Dagens værvarsling fikk sin begynnelse i 1854 - med en storm. Den gang fulgte de stormens bevegelser ved hjelp av telegrafstasjoner. I dag lages varslene av superdatamaskiner, som er programmert av forskere og meteorologer.

KOMMENTAR: Værvarslingens historie

En kraftig storm under Krimkrigen utløste det som ble starten på dagens værvarsling

Fra telegrafen til superdatamaskiner.

  • Klima

Visste du at meteorologene fikk sitt eget globale datanettverk allerede i 1972?

Mens den kalde krigen var på frysepunktet, ville meteorologene vise at teknologien som hadde brakt verden til randen av atomkrig, også kunne brukes til menneskehetens beste: Å varsle været.

I dag tar vi værvarslene for gitt, enten de kommer via radio, TV, aviser, internett eller en app på mobilen.

Varslene lages av superdatamaskiner, som er programmert av forskere og meteorologer.

Til faste tidspunkt blir de avanserte matematiske modellene matet med observasjoner fra mer enn 10.000 steder på jordoverflaten, kombinert med målinger fra automatiske bøyer på verdenshavene, bilder fra satellitter og værballonger som blir sendt opp til fastet tidspunkt.

Her er noen glimt fra nettverkets historie. Det hele begynte 14. november 1854. 

Startet med en storm

I flere uker hadde franske og britiske krigsskip beleiret havnebyen Sevestapol på Krimhalvøyen. Krigsreporterne telegraferte hjem at russerne snart kom til å overgi seg, og at Krimkrigen snart skulle være over. Slik gikk det ikke.

En forferdelig storm rev hærens teltleire i filler, og mer enn 21 skip med forsyninger ble knust til pinneved.

I vinteren som fulgte, tok sult og sykdom livet av dobbelt så mange soldater som kampene på slagmarken, og krigen skulle vare i ytterligere to år.

Takket være telegrafen tok det ikke mer enn et par timer før nyheten nådde Paris. Den franske astronomen Urbain Le Verrier fikk i oppgave å finne ut om stormen kunne ha vært varslet i tide. Hans konklusjon var klar: Stormen burde vært mulig å varsle.

Ved å gå gjennom værobservasjoner fra telegrafstasjonene var det nemlig mulig å følge hvordan stormen i flere dager hadde beveget seg over det europeiske kontinentet i retning Krimhalvøya. Men selv om telegrafistene rapporterte om været, fantes ikke noe system for å organisere observasjonene.

Internasjonalt værnettverk

I 1856 fikk Le Verrier i stand en avtale med det franske telegrafvesenet om et nasjonalt stormvarslingssystem: 25 stasjoner ble utstyrt med barometre, vind- og temperaturmålere, og rapporterte tre ganger daglig til Paris.

Året etter ble nettverket utvidet med telegrafiske meldinger fra Madrid i sør, Brüssel i nord og St. Petersburg i øst.

Verdens første internasjonale værnettverk gjorde det mulig å tegne værkart over hele kontinentet, og se hvorvidt en storm var på vei.

I Norsk Folkeblad for juni 1868 fikk det norske folk for første gang se et synoptisk værkart, da Mohn gjorde rede for et stormsenters vei fra Nordsjøen til fastlandet noen måneder tidligere.
I Norsk Folkeblad for juni 1868 fikk det norske folk for første gang se et synoptisk værkart, da Mohn gjorde rede for et stormsenters vei fra Nordsjøen til fastlandet noen måneder tidligere. Foto: Eies av Universitetsbiblioteket i Oslo

Tre år senere fikk vi et tilsvarende system i Norge. Telegrafdirektør Carsten Tank Nielsen utstyrte telegrafstasjonene i Kristiansund, Ålesund, Mandal, Tjøme og Skudeneshavn på Karmøy med egne instrumenter, og ga de beskjed om å observere været til faste klokkeslett.

Sistnevnte telegrafstasjon ble koblet til nettverket i Paris, og dermed ble også Norge en del av det europeiske værkartet.

Fra 1863 begynte franskmennene å utstede europeiske værmeldinger, og behovet for å forvalte de franske varslene var en viktig grunn til at Norge i 1866 fikk et eget meteorologisk institutt.

Etter at den undersjøiske telegrafkabelen til Skottland åpnet i 1869, og man slik fikk observasjoner også fra vest, begynte man også i Norge å utstede stormvarsler. Dog, til å begynne med var man mest av alt redde for å rope ulv uten grunn: I 1870 ble det aldri slått falsk alarm, men kun 18 prosent av stormene ble varslet.

