dels er løst; vi kan kjøre på som før og håpe lagringsteknologien fungerer så godt over tid som vi tror.

Norcem-prosjektet som regjeringen nå gir 25 milliarder kroner til, kan bli den avgjørende faktoren for hvordan norsk olje- og gassindustri utvikler seg. En eller annen gang tar denne virksomheten slutt, men det er stor økonomisk forskjell på om det skal ta 25 eller 60 år. 

Les også

Kommentarer (15)

Kommentarer (15)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå