Før jul fikk 22 norske storkommuner brev fra Norsk nukleær dekommisjonering, som har ansvaret for å rydde opp etter reaktorene på Kjeller og i Halden. De 22 kommunene ble plukket ut som mulige vertskommuner for atomavfall, og ble forespurt om de ønsker å delta i prosessen. Fasit: 21 kommuner har ikke engang svart på henvendelsen, mens én ber om mer informasjon.
Det pussige er at flere av disse kommunene har tidligere sagt nei til vindkraft og motstanderne peker på nettopp kjernekraft som et bedre alternativ. Men vil ikke ta i avfallet med ildtang.
Noen vil nok argumentere med at avfallet fra den tidens reaktorer er noe helt annet. Da vil jeg peke på Miljødirektoratets oversikt over hvor mikroplastutslipp i realiteten skriver seg fra, og hvordan vindkraftmotstandere fremstiller mikroplast («rotorflass») fra rotorbladene. Det trenger ikke være korrekt for å skape sterke meninger som påvirker beslutninger.
Dette er symptomatisk for mye av energidebatten i Norge: Vi vil ha mer kraft, men ønsker ikke at vårt eget nærområde blir påvirket. Men ingenting er konsekvensfritt når det kommer til energi:
- Kjernekraft uten avfallshåndtering finnes ikke.
- Vind- eller solenergi uten naturinngrep finnes ikke.
- Energisikkerhet uten kompromisser finnes ikke.
Den norske energidebatten er i altfor stor grad preget av hva vi ikke vil ha: Vindkraft på land, kraftlinjer og atomavfall. Det vi derimot vil ha, er billigere strøm.
Resultatet er at beslutninger skyves frem i tid i håp om å finne noe mindre konfliktfylt. Og samtidig mindre realistisk, som kjernekraft.
Tiden er den knappeste ressursen
Prokrastinering er aldri en god strategi når man har hastverk. Behovet for mer kraft er ikke en teoretisk problemstilling. For industrien handler det ikke bare om vekst, men om overlevelse.
Stans i industriell aktivitet og utsettelser av nye prosjekter er ikke hypotetiske scenarioer. Det skjer nå .
Energibehovet er blitt utredet opp og ned i mente de siste årene, men la meg gjenta noen tall: NVE mener vi trenger 30-50 TWh innen 2030. LO og NHO anslår ca 40 TWh. DNVs analyser sier 50-70 TWh innen 2050.
Vi snakker om den største energiomstillingen i moderne tid.
Hva er så fasiten så langt over faktisk utbygging? De siste par årene er produksjonen økt med anslagsvis 1-3 TWh.
Geopolitikk i kommunene
Energi er ikke bare nasjonal politikk, det er storpolitikk, som vi overlater til kommunene å bestemme. Men lokalpolitikere har lokale mandater, og kan ikke ventes å opptre som statsledere.
Covid, krigen i Ukraina og krigen i Iran har ført til energisjokk som tvinger nasjoner til å revurdere energipolitikken sin. Nå handler det om å redusere sårbarheter og avhengighet, og oppnå det som kalles strategisk autonomi.
Dette bør være rammen også i norsk sammenheng. For dette vet vi:
Vi må ha mer kraft.
Den må være fornybar.
Og det kommer til å bli vanskelig og konfliktfylt.
Det krever noe av oss alle. Stortingspolitikere må tørre å ta upopulære valg og stå i vanskelige diskusjoner om areal, natur og prioriteringer. Lokalpolitikere må tørre å stå i uenighet og erkjenne at nasjonale behov noen ganger må veie tungt lokalt. Og næringslivet må bli tydeligere i samfunnsdebatten.
Vi kan ikke forvente aksept for økt kraftbruk uten å forklare hvorfor det er nødvendig. Dette handler om arbeidsplasser, eksportinntekter og å få til en lønnsom omstilling til et lavutslippssamfunn.
Få fart på det vi kan
Noen ganger er ting så komplisert at det er fristende å sitte stille i båten. Men fravær av handling er et aktivt valg med store konsekvenser. I bunn og grunn står velferdsstaten vår på spill, sammen med vår evne til å hindre en klimakatastrofe.
Det er positivt at det nå stilles krav om økt kunnskap i kommunene før man tar stilling til energiprosjekter. Men er det mangelen på fakta som har stanset kraftutbyggingen i Norge? Vil flere utredninger gi raskere beslutninger?
Jeg mener at vi ikke et kunnskapsproblem, men et gjennomføringsproblem.
Vi kan ikke velge bort energiomstillingen lokalt, når det får så enorme konsekvenser nasjonalt. Status quo er faktisk ikke et alternativ. For det vil være et Norge med færre arbeidsplasser økende energiunderskudd.
Tidlige lyntog klarte 120 km/t: – Altfor fort til å nyte naturen
