Hvorfor er «første kvinnelige» fortsatt en nyhet i Forsvaret?

Norge har fått sin første kvinnelige F-35-pilot, kunne vi nylig lese i TU. En imponerende milepæl – men også et tankekors. For hvorfor omtales det fortsatt som noe eksepsjonelt at en kvinne fyller en rolle i Forsvaret?

Når vi i 2025 fremdeles bruker betegnelser som «første kvinnelige», er det et tydelig tegn på at likestillingen i Forsvaret henger etter resten av samfunnet.

I politikk, næringsliv og akademia ser vi i økende grad kvinner innta sjefsstolene og ta plass i styrerommene. Men i Forsvaret er lederstrukturene fortsatt mannsdominerte, både i praksis og kultur.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

– Det er helt utrolig at et helt team kan bruke den samme datamaskinen samtidig

Hvorfor kvier kvinner seg?

Ja, det handler om hvem som utnevnes, og ja, det handler om en kultur der menn ofte rekrutterer menn. Men vi må også tørre å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvorfor kvier mange kvinner seg for en karriere i Forsvaret?

Dette er ikke bare et spørsmål om rekruttering. Det er et spørsmål om tillit og tilhørighet. Hva er det ved Forsvarets indre liv som gjør at kvinner i mindre grad ser seg selv der på lang sikt?

Er det fordi vi fortsatt må tåle å være «den eneste»? Er det fordi maktstrukturene føles utilgjengelige? Er det fordi systemet og kulturen ikke anerkjenner kvinners lederskap på lik linje?

Forsvaret må tørre å se seg selv i speilet med et klart ansvar. For hvis vi ønsker et forsvar som speiler hele befolkningen og nyter bred tillit, holder det ikke å rope hurra når én enkelt kvinne bryter lydmuren. Vi må legge til rette for at det ikke bare skjer én gang, men at det skjer så ofte at det ikke lenger er en nyhetssak.

Håper vi slipper «første kvinnelige»

Det handler om konkret handling:

• En karrierevei som oppleves reell og tilgjengelig for begge kjønn.
• En kultur der kvinner ikke bare får plass, men faktisk får virke uten å måtte bevise dobbelt.
• Et lederskap som er bevisst sine skjevheter og villig til å gjøre noe med dem.
• Og ikke minst: at unge kvinner ser rollemodeller i Forsvaret som ligner dem selv.

Reell likestilling er en styrke for både beredskap og legitimitet. Et moderne forsvar må være like mangfoldig og inkluderende som samfunnet det skal forsvare.

Så neste gang vi ser en kvinne i en ny forsvarsrolle, håper jeg vi slipper å høre «første kvinnelige». Ikke fordi det ikke er viktig, men fordi det endelig har blitt helt normalt. 

Les også:

Støre hadde besøk av Starmer – vil ikke røpe fregatt­beslutning