Nede i fjæra på Baraldsneset sitter arkeologistudent Gaute Reitan med et såld. Han er med på en arkeologisk forundersøkelse på en av de plassene som kan bli ilandføringssted for gass fra Ormen Lange.
– Vi graver små prøveruter i jorda og tar massene ned hit og sålder dem. Da dukker eventuelt avfall, rester av redskaper eller andre ting opp, forklarer han. Målet er å kartlegge området best mulig for å avgjøre om en hovedundersøkelse er nødvendig hvis det blir utbygging.
Stort tidsspenn
– Vi prøver å gå inn i de områdene vi vurderer som mest optimale, først, for å få en antakelse om hvor stort potensialet er, opplyser arkeolog Leif Inge Åstveit i Møre og Romsdal fylkeskommune. Han er prosjektleder for utgravingene på alle de fire aktuelle ilandføringsstedene. Kostnadene dekkes av utbyggeren, Norsk Hydro.
– Området er delt opp i kartblader, helt mekanisk. En del av oss har ganske mye erfaring, så vi vet hvilke typer områder som har vært attraktive. Lokale geografiske forhold avgjør. Et område som dette vil nesten alltid ha vært brukt – vi snakker jo om et tidsspenn på mange tusen år, understreker Åstveit.
Søppel
Forundersøkelsen avdekker stort sett avslagsmateriale.
– De ferdige redskapene må du regne med at de har brukt selv og skutt vekk. Vi finner flintavslag, som er avfall etter redskapsproduksjon, forklarer Åstveit. Det ble veldig mye avfall bare ved å lage helt enkle redskaper, for utgangspunktet var store knoller som ble bearbeidet. Flinten finnes ikke naturlig i norsk geologi, men kom fra Danmark under siste istid. Den har hengt fast under isfjellene, og falt ned da isen smeltet. Arkeologen viser også fram en lokal variant; bergkrystall.
– Det er funnet her. Bergkrystall er brukt gjennom hele forhistorien. Enten har de funnet ut at det er et bra råstoff, eller så er det en god substitutt for flint. Siden flinten ikke finnes naturlig her, kan det fort bli mangel på det råstoffet, sier Åstveit.
Avgrense
En viktig del av forundersøkelsen er å avgrense området. Arkeologene går ut med prøvestikk til funn er tomt i alle retninger. Slik kan de anslå hvor stort et aktuelt område er, og hvor de ligger i landskapet.
– Hvis det blir utbygging her, må hele flaten åpnes opp. Da vil det være en stor fordel for de som kommer etter oss å vite hvor de bør lete. De skal jo sette opp budsjetter og anslå hvor mye tid de kommer til å bruke på hver lokalitet. Hvis vi har de samme trekkene i alle prøvestikk; at det ikke er funn fra en gitt dybde og opp, kan de bare flekke av med maskiner eller spa vekk for å spare tid. Å jobbe seg helt fra toppen og ned krever mye mer tid, påpeker Åstveit. Når undersøkelsene er gjennomført, skal arealene settes i stand slik de var før utgravingene.
Mer graving
Hittil har ingen av de fire ilandføringsstedene pekt seg ut som interessante arkeologisk sett. – Det er sånn som vi best kan svare på når vi er ferdige med etterarbeidet, opplyser Åstveit.
Allerede nå bekrefter han at det er aktuelt med hovedundersøkelse dersom gassen skal føres i land. – På alle plassene har vi funnet så mye at det sikkert vil bli utgravinger over flere år, eller flere sesonger, fastslår Åstveit. Resultatene fra de arkeologiske forundersøkelsene skal inn i fylkeskommunens konsekvensutredning.
Eldre steinalder
Foreløpig er det vanskelig å tidfeste funnene som er gjort. Noe er trolig fra yngre steinalder, mens en skiferspiss etter alt å dømme er eldre.
– Slik jeg vurderer den spissen ut fra utforming og sånn tror jeg den er fra eldste del av eldre steinalder. Det betyr 4500 – 5000 år før vår tid, sier Åstveit. Bruk av råstoff gir ofte en god pekepinn om alder, for det svinger over tid.
– Om lag 5000 år før vår tid eksploderer nesten bruken av skifer på enkelte boplasser langs kysten. Før det finner vi ingenting. Litt lengre ut i yngre steinalder – rundt 3500 – er det helt slutt på å bruke skifer som råstoff, forklarer Åstveit.
