Equinor har lagret CO2 på norsk sokkel i 25 år – disse erfaringene tar de med fra Sleipner og Snøhvit

Equinor har fanget og lagret CO₂ på Sleipner-feltet siden 1996. Når selskapet nå skal i gang med å lagre CO₂ fra industriutslipp på norsk sokkel, har de altså 25 års erfaring å bygge på. 

Og gjennom to og et halvt tiår med CO₂ pumpet ned og deponert i formasjon under havbunnen, har de tilegnet seg kunnskap og kompetanse som de tar med seg inn i Northern Lights-prosjektet. 

Slik kan de være sikre på at teknologien fungerer og at CO₂-en i lageret faktisk blir værende i formasjonen.

Lagrer CO2 på to felt

I januar ble første spadetak tatt på tomten for mellomlageret i Øygarden i Vestland, og markerer at prosjektet er i gang. Stortinget godkjente oppstart av CO₂-fangst og -lagringsprosjektet, Langskip, i budsjettet for 2021, og på nyåret er også selve stortingsmeldingen behandlet og vedtatt.  

Injeksjonsbrønnen er allerede boret, her vil undersøkelsesbrønnen blir gjenbrukt i det endelige lageret. I 2024 skal hele verdikjeden med fangst, transport og lagring være på plass, og lageret kan starte med å ta imot opptil 1,5 millioner tonn CO₂ i året. 

Philip Ringrose, spesialist i CO₂-lagring i Equinor, forklarer at de stadig får spørsmål om hvordan de kan være sikre på at det ikke vil lekke CO₂ fra deponiet under havbunnen. Da kan han vise til de to lagrene for CO₂ som allerede eksisterer på norsk sokkel, på Sleipner og Snøhvit. 

Gassen på feltene inneholder nemlig en andel CO₂, som de er nødt til å fjerne før den eksporteres til forbrukerne. På Sleipner er det omkring 9 prosent CO₂ i naturgassen, på Snøhvit mellom 5 og 8 prosent. 

25-årsjubileum

I 1991 ble CO₂-avgiften innført i Norge, som et økonomisk virkemiddel i miljøvernarbeidet. Da Sleipner skulle bygges ut i 1994, måtte avgiften tas med i regningen for eventuelle utslipp av CO₂-en som var fjernet fra naturgassen – i tillegg til de rene klimamessige konsekvensene. 

Dermed ble det besluttet at CO₂-en ikke skulle slippes ut i lufta, men reinjiseres ned i formasjonen. Lageret ligger omkring én kilometer under havbunnen, litt grunnere enn selve gassreservoaret på feltet. Feltet startet opp i 1996, og CO₂-lagringen på Sleipner har dermed 25-årsjubileum i år. 

– Og hvert av de 25 årene har vi lært mer om hvordan prosessen fungerer, og hva som egentlig skjer når du injiserer CO₂ i en geologisk formasjon, påpeker Ringrose. 

De overvåker reservoaret ved hjelp av 4D-seismikk, en slags timelapse av 3D-seismikk, som viser hvordan CO₂-en fortrenger vannet som allerede finnes i reservoaret over tid. Slik kan de se hvor CO₂-en er, og hvordan CO₂-en, som i reservoaret er flytende, beveger seg. 

– Vi kan ikke se hvert eneste molekyl, men omkring 90 prosent. Det bruker vi til å forstå den vitenskapelige prosessen, men også til overbevise folk om at dette fungerer, at CO₂-en er trygt lagret, poengterer CO₂-lagringseksperten. 

Les også

Har lagret 19 millioner tonn

Sleipner består av en stor gassprosesseringsplattform og den mindre T-plattformen, som huser CO₂-anlegget. De fanger CO₂ ved hjelp av aminteknologi, som så blir sendt i et rør, ned i injeksjonsbrønnen til lageret. 

I starten ble det lagret omkring én million tonn CO₂ i året, men etter hvert har det sunket til et snitt på 0,8 millioner tonn, enkelt og greit fordi det er mindre CO₂ tilgjengelig. De fanger nå også CO₂ fra andre gassfelt i området, og fungerer som en slags hub for CO₂-fangst og -lagring for området. 

Ved utgangen av 2020 var det totalt lagret nærmere 19 millioner tonn. 

I løpet av 25 år har de ikke hatt noen større problemer med lagringen. Men på begge feltene, både Sleipner og på Snøhvit, som startet opp i 2008, hadde de noen oppstartsproblemer. 