Radioen kommer

Frem til første verdenskrig var telegrafens epoke. Men de undersjøiske kablene nådde ikke alle steder.

Fra 1920-tallet gjorde radiotelegrafen det mulig å etablere egne meteorologiske ishavsstasjoner på Jan Mayen, Bjørnøya og Hopen. Faktisk var det nettopp det å sikre værobservasjonene som gjorde at Jan Mayen i 1922 ble annektert av Norge.

Fra 1920-tallet ble radioen også stadig viktigere for å formidle varslene, for eksempel til fiskerne til sjøs.

Før radioen besto stormvarslene av flagg og symboler som ble hengt opp på kaier, jernbanestasjoner og andre sentrale steder – fra 1922 ble oppslagene supplert med egne radiosendinger for skipsfarten. Tre år senere begynte man med to daglige værvarsler via radio på Østlandet og Sørlandet.

Telegrafist Anton Elvøy ved Vervarslinga på Vestlandet, 1930-årene.
Telegrafist Anton Elvøy ved Vervarslinga på Vestlandet, 1930-årene. Foto: Vervarslinga på Vestlandet

Fram til annen verdenskrig kom likevel de aller fleste observasjonene via telegraf. Men selv om telegrafen var revolusjonerende da den kom, hadde telegrafnettverket klare begrensninger. Du var avhengig av en tekniker i begge ender, én til å sende og én til å motta, og dette var dyrt.

Frem til 1924 brukte meteorologene faktisk mer penger på værtelegrammer enn lønninger, og helt frem til 1970-tallet var telegrafutgifter en av de største enkeltpostene på meteorologenes budsjetter. 

Fjernskrivere og overbelastning

Under annen verdenskrig etablerte den tyske okkupasjonsmakten en egen værtjeneste, og koblet Norge til nazistenes eget fjernskrivernettverk.

Dette fungerte som et sett skrivemaskiner som var koblet sammen via egne datakabler: Trykket du inn en tast et sted, ble det skrevet ut på alle andre steder. I tillegg til å være vanskeligere å avlytte, var systemet tre ganger raskere enn morse. Siden du ikke trengte folk i begge ender, var fjernskriveren mye billigere i drift.

Før de britiske frigjøringsstyrkene forlot landet høsten 1945, ble Norge koblet til det britiske fjernskrivernettet. Observasjonene nådde Meteorologisk institutt i Oslo, og de viktigste ble videreformidlet til værvarslingssentralene i Bergen og Tromsø.

Men mens utfordringen før annen verdenskrig hadde vært å skaffe nok observasjoner, var utfordringen etter annen verdenskrig på mange måter motsatt.

Flysikkerhet

Siden 1920-tallet samarbeidet Luwig Wecihmann tett med norske meteorologer - fra 1940 var han en representant for den yske okkupasjonsmakten. Bildet er fra en luftballongundersøkelse i 1933.
Siden 1920-tallet samarbeidet Luwig Wecihmann tett med norske meteorologer - fra 1940 var han en representant for den yske okkupasjonsmakten. Bildet er fra en luftballongundersøkelse i 1933. Foto: Universitetet i Leipzig

For å sikre flytrafikken ble det etablert et eget nettverk av værskip i Nord-Atlanteren, samt et eget nettverk av radiosonde-stasjoner som brukte værballonger til å observere været i høyden.

Antall værstasjoner ble også kraftig utvidet. Fra 1948 til 1949 økte antall utenlandske værobservasjoner som nådde Norge fra 30.000 til 80.000 i døgnet, og telegraftjenesten i både Tromsø, Bergen og Oslo gikk med døgnbemanning. I 1950 rundet antall meldinger 175.000 i døgnet. Rundt 5000 kom via radiotelegraf, resten via fjernskriver.

Ikke alle observasjonene var like nyttige. Norge var lenge koblet til det samme nettet som de allierte flyplassene i Vest-Tyskland, og dermed var det hensynet til flysikkerheten over Europa som dikterte hva som endte opp ved meteorologenes sambandssentraler i Norge.

Men selv etter at det meste var filtrert bort, ble det fortsatt sirkulert rundt 70.000 værobservasjoner i døgnet på det norske nettverket.

