En boks med båndopptaker som registrerte viktige data om romfergen, ble i går funnet i Texas. Samtidig utforskes flere teorier om årsaken til havariet 1. februar.
Boksen er på størrelse med en skoeske og inneholder en båndopptaker som aktiviseres like før romfergen entrer atmosfæren. Opptakeren, orbiter experiment (OEX) support systems, registrerer andre typer data enn dem som sendes kontinuerlig fra romfergen.
OEX ble brukt tildig i romfergeprogrammet for overvåke designet og de påvirkninger fergen utsettes for, men ble fortsatt med på ferdene og aktiviert. Det er imidlertid uvisst om dataene er mulig avlese etter varmepåkjenningen.
Vingekant funnet
Romfergens temperaturbelastede vingeforkanter består av 22 U-formede seksjoner av en karbonkompositt festet med stålbolter til vertikale vingebjelker av aluminiumslegering like bakenfor.
Den innerste seksjonen av venstre ving er funnet, mens nummer to er borte. En del som kan være nummer tre eller fire har spor av aluminium- og stålslagg på baksiden.
Seksjon nummer fem og andre lenger ut er funnet. Det samme er en større del av vingetippen. Den har få tegn til ekstreme temperaturer eller andre belastninger.
Hvis en skade oppsto i eller nær seksjon nummer to, kan vingebjelken like bakenfor ha blitt utsatt for meget høye temperaturer under tilbakevendingen 1. februar, og smeltet metall vil ha kunnet sprute fremover. Vingens aerodynamiske trekk endret seg, og betydelig luftmotstand oppsto.
Den meget varme luften, eller plasmaet, kan ha funnet vei inn mot fremre ende av venstre hjulbrønn da Columbia var over California på vei sydvestover. Alt på dette tidspunkt kan fergen ha begynt å miste deler, og etter hvert trengte plasmaet inn i hjulbrønnen.
Tre løse biter
En mulig bakenforliggende årsak kan ha sammenheng med en liten skade på vingens underside nær skroget i kombinasjon med en aerodynamisk effekt knyttet til ujevnheter på den venstre vingen.
Ingeniører har visst i mange år at Columbias vinger hadde en aerodynamisk ruhetsfaktor minst dobbelt så stor som for de andre fergene, og at venstre ving var ruere enn høyre.
I 1988 gjennomførte Nasa en undersøkelse som viste at en ru vinge i kombinasjon med en treffskade kunne gi lokalt meget høye temperaturer. Med et ru punkt like foran en alvorlig skade, kunne temperaturen på treffstedet nærme seg 1760 grader C, smeltepunktet for silisiumkarbid-blokkene i varmeskjoldet.
Oppvarmingen kunne føre til at aluminiumsstrukturen under ble utsatt for temperaturer over smeltepunktet for aluminiumslegeringen som er 593 grader C.
En annen teori er knyttet til en større skade på vingeforkanten nær skroget. For begge disse teoriene kan løsrevet materiale fra romfergens utvendige tank ha spilt en rolle, på tross av at Nasa til å begynne med nærmest avskrev denne muligheten. Det nye og interessante er at i hvert fall tre biter og ikke én ble revet løs.
Den påsprøytede polyuretanen kan ha trukket vann mens Columbia var utsatt for kraftige regnskyll på oppskytningsplattformen før start. Et vannholdig eller tyngre materiale gir større anslagsmasse enn de 1,2 kg Nasa la til grunn for sine tidlige vurderinger.
En teori er også at en bit fra det innenforliggende, tyngre materiale til beskyttelse av den utvendige tanken mot temperaturøkningen under oppskytningen, påførte vingen skade.
Puslespill
Undersøkelseskommisjonen har hittil fått inn ca. 35.000 biter fra romfergen. Disse er plukket opp over et stort geografisk område.
Nye analyser av datastrømmen fra romferge, tyder på at deler kan ha begynt å falle av allerde før den nådde California-kysten.
Alle deler som samles inn fraktes til Kennedy Space Center der omrisset til romfergen er tegnet opp på et hangargulv. Alle deler som kommer inn forsøkes identifisert og plassert på riktig plass i rutemønsteret.
Alle delene som er funnet så langt veier til sammen ca. 18 tonn, hvilket er om lag 20 prosent av romfergens vekt.
