Regjeringen har innført klimakrav til offshorefartøy på norsk sokkel. Kravet har møtt motstand. Rederiforbundet og Norsk Sjøoffisersforbund peker på kostnader, sikkerhet, konkurransekraft og behovet for internasjonale regler som barrierer. Det er bekymringer som ikke bør avfeies. Men å sette omstillingen på vent, er ikke løsningen.
Nettopp fordi teknologi, drivstoffmarked og internasjonalt regelverk fortsatt er i utvikling, trenger Norge tydelige og forutsigbare rammer som får markedet i gang.
Det er viktig å være presis om hva kravet faktisk innebærer. Kravet setter en tydelig retning, men gir betydelig fleksibilitet i gjennomføringen. Kravet gjelder operatørenes samlede bruk av fartøy over treårsperioder, åpner for samarbeid og trappes gradvis opp over tid. Det gir næringen rom til å planlegge, prioritere de mest egnede fartøyene og operasjonene, og bygge erfaring før kravene skjerpes.
Virkemidler for nye løsninger
Kravene må også ses i sammenheng med internasjonal klimapolitikk. Skipsfarten trenger sterke globale regler. Dersom Den internasjonale maritime organisasjonen (IMO) lykkes med et ambisiøst og effektivt regelverk som kutter utslipp i hele den internasjonale flåten, er det både bra for klimaet og for like konkurransevilkår.
Samtidig er det fortsatt usikkert når et slikt regelverk faktisk kommer, hvordan det endelige utfallet blir og hvor sterkt det vil drive frem nye nullutslippsløsninger i praksis.
Det bør ikke Norge vente passivt på. Vi må både fortsette arbeidet for internasjonale regler og bruke nasjonale virkemidler der vi har særlige forutsetninger for å drive frem nye løsninger.
Støtte er ikke nok
Offshoreflåten er et slikt område. Norge har sterke rederier, krevende operasjoner, store energiaktører, kompetente sjøfolk, verdensledende leverandørmiljøer og teknologiselskaper. Disse utvikler allerede løsninger for batterier, landstrøm, energistyring, hydrogen, ammoniakk, metanol, biogass og andre lav- og nullutslippsløsninger. Men teknologi modnes ikke bare gjennom gode intensjoner. Den modnes når noen etterspør den.
Klimakravets viktigste funksjon er å skape et marked.
Støtteordninger kan redusere investeringsrisiko. Derfor er Enova og andre virkemidler viktige for å få frem fartøy, drivstoffproduksjon og infrastruktur. Men støtte alene er ikke nok dersom etterspørselen uteblir. Uten et marked blir nye fartøy, drivstoff og bunkringsløsninger stående som enkeltprosjekter. Med et krav får aktørene større trygghet for at investeringer i utslippskutt faktisk vil bli etterspurt.
Fra pilot til skalering
Elfergene kom ikke fordi hele verden allerede hadde valgt batterielektrisk skipsfart. De kom fordi Norge brukte hjemmemarkedet aktivt, stilte krav og koblet offentlige behov med industriell utvikling.
Offshoreflåten kan bli et nytt slikt steg. Segmentet er stort nok, krevende nok og kompetent nok til å flytte teknologi fra pilot til skalering. Erfaringene som bygges her, kan få betydning langt ut over petroleumssektoren: For havbruk, nærskipsfart, offshore vind, bulk, tank og andre deler av skipsfarten som også skal kutte utslipp, og for verftene som trenger oppdrag.
Utsatt omstilling har også en kostnad. Dersom Norge venter til alle løsninger er utviklet andre steder, mister vi både utslippskutt, kompetanse og industrielle muligheter. For en maritim nasjon som Norge bør ambisjonen være å bidra til å utvikle løsningene, ikke bare kjøpe dem når de er modne.
Vil erstatte stridsbåt: Norsk selskap foreslår 67-knops kommandofartøy
