Kommentaren ble først publisert hos Energi og Klima.
IEA-scenarioet som samsvarer med Paris-målene forteller oss at det trengs en rask og massiv utbygging av fornybar energi over hele verden. Investeringsvolumene må vesentlig opp. For å oppnå en utvikling i tråd med dette scenarioet må det i gjennomsnitt investeres nesten 1750 milliarder dollar i kraftproduksjon og kraftnett hvert år frem til 2040. Det er omkring 700 milliarder mer hvert år enn i tiåret vi har bak oss. Også i scenarioet IEA nå kaller Stated Policy Scenario, som bygger på vedtatt og planlagt politikk, og som leder mot en oppvarming på 2,7 grader, kreves det høyere investeringer i denne sektoren enn vi har sett historisk.
Å bygge ut fornybar energi, for å erstatte kull og gass, er det viktigste grepet for å få ned klimagassutslippene. Strømmen må bli fornybar, og så må den tas i bruk i sektorer som transport og industri. Det er mange andre ting vi også må gjøre, men å avkarbonisere kraftproduksjonen er det aller viktigste.
I Norge må vi spørre oss: Hvordan kan vi bidra vesentlig mer til det globale grønne skiftet enn vi gjør i dag?
Svaret ligger i to politiske manøvre, en for fornybar energi, og en for olje og gass. Innen fornybar handler det om å mobilisere ressurser i næringsliv, finans og politikk for at norske selskaper kan bygge mye mer fornybar energi ute i verden enn vi gjør i dag. Innen olje og gass handler det om å gjøre grep internt i Norge som innevarsler at vi erkjenner at oljealderen går mot slutten, men som samtidig kan ha positive globale effekter. Stikkordet er klimavern.
Fornybar vekst i verden
Equinor, Statkraft og Scatec er selskaper som bygger fornybar energi ute i verden. De har forskjellig profil, forskjellig størrelse og forskjellige ambisjoner, men fellestrekket er at de kan utvikle prosjekter og bygge kraftverk som ikke har CO2-utslipp. Fra eierne, og fra det norske samfunnet, bør det uttrykkes klare ambisjoner og forventninger om at disse selskapene – og andre som driver i samme bransje – trapper opp sin globale aktivitet raskt og kraftig. Samtidig må forholdene legges til rette, ved at politikken bistår og kapital stilles tilgjengelig. Med vår store finansformue er Norge i en særstilling. Derfor kommer vi ikke unna den diskusjonen om Oljefondets rolle som Ap-leder Jonas Gahr Støre åpnet for på Zero-konferansen.
Norske aktører, både i næringsliv og politikk, må samordne ressurser og tenke strategisk. Ingen har oppskriften på akkurat hvordan en forsterket satsing skal designes, men vi må finne veier forbi misforståelser og politiske skranker. Målet må være at norske selskaper mangedobler sin bygging av sol-, vind- og vannkraft globalt. En slik satsing, selv om investeringene gjøres i andre deler av verden, vil bringe med seg aktivitet og verdiskaping også her i landet, og derfor bidra til å skape nye arbeidsplasser når det blir færre i oljerelatert virksomhet.
Miljødirektoratet: – Klimaomstillingen må speedes opp
Klimavern av fossile ressurser
På den fossile siden av likningen bør Norge utvikle et nytt politisk verktøy. Vi vet at det er store globale kull, olje og gassressurser som ikke kan brennes, dersom karbonbudsjettet ikke skal sprenges. Det er nødvendig at oljeeksporterende land tar denne erkjennelsen inn i sin politikk. Norge kan være først ute, og ta i bruk klimavern som begrep og metode. Lofoten, samt Barentshavet nord, peker seg ut. Venstre har lansert tanken i vedtaks form, og klima- og miljøminister Ola Elvestuen kommer nok tilbake til den i forbindelse med revideringen av forvaltningsplanen for disse områdene til våren.
Ved klimavern kan områder, og dermed fossile ressurser, tas ut av «varelageret» de tilgjengelige oljeressursene representerer. Man kan kort og godt bestemme at den eventuelle oljen og gassen som ligger i disse områdene skal bli der den er. Man skal ikke gjøre forsøk på å finne den. Og ved å kalle det klimavern, så knyttes beslutningen til aksept om at det er nødvendig å la ressurser ligge.
På kort sikt vil ikke klimavern av områder bety noe hverken for inntektene fra pågående olje- og gassvirksomhet eller for CO2-utslippene, men det vil innebære et signal, en erkjennelse om at det går mot slutten for oljen. Klimavern er også en modell som kan anbefales overfor andre kull- og oljeeksportører. Land som Canada og Australia kan oppfordres til å gjøre tilsvarende med uåpnede områder der det kanskje befinner seg fossile energiressurser.
Klimavern kan også brukes som pressmiddel overfor selskaper. Oljeselskaper som ønsker å bli oppfattet som medspillere i energiomstillingen bør ligge unna «jomfruelige» områder der det kanskje er store uoppdagede ressurser, men nøye seg med å tømme brønnene der de allerede holder på.
For også når det gjelder olje og gass er det interessante meldinger i IEAs scenarioer. Det kreves langt mindre investeringer i olje- og gassvirksomhet i bærekraftscenarioet som innebærer at Paris-målene nås enn i Stated Policy Scenario som leder mot 2,7 grader. Jo mer av investeringene som går i fornybar retning, jo bedre er sjansen for at klimapolitikken lykkes.
DNV: Gliser over årsresultatet