Kald krig og samarbeid

Etter annen verdenskrig ble forholdet mellom øst og vest stadig kjøligere. Da Sovjetunionen i oktober 1957 skjøt opp satellitten Sputnik 1, og måneden etter fulgte opp med Sputnik 2 med hunden Laika om bord, ble oppskytningen sett som en del av våpenkappløpet.

Kunne man sende satellitter i bane rundt jorden, kunne man bruke samme teknologi til å sende atomvåpen.

Berlinmuren og USAs mislykkede invasjon av Cuba i 1961, fulgt av missilkrisen året etter, gjorde at frontene i den kalde krigen hardnet til ytterligere.

Det var nettopp i denne sammenheng at generalforsamlingen i FN enstemmig ba Verdens Meteorologiorganisasjon om å ta initiativ til et globalt værsamarbeid.

Alt i 1960 ble den første satellitten utstyrt med instrumenter for å måle temperatur og skydekke fra verdensrommet, Tiros-1. Meteorologene viste dermed at teknologien kunne brukes til noe annet enn krig. Værobservasjon ble trukket fram som kroneksemplet på at satellittene var til menneskehetens beste.

Datagenerert varsling

Datanettverket "World Weather Watch" var i bruk fra 1972. Selv om Oslo er plassert øverst og i midten, illustrerer nettverket hvordan den tidligere meteorologiske stormakten nå befant seg i periferien.
Datanettverket "World Weather Watch" var i bruk fra 1972. Selv om Oslo er plassert øverst og i midten, illustrerer nettverket hvordan den tidligere meteorologiske stormakten nå befant seg i periferien. Foto: Verdens meteorologiorganisasjons rapport "WMO 721/1990"

I 1962 lanserte en arbeidsgruppe, ledet av amerikaneren Harry Wexler og Sovjetunionens Viktor Bugaev, en plan for en verdensomspennende meteorologisk infrastruktur. Et nettverk som hadde som mål om å sette hele kloden under kontinuerlig overvåking. Resultatet ble programmet «World Weather Watch», som er i drift den dag i dag.

På begynnelsen av 1970-tallet kom det daglig 2,75 millioner siffer via det internasjonale fjernskrivernettet til meteorologene til Oslo, og mengden informasjon fortsatte å øke. Observasjonene ble filtrert, printet på hullkort og matet inn i datamaskinen FACIT som kom i drift i 1961.

Fra 1972 var ble observasjonene fra bakken og radiosondene supplert med bilder fra værsatellittene og griddata, et rutenett med informasjon om luftas gjennomsnittsegenskaper. Og, viktigst av alt: De ble formidlet i en form som gjorde at en slapp å gå omveien via hullkort.

I Norge ble sambandsavdelingen til Meteorologisk institutt flyttet for å gi plass til den nye datamaskinen, Nord-1, og etter hvert lagt ned. Selv om det ennå skulle gå flere tiår før de datagenererte værvarslene var like gode som varslene laget av meteorologer som tegnet værkart, hadde meteorologene fått sitt globale «internett».

Dermed lå alt til rette for den datagenererte værvarslingen vi kjenner i dag. Superdatamaskiner står for regnejobben, mens meteorologene i økende grad jobber med forskning eller formidling.

120 terrabyte data til dagen

Da stormen rammet i 1854 var problemet at meteorologene manglet et nettverk. Etter annen verdenskrig var problemet at nettverket var for omfattende.

Værmelding er ferskvare, og det å organisere og luke ut den relevante informasjonen var både arbeids- og tidkrevende. Dessuten ble det etter hvert så mye informasjon, at meteorologene rett og slett ikke kunne gjøre seg nytte av alt.

I dag gjøres jobben av superdatamaskiner. Mengden værobservasjoner har bare fortsatt å øke.

Superdatamaskinen til det europeiske værvarslingssenteret i Reading, som også gir grunnlaget for de norske langtidsværvarslene, får hver dag 120 terrabyte med nye data.

I sommer var arkivet, som brukes til både værvarsling og klimaforskning, på 107 petabyte. Om man omgjorde dataene til musikkfiler, vil det ta 214.000 år å høre gjennom samlingen. Om man lastet de opp som en video på youtube, ville det ta over 30.500 år å spille gjennom samlingen.

Magnus Vollset, forsker ved Universitetet i Bergen, og en av forfatterne av «Vinden dreier: Meteorologiens historie i Norge», skrevet sammen med Yngve Nilsen og utgitt på Scandinavian Academic Press.

Kommentarer (4)

Kommentarer (4)