Bakgrunnen er kjent. Strømnettet er presset. Elektrifisering av transport,
petroleumsvirksomhet og nye næringer øker etterspørselen etter kraft. Samtidig har nettutbyggingen gått for sakte i mange år.
Men når Statnett nå foreslår å endre industriens nettariffer, er det på tide å stille spørsmålet: Skal industrien virkelig betale prisen for at strømnettet ikke er bygget ut i tide?
Forslagene til Statnett innebærer blant annet å redusere rabatten som kraftkrevende industri i dag har på deler av nettleien, samt å innføre et nytt kapasitetsledd som vil øke kostnadene for kunder med høyt effektuttak.
Jevnt forbruk er bra
I tillegg foreslås ordninger som kan pålegge industrien å redusere strømforbruket når strømprisene er høye.
Det kan høres teknisk ut. Men konsekvensene er politiske. Kraftforedlende industri har i flere tiår hatt en differensiert nettariff fordi den gir fordeler for kraftsystemet gjennom stabilt strømforbruk, jevn belastning gjennom døgnet og stordriftsfordeler i nettet.
Det var også Statnetts egen begrunnelse så sent som i 2021. Det er vanskelig å se at disse forholdene plutselig har opphørt. Tvert imot er stabil etterspørsel etter kraft en viktig del av et fleksibelt kraftsystem.
Når store industribedrifter har jevnt forbruk gjennom året, bidrar det til å utnytte produksjonskapasiteten bedre og redusere systemkostnader. Likevel argumenterer Statnett nå for at verdien av denne industrien for kraftsystemet er lavere enn før, og de peker på at andre typer virksomhet kan ha høyere betalingsevne.
Tyskland subsidierer
Norge kan ikke føre en industripolitikk der kraftforedlende industri gradvis prises ut av egne rammevilkår. I Europa arbeides det aktivt for å styrke konkurransekraften til energiintensiv industri nettopp fordi den er avgjørende for både økonomi og klimamål. EU-kommisjonen har blant annet lagt frem en handlingsplan for stål- og metallindustrien der et hovedmål er å sikre tilgang til rimelig og stabil energi for industrien, blant annet gjennom bedre tilgang til langsiktige kraftavtaler og tiltak for å redusere energikostnader.
Flere europeiske land har også innført konkrete tiltak for å styrke industrien. EU har blant annet innført karbonprising på grensen () for å beskytte europeisk industri mot konkurranse fra land med svakere klimaregler.
Samtidig har land som Tyskland valgt å subsidiere strømprisen for energiintensiv industri for å sikre konkurransekraften til blant andre stål- og kjemiindustrien.
Kan svekke industrien
Historisk har også Norge hatt en tydelig erkjennelse av dette. Store deler av norsk vannkraftutbygging og kraftnett ble etablert for å forsyne prosessindustri med stabil og konkurransedyktig energi. I et slikt perspektiv fremstår det som et paradoks hvis denne industrien nå skal få svekkede rammevilkår.
Strømnettet må utnyttes bedre. Men hovedproblemet er ikke at industrien bruker strøm feil. Det er at nettutbyggingen ikke har holdt tritt med utviklingen.
Når ny industri og elektrifisering krever mer kapasitet, burde hovedfokuset være å bygge mer nett, raskere. Hvis løsningen i stedet blir å øke kostnadene for industrien, risikerer vi å svekke konkurransekraften til noen av de mest verdiskapende arbeidsplassene i landet.
Det er derfor avgjørende at endringer i tariffsystemet ikke flytter kostnadene for manglende nettutbygging over på industrien som allerede bidrar med stabil etterspørsel etter kraft og store verdier for samfunnet.
8 TWh solkraft innen 2030: – Ikke realistisk