Det første året på Sleipner hadde fikk de vanskeligheter med sandinnstrømming i brønnen, og måtte fikses opp i. Men etter at de fant en god teknisk løsning, har de hatt stabil produksjon. 

– Krever et godt forarbeid

På Snøhvit fikk de også problemer i starten. Her måtte de bytte til et grunnere reservoar, fordi det første ikke fungerte som de hadde håpet. 

– Det var et klassisk engineeringproblem. Vi kan ikke forutse alt, men vi har løsninger tilgjengelig, og har vist at vi med dem får til en stabil injeksjon. Men det kan være vanskelig i en oppstartsfase, det kan dukke opp uventede problemer de første årene, sier Ringrose.

Han påpeker at dette viser at det er viktig å forstå geologien i formasjonen de vil lagre CO₂-en i. 

– Det krever et godt forarbeid, med grundige geologiske undersøkelser, for å sikre at lageret vil være godt nok, påpeker han. 

For Northern Lights ble det i fjor boret en undersøkelsesbrønn, som skulle sikre at reservoaret hadde de egenskapene som skal til for å kunne lagre CO₂ trygt i grunnen. Det ble innhentet et omfattende datagrunnlag gjennom innsamling av kjerneprøver, logging, vannprøver og strømningstest av formasjonen, som ble analysert grundig før de kunne konkludere.

Les også

Læring fra Sleipner

 CO₂-fangst på Snøhvit har samme bakgrunn som på Sleipner. Gassen inneholder en del CO₂ som må fjernes, og for å slippe skatt på utslippene, har man valgt å lagre CO2-en. Snøhvit er et undervannsfelt, med rørledninger inn til land. Naturgassen sendes dermed først inn til land, før CO₂-en fjernes og deretter sendes ut igjen til lageret. 

På Snøhvit er det nå lagret nesten 7 millioner tonn CO₂. Samlet på de to feltene har Equinor deponert totalt 26 millioner tonn CO₂. 

– Før vi startet opp på Snøhvit hadde vi lært mye av Sleipner. En utvikling var at vi blant annet hadde tilgjengelig nedihulls trykkmålinger på Snøhvit, slik at det var mulig å tolke trykkutviklingen ut i formasjonen. På Northern Lights vil vi ha enda bedre teknologi tilgjengelig, nedihulls brønnteknologi utvikles hele tiden, påpeker Ringrose. 

Han understreker at både teknologi og forståelsen av mekanismene i CO₂-lagring vil fortsette å utvikles over tid. Erfaringene de etter hvert vil få fra Northern Lights, vil bidra når de skal skalere opp lageret og dersom de skal utvikle flere lager etter hvert. 

Blant det de nå ser på er bedre metoder for å kunne skille mellom naturlige utslipp av gass fra havbunnen og utslipp av lagret CO₂. Naturlige forekomster av CO₂ bobler hele tiden opp fra havbunnen, og det er dermed viktig å kunne se forskjell, for å kunne bekrefte om det er en lekkasje eller ei. Bruk av geokjemi, isotoper og edelgassignaturer er blant de mest lovende teknologiene på området. 

– Vet at det er en trygg prosess

Et CO₂-lager bør ligge mellom 1 og 3 kilometer under havbunnen. Her vil det være høyt nok trykk til at CO₂-en holder seg i væskeform, samtidig som steinen er porøs nok til at det er plass til den flytende CO₂-en. Sleipner ligger på cirka 1000 meter under havbunnen, mens Snøhvit ligger på 2400 meter.

Northern Lights vil ligge noe dypere enn Snøhvit igjen, på 2800 meter. 

I lageret vil CO₂-en være i væskeform, og den er noe tyngre enn vann. Dermed legger den seg over formasjonsvannet og under takbergartene. I tillegg sørger formasjonen for at CO₂-en er geologisk lukket inne, på samme måte som at olje og gass holder seg i et reservoar. 

Viktige spørsmål de har fått svar på i lagrene på Sleipner og Snøhvit handler om hvordan CO₂-en beveger seg lateralt, altså ut til siden, og om den på et tidspunkt vil begynne å migrere oppover.  

– Vi har fakta som bekrefter at våre modeller på dette området stemmer. Vi forstår prosessen og kan være sikre på at lageret holder på CO₂-en over lang tid. 

– Når vi nå skal i gang med Northern Lights, kan vi vise at det er mulig. Vi vet fra 25 år med Sleipner og Snøhvit at det er en trygg prosess. 

Les også