Omkampen om Melkøya er over, og anlegget blir nå ferdigstilt i henhold til planen. Equinor får beholde sin reservasjon hos Statnett på 350MW strøm fra land fra 2030.
Men kampen mot Kraftløftet har akkurat begynt, og det er ikke sikkert at Equinor kan ta strømmen i bruk når anlegget står ferdig.
For Stortinget forutsetter at ny kraftproduksjon tilsvarende årsforbruket til Melkøya skal være klart før strømmen slås på. Det kommer ikke til å skje.
En usedvanlig dårlig ide
Kraftløftet er regjeringens «plan» for å skaffe kraft til Melkøya og annen industri i Finnmark ved å bygge en masse vindkraft nord og øst i Finnmark, med balansekraft fra Nordland mange hundre kilometer mot sør.
Det er en usedvanlig dårlig ide av flere grunner. For det første blir det såre enkelt å slå ut kraftforsyningen til Melkøya. At det er en akseptabel løsning i disse urolige tider er en gåte.
Kraftløftet ble også tredd nedover hodene på befolkningen i Finnmark, og kan best beskrives som et korstog mot folkeviljen, reindriftsnæringen og naturen i Finnmark.
Det er store interessekonflikter med naturvern og reindriften, og 70 prosent av befolkningen er negative. Så det kommer ikke til å bli enkelt å få dette gjennom. Og det blir i alle fall ikke ferdig til 2030. Forhåpentligvis blir det aldri gjennomført.
Vi trenger derfor å finne en bedre løsning for energiforsyningen til Melkøya enn Kraftløftet.
En mye bedre ide
Det mest nærliggende alternativet er i første omgang å bruke eksisterende gasskraftverk på Melkøya, supplert med tilleggseffekt fra land. Det vil si en økning fra 50MW i dag, til ca 100MW. Og deretter erstatte gasskraftverket med et kjernekraftverk.
Da jeg utfordret Equinor om dette i Klassekampen, parerte de med å sause sammen nødvendig vedlikehold på eksisterende gassturbiner med en utvidelse av gasskraftverket for å få nok effekt. Men flere gassturbiner er altså ikke nødvendig.
Antageligvis hadde jeg truffet et ømt punkt, for samme dag rykket Equinor også ut i Teknisk Ukeblad med samme budskap, hvor sakens kjerne var tåkelagt på samme måte.
Alarmen må også ha gått i regjeringen, for et av talepunktene til Tonje Brenna i Politisk kvarter 5.februar var at gassturbinene på Melkøya uansett måtte byttes ut i 2030. Også på det punktet gikk det i surr for Brenna, for gassturbinene har konsesjon til 2033.
Men at gassturbinene da har nådd slutten på sin tekniske levetid, var noe nytt.
Levetid på gassturbinene
På Equinors egen nettside om Snøhvit Future er det en rekke spørsmål og svar. Her er to av dem:
– Hva vil det koste å beholde gassturbinene i backup?
– Det er for tidlig å si noe om økonomien rundt dette. Det må vi komme tilbake til dersom det blir aktuelt.
– Kan turbinene gå lenger enn til 2033?
– Vi har konsesjon til 2033, vi har en godkjent plan – og er i gang med å bygge – et prosjekt som innebærer elektrifisering fra 2030.
Ingenting her om at teknisk levetid er nådd i 2033.
Burde leve i minst 30 år
Likevel hevder Equinor i TU at gassturbinene “ikke er designet for levetid etter 2033”. Om det virkelig stemmer så er det overraskende.
Gassturbinene på Melkøya er levert av GE og kom i drift i 2007. Typisk levetid for slike gassturbiner er 240.000 timer, tilsvarende 30 års drift ved en driftsprofil som på Melkøya.
Tar vi hensyn til at de normalt bruker 4 gassturbiner samtidig, men kan rullere driftstimene på 5, så burde gassturbinene kunne brukes til 2043 før eventuell oppgradering.
I god tid før det kan et nytt kjernekraftverk stå klart i Hammerfest.
Det vil gi Melkøya en robust energiforsyning i de siste 20 årene av anleggets levetid, og gi Finnmark stabil energiforsyning i mange år etter det.
De eneste som taper på dette er fornybar-lobbyen. Er dette en løsning som Equinor kan akseptere?
Det er Melkøya, ikke Finnmark, som går i svart hvis det blir krise
