Nå er det også plass til betalende passasjerer i rommet. Det er en liten revolusjon.
I fjor fikk Norge se hvordan det ser ut i praksis. Den norsk-britiske filmskaperen Jannicke Mikkelsen deltok på Fram2, en privatfinansiert Crew Dragon-ferd ledet og finansiert av den kinesiske kryptomilliardæren Chun Wang. Med det fikk Norge sin første romturist – eller, med et mer presist faguttrykk, sin første romfartsdeltaker.
Det interessante er ikke først og fremst personen, men hva reisen forteller oss: At romfart ikke lenger bare er et statlig eliteprosjekt. Verdensrommet er i ferd med å bli mer tilgjengelig.
Det er ikke det samme som å ha en profesjonell astronaut. Men det er historisk.
Forskjellen er verdt å forstå. ESAs siste astronautopptak hadde rundt 23.000 kvalifiserte søkere. Etter alle testfasene og panelintervju sto knapt 1 promille igjen som finalister – inkludert to nordmenn. Det er omtrent der nåløyet ligger dersom man vil bli profesjonell astronaut i Europa. Og selv da handler sluttfasen ikke bare om testresultater, men også om fagprofil, medisinske nyanser, mangfold og medlemslandenes rolle. Det har foreløpig ikke gitt Norge en profesjonell astronaut.
Tilgjengelig for flere
Den kommersielle romfarten er bygget på en annen idé: Ikke å finne noen få som kan gjøre alt, men å gjøre rommet tilgjengelig for flere og åpne for oppdrag som ellers aldri ville blitt prioritert.
Kommersielle aktører som SpaceX, Blue Origin og Virgin Galactic har på få år flyttet romfart fra å være et statlig prestisjeprosjekt til en begynnende industri. Det er mer enn ny teknologi. Det er et nytt marked og et nytt kapittel i menneskelig romfart.
Den gjør ikke astronauten mindre relevant. Den gjør romfarten større.
«Romturist» er den folkelige betegnelsen på en privat romfarer. Den mer presise faglige termen er spaceflight participant – romfartsdeltaker på norsk – også når man bidrar med dokumentasjon eller samler data for forskere på bakken. I mediene dukker også «kommersiell astronaut» og «privat astronaut» gjerne opp: Effektive tabloide overskrifter, om enn mindre presise. I praksis beskriver de den samme kategorien: Private deltakere i kommersiell romfart.
Det viktigste er ikke tittelen, men hva utviklingen forteller oss: At rommet gradvis er i ferd med å åpne seg.
Når folk hører «astronaut», ser de nok gjerne for seg Neil Armstrong og et blinkende kontrollpanel. Men moderne kommersiell romfart ser mer ut som Apple enn Apollo.
Andre krav
For korte kommersielle romferder er poenget ikke å finne den ene promillen. SpaceX har bekreftet at det ikke gjennomføres seleksjon med krav til verken utdanning, profesjonell bakgrunn eller omfattende psykologisk testing, slik man kjenner fra statlige astronautprogrammer. Det stilles heller ikke de samme strenge medisinske kravene.
For en slik ferd er terskelen først og fremst økonomisk, deretter forholdsvis jordnær: Normalt god funksjon, akseptabel helse – og vilje til å akseptere at romfart fortsatt innebærer en liten, men reell risiko. For besøk til romstasjonen er kravene høyere, men fortsatt langt lavere enn i statlige astronautprogrammer.
SpaceX oppgir at treningen for en kommersiell Crew Dragon-ferd i bane rundt jorden normalt gjennomføres på seks til åtte uker.
Mannskapet trenger ikke engang fly romskipet selv. Crew Dragon er designet for autonom operasjon i samspill med bakkekontroll. Oppskyting, bane og retur skjer i normal drift automatisk eller styres fra bakken. Mannskapet trenes i nødprosedyrer og kan gjøre enkelte begrensede manøvrer via skjermer om bord, men dette er backup – ikke normal drift.
Det er ikke et tegn på at romfarten er blitt enklere. Bare mer moden.
Rommedisin viktigere
Bak hver moderne romferd står tusenvis på bakken: Ingeniører, leger, operatører, sikkerhetsfolk og systemspesialister. Det er her milepælen ligger – i industrien, infrastrukturen og fagmiljøene som gjør bemannet romfart robust nok til at de fleste kan delta, så lenge noen tar regningen.
Og med flere mennesker i rommet blir også rommedisin viktigere – et lite nisjefelt med knapt flere utøvere enn astronauter og et av fagene som gjør bemannet romfart mulig.
Rommedisin handler om menneskekroppen i et miljø den aldri ble utviklet for å fungere i: Mikrogravitasjon, stråling, isolasjon og fysiologi under helt nye belastninger. Jo flere som får tilgang til rommet, desto viktigere blir forståelsen av mennesket i systemet.
Kommersielle romferder har ennå ikke gitt de store vitenskapelige gjennombruddene. Verdien ligger foreløpig mest i erfaring, teknologiutvikling og modning av en ny industri.
Og jo vanligere bemannet romfart blir, desto viktigere blir også presist språk, tydelige roller og fagmiljøer som kan skille imponerende teknologi fra faktisk kompetanse, spektakulære opplevelser fra fysiologi og gode fortellinger fra presise fakta.
Norge har ennå ikke hatt en profesjonell astronaut.
Men vi har tatt et steg inn i den kommersielle romalderen.
Det er begynnelsen.
Drifter fire skip i Persiabukta: – Egentlig er dette langt fra krise
