Denne uka har ukultur vært et stikkord i rettsal 257 i Oslo tingrett.
Thorbjørn Thoresen har saksøkt staten for å få stillingen som direktør i Forsvarsbygg tilbake. I fjor høst fikk han permisjon fordi det hadde kommet varsler mot ham. Underveis i permisjonen ble han omplassert fra toppjobben fordi etaten han ledet hadde overskredet en rekke rammeavtaler. Omplasseringen ble begrunnet med «manglende tillit fra arbeidsgivers side og mangelfull rolleforståelse fra Thoresens side».
Thoresen fikk beholde direktørtittel og lederlønn, men det holder ikke for ham. Han mener han ble gjort til syndebukk i saken om rammeavtaler, og nå vil han ha sjefsjobben tilbake.
– Det ser ut til at det har oppstått en usunn kultur som har fått utvikle seg over mange år. Det fremstår som at hvis en statsråd ikke har tillit til en statlig leder, så må lederen gå, sa han til Dagens Næringsliv i et intervju for et par uker siden.
Fryktkultur
Men i rettssalen blir Thoresen selv beskyldt for ukultur. Kritikken kommer langs to akser – fryktkultur i arbeidsmiljøet og ukultur knyttet til økonomistyring.
Det har kommet fram at rapporten fra varslingssaken konkluderte med at Thoresen ved flere anledninger hadde opptrådt utilbørlig og i strid med arbeidsmiljølovens krav til forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø overfor åtte ansatte, i tillegg til trakassering overfor to av dem. Den konklusjonen har Thoresen akseptert, og han har sagt i retten at han ikke bestrider dette.
Gjennom funnene i varslingsrapporten og flere av vitnemålene blir det tegnet et bilde av Thoresen som en leder som kjeftet, hengte ut enkeltmedarbeidere i plenum, ikke greide å ta imot tilbakemeldinger og kom med upassende kommentarer.
Fungerende direktør i Forsvarsbygg, Camilla Mathiesen, vitnet i i retten på tirsdag. Hun var Thoresens nærmeste medarbeider, og opplevde etter hvert lederstilen hans som vanskelig. – Jeg skulle stått mer opp for meg selv, sa hun. – Hvordan skal man som et voksent menneske bli snakket til?
Men bildet er ikke entydig. Noen av lederne opplevde ikke Thoresen på denne måten. Det fantes også flere anonyme medarbeiderundersøkelser med positive resultater.
«Målet helliger middelet»-kultur
Også innen økonomistyring blir Thoresen beskyldt for ukultur. Det er her den formelle begrunnelsen for omplasseringen ligger. Forsvarsdepartementet mistet tilliten til Thoresen på grunn av overskridelsene av rammeavtaler.
Den største overskridelsen gjelder prosjektering av ny ubåtbase på Haakonsvern. Avtalen med Multiconsult var på 150 millioner kroner, men er overskredet med rundt 258 millioner kroner.
Fra Forsvarsdepartementet vitnet både departementsråd Frede Hermansen, forsvarsminister Tore O. Sandvik og leder for styring av støtteetater, Julie Rønning. Alle pekte på det problematiske i at Forsvarsbygg bevisst hadde overskredet rammeavtalene og at etaten ikke hadde varslet departementet.
En av de tydeligste uenighetene i retten var knyttet til et møte om saken. Flere vitner mener Thoresen var med i dette møtet og dermed kjente til de bevisste overskridelsene, men Thoresen mener han ikke var der og ikke visste.
Det er ikke så viktig for departementet. De mener de oppdaget en «målet helliger middelet»-kultur i Forsvarsbygg, og at Thoresen som øverste leder måtte ta ansvaret for det.
Underlig rolleforståelse
Men når det gjelder det å ta ansvar, så er ikke Thoresen spesielt velvillig. Departementsråd Hermansen, som er Thoresens nærmeste leder og som var den som omplasserte ham, fortalte i retten om en manglende rolleforståelse hos Thoresen. – Vi så at han i liten grad erkjente ansvar for de store avvikene, sa Hermansen.
Den rolleforståelsen har Thoresen demonstrert både før og under rettssaken. I intervjuet i Dagens Næringsliv sa Thoresen at han ikke visste om overskridelsene, og han avviste at det var hans ansvar: – Jeg er ikke etaten og jeg kan ikke informere om noe jeg ikke vet.
Slik fortsatte det i retten. Blant annet dro han en sammenligning med råkjøring. –Hvis vegvesenet har satt opp skilt med fartsgrense, så kan man ikke klandre dem hvis noen etterpå har kjørt for fort.
Med det mente han at dersom han har gitt en beskjed, og hans underordnede ikke følger den, så vil ikke han ta ansvaret.
Thoresens syn på lederansvar bryter med den tankegangen andre ledere har vist i denne rettssaken. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen, for eksempel, var helt klar på at han har det overordnede ansvaret for alt som foregår i Forsvaret.
Bør han få et forsøk til?
I retten kom det fram at Thoresen har hatt feil kontrakt, og at det manglet et vedlegg. Han skulle hatt en kontrakt tilpasset en stilling som statsansatt og ikke embetsmann. Han skulle også hatt et vedlegg som beskrev målene han skulle oppnå. Staten har altså ikke hatt alt på stell. Man fikk rett og slett et inntrykk av at byråkratene har brukt litt for lite tid på byråkrati.
Da forsvarssjefen vitnet, ble han spurt om han hadde et slikt vedlegg til sin kontrakt. Det hadde han ikke, men han mente likevel at det ikke var noen tvil om hvilket ansvar han som forsvarssjef hadde i sin stilling og hvordan han skulle gjøre jobben sin.
– Alle arbeidstakere i Norge skal ha et minimum av stillingsvern. Jeg mener at beslutningen om å omplassere meg ut av stillingen som direktør i Forsvarsbygg bryter med mitt stillingsvern, sa Thoresen i et intervju med Teknisk Ukeblad før rettsaken.
Mange toppledere i staten har tatt ansvaret for feil andre har utført, og har dermed forlatt stillingen sin. Andre statlige virksomheter har opplevd skandaler uten at den øverste lederen har mistet jobben. Man kan mene mye om dette moralsk, men nå skal retten ta stilling til hvor den juridiske grensa går.
Dommerne skal ta stilling til om omplasseringen av Thorbjørn Thoresen var gyldig.
Så skal de bestemme om han får gjeninnta sjefsstolen i Forsvarsbygg fram til det blir en rettskraftig dom i saken. Der kan han bli sittende lenge dersom saken blir anket.
I dette ligger det noen sentrale spørsmål:
Har Thorbjørn Thoresen et lederansvar for kostnadsoverskridelsene hvis det var slik at han ikke visste om dem?
Skulle han likevel hatt et minimum av stillingsvern etter å ha trakassert enkelte av medarbeiderne sine?
Bør han få komme tilbake i jobben for å gjøre et forsøk på å rette opp i alt sammen? Fryktkulturen, rammeoverskridelsene og den manglende tilliten fra forsvarsministeren?
Når siste rettsdag er over i ettermiddag, er dette dette dommerne skal finne ut av.
