KOMMENTAR: Oljevirksomhet i nordområdene

Iskantflytting helt uten praktisk betydning

Hvis dette er miljøseirene Venstre skal feire i regjering framover, blir det trist for miljøet.

Kartet Norsk polarinstitutt har laget, viser tydelig hvor store eller små områder for olje- og gassvirksomheten som blir påvirket, hvis iskanten blir definert sørover.
Kartet Norsk polarinstitutt har laget, viser tydelig hvor store eller små områder for olje- og gassvirksomheten som blir påvirket, hvis iskanten blir definert sørover. (Foto: Norsk Polarinstitutt)

Hvis dette er miljøseirene Venstre skal feire i regjering framover, blir det trist for miljøet.

Så er det klart: Regjeringen vil justere den såkalte iskanten litt lenger sør. Praktisk betydning: Null. Det finnes ingen tildelte konsesjoner nord for dette området i det hele tatt.

Flyttingen av iskanten har fått mye oppmerksomhet. Utfallet er imidlertid så spinkelt at det er vanskelig å forstå hvorfor den i det hele tatt flyttes.

Faglige instanser som Havforskningsinstituttet og Norsk polarinstitutt har gått inn for å trekke grensen ved der hvor iskanten faktisk har ligget rent historisk, definert som en isfrekvens på 0,5 prosent i april i perioden 1998 til 2017.

Les også

Nesten komisk, selv til Venstre å være

Det er altså myndighetenes egne fagmiljøer som har foreslått dette. Ser vi på kartet hvor denne grensen går, bryter den inn i området hvor det er gitt tillatelser til oljevirksomhet allerede. Som TU skrev for noen dager siden, er det åtte lisenser som er gitt i området mellom grensen havforskerne ville sette og den grensen som regjeringen nå trekker. Miljøfaglige instanser gikk for øvrig mot tildelingen av alle disse lisensene.

– Forvaltningsplanen er til sjuende og sist et politisk verktøy for å balansere ulike hensyn, sier klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V). Han sa også på pressekonferansen at han synes Venstre-folk og miljøvernere bør være fornøyde med regjeringens kompromiss.

Det er nesten et komisk utsagn, selv til å være en statsråd fra Venstre. Kanskje han ikke kan si noe annet, men noen miljøseier er det i alle fall ikke. 

Ser vi tilbake til 2015, var det klimaministrer Trine Sundtoft (H) i den daværende Høyre-/Frp-regjeringen som flyttet iskanten for å sikre at den kom nord for oljevirksomheten. Der blir den altså liggende, selv om strekene på kartet går litt lenger sør. Det hører med til historien at Stortinget ikke ville gå med på denne justeringen. Likevel er det Sundtoft-grensen som har ligget til grunn for arbeidet videre.

Ingen statsmannskunst å gå lenger

Egentlig ville det krevd svært lite politisk mot for regjeringen å følge de faglige rådene – og definert iskanten som der den faktisk går.

Riktignok ville åtte gitte lisenser kommet på feil side av streken. Men samtidig skal man ikke være mye til statsmann for å framforhandle et godt kompromiss: la de gitte lisensene få operere videre. De ble gitt på et tidspunkt da regelverket var annerledes, og det er svært vanskelig å gi vedtak tilbakevirkende kraft. Blant annet ville det åpnet døra for årelange søksmål som kunne stoppet hele prosessen.

Hvor krevende kunne det være å trekke iskanten noe lenger sør og samtidig la de eksisterende tillatelsene i fred? En ikke spesielt radikal forsamling, nemlig Oslo Høyre, foreslo dette

Så er det selvsagt et spørsmål om Norge i det hele tatt burde flyttet den definerte iskanten sørover. Klimaendringene gjør det jo faktisk til dels mulig med aktivitet i nye områder.

Her legger Parisavtalen føringer. Norge kan ikke realistisk sett lete etter olje enda lenger nord og samtidig oppfylle intensjonene i den internasjonale klimaavtalen som vi selv har gått inn for.

Man kan også spekulere i om regjeringen kanskje har gitt oljebransjen en seier de selv ikke har etterspurt, og som kan brukes i en senere politisk hestehandel: «Oljebransjen fikk ha områdene i nord i fred, da må næringen gi noe et annet sted».

Enkelte har tatt til orde for en «fleksibel» definisjon av iskanten, alt etter hvor den flytter seg. Det vil i alle fall bli helt uhåndterlig for oljenæringen hvis iskanten skulle forflytte seg langt sørover igjen. Et slikt forslag kan knapt tas seriøst.

Kortsiktig argument for langsiktig beslutning

At beslutningen ikke handler om miljø, ga KrFs leder Kjell Ingolf Ropstad klart uttrykk for i dag.

– Det er en meget krevende situasjon for oljenæringen nå. Å endre betingelsene betydelig nå, ville vært svært krevende, sa han.

Men hvor krevende kunne det være å trekke iskanten noe lenger sør og samtidig la de eksisterende tillatelsene i fred? Et politisk forslag tidligere i år gikk ut på nettopp det. Forslaget kom fra en ikke spesielt radikal forsamling, nemlig Oslo Høyre.

– Det biologiske mangfoldet i iskantsonen er helt unikt. Dette området er et matfat for fisk, sel, grønlandshval og sjøfugl. Dette er naturverdier vi må bevare, kommenterte stortingsrepresentant for Høyre fra Oslo, Mathilde Tybring-Gjedde, i januar.

I stedet har vi fått et vedtak uten praktisk betydning. Miljøminister Rotevatn har tatt på seg keiserens nye klær. Det kler ham dårlig.

Les også

Kommentarer (7)

Kommentarer (7)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå