Regjeringen legger i dette forslaget større vekt på å ivareta interesser innad i Arbeiderpartiet enn å tegne et nytt diagram over hvordan forvaltningen av oljeforekomstene skal sikres på en best mulig måte.
Da tidligere statoilsjef Harald Norvik reiste debatten for to år siden, var det ut fra et genuint ønske om å bedre Statoil. Det statseide oljeselskapet måtte bli sterkt nok til å kunne konkurrere om operatøroppgaver internasjonalt. Statoil trengte et sterkere fundament på hjemmebane. Drømmen var å få overført alle statens eierandeler på sokkelen gjennom Statens Direkte Økonomiske Engasjement, SDØE. Da ville Statoil nærme seg størrelsen til de sterkeste konkurrentene og være likestilt internasjonalt. Også Norsk Hydro ville være med på å dele SDØE-kaken. De ville i tillegg betale for sin andel.
Forslaget om å selge henholdsvis 15 og 5 prosent av SDØE til de to norske oljeselskapene, er langt fra hva de ventet. I tillegg vil regjeringen overlate ansvaret for drift av gassrørledningsnettet til et eget selskap som skilles ut fra Statoil, samtidig som forvaltningen av oljen fra SDØE skal ut på anbud. Statoil blir svekket både i substans og i markedet. Er det et impotent Statoil vi ønsker?
Problemet på norsk sokkel er at operatørselskapene sitter med for små eierandeler og at det generelle skattenivået er svært høyt. En operatør på et oljefelt er derfor lite interessert i å effektivisere drift eller investere i utstyr for å øke utvinningsgraden. Dersom Norsk Hydro skulle spare 100 millioner kroner på Oseberg-feltet, ville de selv sitte igjen med rundt én million kroner. Å bruke tid eller krefter på disse 100 millionene er derfor bortkastet.
Operatørene må få større eierandeler på oljefeltene slik at de selv er motiverte til alltid å optimalisere driften av oljefeltene våre. Det vil tjene Norge best.
Derom tier regjeringen.
