.jpg)
– Jeg våknet opp på dørken. Jeg tok meg selv i å våkne av at jeg ropte «nei», forteller Ottesen, som altså ble kastet ut av sengen i sammenstøtet. Etter å ha vært «superforvirret» et øyeblikk, slo adrenalinet og treningen fort inn.
– Man er på igjen i løpet av sekunder, sier Ottesen. Da han så på radaren at de lå midt i fjorden, ble han først lettet, fordi han trodde skipet hadde truffet en konteiner eller noe som lå og fløt i sjøen.
I ettertid har han slitt med å få kontroll over hvor lang tid ting tok i kaoset eller når han fikk vite at det hadde gått bra med alle om bord, men følelsen husker han.
– Det er jo den deiligste beskjeden du kan få noen gang. I hvert fall når man etterpå vet hvor alvorlig dette var, sier Ottesen. Da besetningen til slutte måtte gi opp å redde fregatten, var skipssjefen den siste som gikk fra borde. Fra land så han KNM Helge Ingstad synke stadig dypere.
– Det er helt surrealistisk. Å se skuten du er glad i ligge i fjæresteinene og slite er verdens tristeste syn. Det er bare blodtrist, sier han.
- Hevingen av fregatten er utsatt til januar: Her er bergingsoperasjonen trinn for trinn (TU Ekstra)
