.jpg)
7. august la regjeringen frem tiltak for å sikre raskere utbygging av kraft og nett. I Norge er det rundt 9000–10.000 kommunestyrerepresentanter i «drift» i dag. I tillegg kommer litt under 1000 fylkestingsrepresentanter. Vi andre 5,5 millionene slipper å bekle dette vervet.
Jeg har en politisk fortid med vel 20 år som kommunestyrerepresentant og formannskapsmedlem (økonomiutvalg), 8 år som gruppeleder og ca. 10 år som lokallagsleder for SV. Jeg mener derfor at jeg vet noe om hva lokalpolitikk innebærer.
Postkassen ble sparket inn
I 2019 pågikk det en het diskusjon blant lokalpartiene knyttet til vindkraft i min kommune. Jeg er for fornybar energi, og det har jeg vært siden starten av 2000-tallet. Jeg har ikke skiftet standpunkt og står for det samme: Vi trenger et energiskifte for å redusere klimautslipp, og vi trenger å bygge fornybar energi, der dette kan gjøres med nødvendige avbøtende tiltak.
Men det har ikke vært uten omkostninger å stå for fornybar energi. Postkassa mi ble sparket inn, og politiet måtte ved en anledning bistå slik at jeg kunne gå trygt til bilen fra en restaurant fordi et par vindkraftmotstandere ikke ville la meg gå i fred.
Jeg er nok blitt «hardhudet» med årene, men det er en kjensgjerning at mange politikere gir seg tidligere og ikke orker mer. Kommuneøkonomi er én årsak, men også hets kan bli en belastning. Det er fint med nye perspektiver i form av nyslåtte politikere, men det tar tid å få oversikt og forstå konsekvenser og sammenhenger.
Jeg talte hvor mange timer jeg hadde stilt på møter i løpet av ett år – på dagtid (arbeidsgiver kompenseres), men også kveldstid og helger. 384 timer ble tallet, i tillegg var jeg i full jobb og hadde ikke så mye avlastning å lene meg på når jeg var borte. Jeg syntes det var krevende.
«Alle» mener noe
Siden kommunen har ansvar for innbyggerne fra vugge til grav, betyr det også at kommunepolitikere håndterer budsjett til innbyggertjenester, med den kommunekassa man har. Kraftkommuner og oppdrettskommuner får mer penger inn. Likt for alle er at man gjennom inntektssystemet får «betalt» for den typen innbyggere man har, les: aldersgrupper.
Kommunepolitikere er «vanlige» mennesker som skal holde valgløfter og innfri forventninger til parti og innbyggere i valgperioden mens ting kanskje har endret seg siden valgløftet.
Imens vedtar «mødrene» på nasjonalt nivå nye prosjekter med litt ekstra midler i prosjektperioden. Som etterpå skal «innarbeides i rammen», eller avsluttes, og så blir innbyggerne misfornøyde når det ikke videreføres. Flom og ras og skader er en økende kostnad det er uforutsigbart å budsjettere for.
Klarer ikke kommunestyret å balansere utgifter og inntekter over tid, venter -lista med statlig kontroll inntil økonomien er ryddet opp i.
Rundt seks av ti kommuner har de siste årene diskutert skolenedleggelser, fordi barnetallet synker. Da må lokalpolitikere stille på folkemøter med sterke følelser i sving og se på fakkeltog.
Industriledere slår alarm
Like heftig som debatter om skolestruktur, er vindkraftsaker til behandling. «Heldigvis» har kommunen «vetorett» og kan si nei etter planprogram.
Samtidig mener flere i industrien at tiden renner ut for kraftbygging og savner en forståelse av hastverket for mer kraft og utbygging av nett. Bekymringen er lett å forstå da det er snakk om norske industriarbeidsplasser som kan bli nedlagt. Fagbevegelsen er også tydelige på alvoret, siden det er deres medlemmers arbeidsplasser som trues.
Men mulige kraftressurser ligger ikke nødvendigvis i den kommunen der industribedriften ligger. Hvorfor skal da kommunestyret i en annen kommune, uten industri, bry seg om vindkraft, midt i andre krevende saker for kommunen? Da kan det være safe å gi et veto og slippe bråket.
Mange norske kommuner har allerede sagt nei til vindkraft og samtidig sparket bein på nabokommuner og sin egen utvikling, siden man er ofte en del av samme bo-, arbeids- og serviceregion.
Det er et stort ansvar for Norges framtidige utvikling som er lagt på lokale politikere i små og store samfunn. Og det er en nasjonal risiko som Stortinget har flyttet ned til lokalt nivå. Det håper jeg Stortingets politiske partier er seg bevisst når industrien har slått alarm.
Jernbaneutbyggingen i Moss: : Bane Nors støybehov skaper mer konflikt – nå er det ikke bare naboene som er uenige
