Tampen/Kristin: Kristinfeltet er tilrettelagt for en ny driftsform med integrerte operasjoner.
Dette gir en effektiv og motivert organisasjon både på land og til havs. Antallet personer i oransje kjeledresser kan dermed reduseres til et minimum fra oktober i år.
Kristin-besøk
Jeg har alltid en viss spenning i kroppen foran helikopterturen ut til en oljeinstallasjon. Denne gang er det avgang fra Kristiansund og målet er Kristin-plattformen. Kristin-feltet er verdens første utbygging til havs med undervanns produksjonsjonsanlegg for et gassreservoar med 911 bars trykk og 175 0C i brønnstrømmen.
Feltet startet produksjonen 3. november 2005, men kommer ikke opp i full kapasitet før 1. oktober i år, ett år etter planen. Årsaken er store problemer med brønner og undervannsutrustning. Selve prosessanlegget og plattformen fungerer som forutsatt. Til tross for en del mindre problemer, er regulariteten i produksjonen høyere enn 95 prosent.
Streng prosedyre
Innsjekkingen krever fremvisning av legeattest for offshoreinstallasjoner, noe som måtte skaffes samme dagen som turen ut i havet skulle foretas. Sikkerhetskontrollen på Kvernberget krever sine svar:
– Har du lighter?
– Nei, røyker ikke.
– Mobiltelefon, den er ikke tillatt, må legges igjen her. Den legges ned i en konvolutt og merkes med navn.
– Medisiner?
– Nei.
– Værsågod, avgangshallen er gjennom den blå døren, der vil du få overlevningsdrakt, sier damen i sikkerhetskontrollen..
– En overlevningsdrakt størrelse large, værsågod, poser til skoene finner du der, sier securitasvakten. Så er det bare å finne seg en plass å vente. Rundt meg sitter rundt 50 erfarne oljearbeidere, noen skal til Åsgard, andre skal til Heidrun, selv skal jeg sammen med 15 andre ut til Statoils nyeste installasjonen, Kristin-plattformen.
Ubekvemt
Så ropes det opp for ombordstigning. På med redningsdrakten, skoene ned i plastposen, inn for filmfremvisning. Først en film som viser funksjonen til redningsdrakten, deretter om hvordan ta vare på sikkerheten under helikopterturen.
– Ved helikoptervelt må du ta frem pusteapparat, på med hette og sprutbeskyttelse. Vannet er kaldt, 4 0C, dra igjen glidelåser her, lukk der. Så gjør du så dersom helikopteret velter etc., sier en behagelig kvinnestemme på lerretet.
Ikke akkurat oppløftende, men nødvendig dersom uhellet skulle være ute. Så om bord i Super Pumaen. Det er trangt og ubekvemt. En ting er at du svetter i overlevningsdrakten, et annen er at setene er tilpasset franske kvinner på 1,55, ikke velvoksne oljearbeidere. Heldigvis varer ikke den støyfylte og ristende turen ut mer enn en time.
Lav grunnbemanning
Vel fremme på Kristin, sjekkes jeg inn og får tildelt lugar. Ikke stor, kun en seng og et nattbord, må dele toalett og dusj med naboen, men det går bra.
– Her er det lagt vekt på at folk skal samles og oppholde seg i fellesarealer på den lille fritiden de har til rådighet, ikke låse seg inne på lugarene. Med den lave bemanningen vi skal ha, er det viktig å få en fellskapsfølelse og godt kameratskap om bord, forteller forpleinings- og administrasjonsleder Stein Egil Kallevik.
Under normal drift er Kristins grunnbemanning helt nede på 29 personer. Av disse går 24 dagvakter, mens fem personer driver feltet om natten. Under mitt besøk var det rundt 40 personer om bord, men innen et halvt år skal antall personer reduseres til 29.
– Vi har akkurat startet å teste ut grunnbemanningen for å sjekke om det er mulig å drive plattformen som forutsatt, forteller plattformsjef Arild Skaar.
Hav og land – hand i hand
Kristin er Statoils første felt hvor hele organisasjonen er bygget opp rundt konseptet integrerte operasjoner. Det innebærer at organisasjonen til havs arbeider tett med driftsorganisasjonen på land. Drifts- og vedlikeholdsteamet om bord er lite, men med folk fra alle relevante fag. Disse folkene sitter sammen i et felles rom hvor det er langt lettere å kommunisere, enn når det er cellekontorer inndelt i fagdisipliner.
Samarbeidet med landorganisasjonen skjer gjennom et samhandlingsrom som alltid er bemannet. Ved hjelp av store skjermer sitter folkene på land og på plattformen og planlegger og diskuterer dagens forskjellige gjøremål. Dersom det er behov for ekstra ekspertise, kalles den inn. Ved hjelp av store skjermer på veggen, videokonferanse og høyhastighetsforbindelse til land, kan folkene på feltet diskutere med land på en uformell, men nyttig måte.
