LIER: På Lierskogen utenfor Drammen ligger en fiks ferdig og «herreløs» legemiddelfabrikk – klar til å bli industriell krumtapp for en helhjertet næringspolitisk satsing på legemiddelproduksjon i Norge.
Problemet er bare at fabrikken som tidligere var kjent som Alpharma Lier, ikke har råd til å tenke i femårsplaner. Bedriften trenger akutt økonomisk nødhjelp.
– Vi er i en desperat situasjon. Det handler nå om å snu alle steiner for å redde driften. Utfordringen er en ekstrem knapphet på tid, sier direktør for ansattselskapet, Karsten Hauge til Teknisk Ukeblad.
Les også:
TU mener: Trenger strategi for bioteknologi
Kostbart skrapjern
Og tidsproblemene er prekære:
Inpac har kun et knapt halvår til å skaffe kritisk ordremasse for drift av det omfattende anlegget.
Og en legemiddelfabrikk trenger oftest mellom 6 og 18 måneder til testing, analyse og prosessoptimalisering fra signert avtale til oppstart av produksjon.
135 ansatte ved bedriften står dermed i stor fare for å miste jobbene de har kjempet beinhardt for å beholde siden den svenske eieren måtte gi opp i mars (se fakta).
Høyteknologisk analyse- og produksjonsutstyr – verdt flere hundre millioner kroner i investeringer om det skulle vært bygd opp i dag – kan i stor grad ende opp som skrapmetall. Fabrikkbygget kan bli busskur.
– Vil aldri komme igjen
De høye investeringskostnadene gjør samtidig at en slik utstyrs- og logistikkpark for produksjon av medisinske preparater i bred skala aldri vil gjenoppstå i Norge, mener UiO-professor Jo Klaveness, kjent fra sin fortid i Nycomed og flere senere suksesser med ulike såkalte «knoppskytere».
– Hvis vi må legge ned et slikt anlegg, får det langsiktig negativ effekt på hele det farmasøytiske miljøet. De vellykkede småbedriftene i Norge stammer i stor grad fra opprinnelig større miljøer, som Alpharma og Nycomed. Vi trenger produksjon og noen store bedrifter i Norge – kort og godt en industri for de nyutdannede å bryne seg på. En produksjon i denne skalaen vil aldri komme i gang igjen om den først blir lagt ned, sier Klaveness.
Sammen med eks-fabrikksjef Truls Simensen (nå avdelingsdirektør i FHI) og Frode Hellesnes (eks-direktør i Schering-Plough), har Klaveness engasjert seg direkte i å «samle alle gode krefter» rundt mulige løsninger for Inpac.
Tapte muligheter
Fabrikken er blant annet lansert i en ny rolle som utviklings- og industrilokomotiv:
Et framtidig fellesanlegg og klyngesentrum, spesialisert på oppskalering og produksjon for Norges mange lovende forskningsbedrifter på feltet.
Håpet? At norsk farmasøytisk og bioteknologisk forskning, allerede verdensledende og banebrytende på flere felt, skal gi flere norskutviklede produkter – ikke bare lovende patenter og oppkjøpskandidater for utenlandske kjemper.
Andre kriseløsninger på blokka er at staten på kort sikt kjøper opp bedriften på billigsalg, eller rett og slett blir en storkunde av kremer og kopilegemidler til offentlig sektor.
– En bransjehemmelighet
Administrerende direktør i Legemiddelindustrien (LMI), Karita Bekkemellem, beskriver det som «et sterkt møte» da hun for kort tid siden besøkte fabrikken.
– Situasjonen er veldig akutt, for en bedrift med en spesiell historie. De har en unik, moderne produksjonsfasilitet som jeg tror få er klar over – også innad i bransjen. Det er et imponerende moderne anlegg, og bare en halvtimes kjøretur utenfor Oslo, minner hun om.
Bekkemellem håper landets store og små farmaaktører nå vil se på bedriften i Lierskogen som en mulighet til å bygge opp noe større enn det man har sett for seg hittil.
– Vi må løfte alle steiner: Situasjonen er framfor alt fryktelig trist og unødvendig – spesielt når vi samtidig ser store muligheter for videre vekst, sier hun.
Lovende prosjekter
Bransjeveteran Stein H. Annexstad har bakgrunn fra Nycomed-tiden, og er i dag styreleder i suksessbedriften Algeta.
Også han ser et stort bransjestrategisk potensial i Lier-bedriften, men frykter det er for sent.
– Norske småbedrifter som nærmer seg markedsføringstillatelse på sine produkter, kunne sluppet unødvendige investeringer og hatt industrielt utbytte av Inpac. Framveksten av lovende preparater og bedrifter er for øyeblikket på et høynivå i Norge, også historisk. Men de fleste produktene ligger fortsatt et stykke fram i tid, og jeg frykter at Inpac ikke vil klare å holde seg i live så lenge, sier Annexstad.
Les også:
Prislapp: 30 millioner
Fabrikksjef Hauge gir ikke opp.
Han forteller at Inpac nå ser etter kunder også utenfor det tradisjonelle legemiddelsegmentet, og trekker fram Inpac-anleggets store leveringskapasitet, det fullautomatiske lageret og det massive granuleringstårnet, et av Europas største.
– De ansatte har ingen avkastningskrav annet enn å beholde jobbene. Det finnes selvfølgelig anbudsregelsett, statens innkjøpsordning og EU-regler. Men vi kunne for eksempel levert Paracetamoltabletter – og blåreseptmedisiner – direkte til staten for en usedvanlig rimelig penge. Som en direkteleverandør, akkurat som genericaprodusenter og apotekene er det, sier Karsten Hauge.
– Hvilke summer er det vi snakker om for at dere skal kunne bli selvgående igjen?
– Vi har beregnet behovet til å være om lag 30 millioner kroner. Et lån, en bankgaranti eller en statlig eierpost ville hjulpet oss betraktelig. Men vi har som sagt også mulighet til å produsere legemidler for staten. Når man ser på medisinkostnadene i Helse-Norge, er det min påstand at vår virksomhet raskt ville spart inn de 30 millionene, sier Hauge.
– Fortvilet situasjon
Men ingen av de foreslåtte «redningspakkene» har hittil fått nevneverdig gehør hos næringspolitikerne, verken i regjeringen eller opposisjonen.
– Det er en fortvilet situasjon, men jeg ser ikke helt hvordan det skulle være en god løsning at staten går inn som kjøper av eiendommen uten å ha en klar plan, sier Svein Flåtten (H), nestleder i Stortingets næringskomité.
I tråd med Trenger strategi for bioteknologi , vil Høyre nå foreslå for Stortinget at det snarest utarbeides en helhetlig strategi for norsk bioteknologinæring, opplyser Flåtten.
Han mener Inpacs uvisse skjebne illustrerer hvor skoen trykker.
– Det forskes, skrives og rapporteres veldig mye og veldig bra i Norge, men det materialiserer seg ikke i kommersiell virksomhet. Det er en missing link i systemet: Vi har idéskaperne og hodene, men får ikke til businessen, sier Flåtten.
