God på bunnen

De siste åtte månedene har tre store skipninger blitt sendt av gårde – det tredje skipet med drøye 1600 tonn utstyr til Angola. Likevel er dette bare en del av utstyret som trengs til de 30 undervannsbrønnene kontraktene foreløpig omfatter. Den økonomiske totalrammen utgjør om lag 250 millioner dollar, eller drøye to milliarder kroner.

– Dette er det første store utbyggingsprosjektet på dypt vann utenfor Vest-Afrika, og vi fikk prosjektet i knallhard internasjonal konkurranse. For første gang er vi systemleverandør for et så stort felt på slike dyp, sier senior prosjektleder Bjørn Sættenes. Vanndybden på feltet varierer mellom 1200 og 1500 meter. Prosjektet har krevd mye utvikling, men Sættenes påpeker at utgangspunktet var godt. Forut for tildelingen for snaut tre år siden gjennomførte selskapet et treårig utviklingsprosjekt for dypvannsutstyr, med en kostnadsramme på om lag 100 millioner kroner.

Pålitelighet

Store dyp byr på flust med teknologiske utfordringer. Avstanden ned – halvannen kilometer – betyr store kostnader hvis utstyret må hentes opp for reparasjon. FKS har derfor gjennomført et omfattende kvalifiseringsprogram for å teste komponenter og produkter.

– Utstyret er bygd for å virke i 20 år uten vedlikehold, men i tilfelle feil gjør utstrakt modularisering av undervannssystemet at spesielt utsatte enheter kan trekkes opp, opplyser sjefingeniør Per Morten Syvertsen. Disse enhetene skal greit kunne skiftes ut ved å bruke en fjernstyrt farkost (Remote Operated Vehicle, ROV). Vanndypet på feltet betyr også at trykket på utsiden av rør og utstyr er større enn på innsiden, mens det motsatte er normalt på mindre dyp. Det skjerper kravene til kvalifisering og testing av tekniske løsninger og utstyr som skal brukes.

Grundig isolering

Høyt trykk og lav temperatur øker faren for hydratdannelse. Det er islignende klumper som kan tette igjen rørene. På Girassol-feltet oppstår de første hydratene ved 20 °C.

– Kravet i prosjektet er at det skal gå minst åtte timer før denne temperaturen nås etter en stopp i produksjonen, forklarer Syvertsen. Under normal produksjon er temperaturen på oljen 55 °C, mens vannet på utsida ligger mellom to og ti grader Celsius. For å unngå hydratdannelse er alle ventiltrær, rør og forbindelser i manifoldsystemene grundig isolert. Dette har vært en av de store utfordringene i prosjektet.

Dynamisk posisjonering

Den lange avstanden fra fartøy ned til bunnen gjør anker uegnet for posisjonering av borefartøyet. Det ville gitt veldig tunge anker, og dessuten ville det vært vanskelig å håndtere anker i et område med mange brønner spredt over et forholdsvis lite område. Fartøyene benytter derfor dynamisk posisjonering.

– Normalt er det like stabilt som anker, men spørsmålet er hva som skjer hvis noe går galt med styringen. Det stiller visse krav, for vårt utstyr er den eneste forankringen til båten, påpeker Tore Faanes, leder for systemprosjektering.

Den lange avstanden mellom brønnhode og borefartøyet krever blant annet at operasjonene i denne fasen styres ved hjelp av et elektrohydraulisk kontrollsystem. Det er nødvendig for å oppnå raskest mulig respons i kritiske situasjoner, for eksempel hvis borefartøyet hurtig må frakobles brønnen. For tidligere systemer er denne kontrollen gjort med et direkte hydraulisk kontrollsystem.

Bløt bunn

Ikke nok med at det er langt dit – selve havbunnen byr også på spesielle utfordringer fordi den er så mjuk. – Du kan tenke deg at den er omtrent som Bremyk etter noe timer på kjøkkenbenken, forklarer Faanes. Å plassere 40 tonn tunge produksjonsmanifolder i rett posisjon er derfor ingen selvfølge. Løsninga er en 11 meter høy sylinder med diameter på ca. seks meter, som får synke ned i bunnen. Den siste delen suges fast ved å pumpe undertrykk på innsida, og slik danner den et stabilt fundament for manifolden.