– Skulle jeg ønske en endring, så var det at samhandlingsrommet ble liggende i forlengelsen av kontorfellesskapet om bord. I dag er vi atskilt. Dersom vi hadde vært en del av kontorfellesskapet, hadde vi hatt enda større utbytte av samhandlingsrommet . Det hadde også ytterligere forsterket fellesskapet om bord, sier Skaar.
Raskere og riktigere
Erfaringer viser at beslutninger det tidligere tok uker å fatte, nå kan gjennomføres på dager. Aksjonslisten for utestående saker blir liten og til syvende og sist blir driften på plattformen bedre. Om det skyldes arbeidsformen eller ikke, er uvisst, men oppstarten av prosessanlegget på plattformen har vært vellykket. Driftsregulariteten er kommet opp på over 95 prosent siden anlegget ble satt i drift. Statoils spesifikasjon sier 94 prosent. Det har heller ikke vært en eneste gasslekkasje om bord. Det viser at de rette tiltakene er iverksatt.
Bedre sikkerhet
Integrerte operasjoner reduserer behovet for å få personell ut i havet, selv om saken gjelder utstyr ute i felt. – Vi har et bærbart videokamera som koples direkte til videokonferanseutstyret. Kameraet brukes for å diskutere løsninger med driftsorganisasjonen på land når det gjelder systemene vi har om bord, forteller plattformsjefen.
Behovet for å frakte folk ut til Kristin-platformen blir mindre, færre folk må transporteres i helikopter og risikoen for skader og farlige hendelser reduseres.
– Jeg legger vekt på at nå er det oss på plattformen som bestemmer når personell skal få komme ut. Vi aksepterer ikke at underleverandører eller andre samler en tropp med folk som skal ut for å sjekke et eller annet. Det er plattformledelsen som skal ta ansvaret for når og hvilke som skal komme ut. Det gjør også logistikken her ute enklere for oss, understreker Skaar.
Større samhold
Siden dette er det første feltet som er bygget opp med basis i konseptet, er både driftsfolkene og folkene på land svært spente på hvordan integrerte operasjoner fungerer i praksis.
– Jeg synes denne måten å arbeide på er svært nyttig. Beslutningsprosessene er raske og ingen slipper unna ansvaret. Samtidig blir det et større samhold mellom plattform- og landorganisasjon, forteller platformsjef Skaar. Han var opprinnelig noe skeptisk, men nå kan han ikke tenke seg en bedre måte å drive Kristin på. – Etter som jeg har tilvent meg denne måte å arbeide på, kan jeg ikke tenke meg å gå tilbake til den gamle metoden. Her får vi langt raskere beslutninger enn tidligere. Alle blir mer involvert i beslutningen og får samme informasjon, sier han.
Stabilt system
Skaar forteller at systemet fra Tandberg er stabilt, men at det har vært nede et par ganger. Da savnes on-line-kontakten med land. De på land opplever også konseptet positivt. – Vi føler at vi blir en del av den daglige driften om bord, selv om vi sitter trygt på plass i Stjørdalen, forteller Martha Vadø, drifts- og vedlikeholdsleder på skjerm fra driftsorganisasjonen.
På de to dagene Teknisk Ukeblads representant fikk være om bord, hørte jeg bare én negativ kommentar til den nye organisasjonsformen. Det var om at det ble for lite tid til det tradisjonelle vedlikholdet. – Vi får ikke fullført arbeidet helt, sa vedkommende.
Maskiningeniør Knut M. Thomasen er ansatt i driftsorganisasjonen på Stjørdal. Han er meget godt fornøyd med den nye organisasjonsformen. – Vi kommer mye nærmere den daglige driften av plattformen, blir godt kjent med folkene om bord og får en mye mer praktisk tilnærming til oppgavene som må løses, sier han.
God stemning
Stemningen om bord er bra, det eneste problemet var da kaffemaskinen til 200.000 kroner i den ene kaffebaren streiket. Da måtte den gode gamle Moccamasteren igjen finnes frem.
To dager går fort på en plattform for en nysgjerring journalist, ikke før man har gjort seg kjent, er det tid for hjemreise. De samme to filmene ble vist om igjen, denne gang uten at Teknisk Ukeblads representant ble mer nervøs av den grunn. På hjemturen skulle vi få fly med Sikorsky S-92, den nye vidundermaskinen til Helikopterservice. Her er det bedre plass i setene, selv om seteryggen er litt rett. Støy og risting er ikke veldig forskjellig fra Super Puma Mk 2 , men ombordstigning er lettere.
Jeg vinker farvel og Kristin blir mindre. På veien kjem krysser vi over Åsgard B, naboplattformen Kristin er helt avhengig av. Draugen ligger mot land i øst, og etter 45 minutter sees Smøla med alle sine vindturbiner, før vi lander trygt på Kvernberget flyplass.
Det ble ikke behov for overlevningsdrakten denne gangen heller.
