DEBATT: Dypvannsmineraler

Dypvannsmineraler er den neste teknologiutfordringen

Verden står foran en kolossal jobb med å skaffe nok metaller til å gjennomføre det grønne skiftet. Dyphavsmineraler i Norskehavet kan bli til god hjelp.

Det norske selskapet Loke Marine Minerals er i ferd med å utvikle ny teknologi, basert på kunnskap fra olje og gass-sektoren, som vil muliggjøre miljøvennlig utvinning av mineraler fra havbunnen.
Det norske selskapet Loke Marine Minerals er i ferd med å utvikle ny teknologi, basert på kunnskap fra olje og gass-sektoren, som vil muliggjøre miljøvennlig utvinning av mineraler fra havbunnen. (Illustrasjon: Loke Marine Minerals)

Verden står foran en kolossal jobb med å skaffe nok metaller til å gjennomføre det grønne skiftet. Dyphavsmineraler i Norskehavet kan bli til god hjelp.

  • Industri

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til nettdesk@tu.no

Utbyggingen av vannkraft og gruveindustri på 1900-tallet gjorde Norge til en ingeniørnasjon, og den kompetansen vi da ervervet oss – basert på naturgitte ressurser – ble godt utnyttet da olje- og gassindustrien kom til landet på 1960-tallet. På kort tid ble utdanning, forskning og utvikling, samt incitamenter fra statlig hold, en bærebjelke for at vi etter hvert ble verdensledende innenfor olje- og gassteknologi, og også innen maritim kompetanse.

Nå står vi kanskje foran en ny æra tuftet på naturgitte ressurser.

Kritiske metaller

Utenfor kontinentalsokkelen med alle olje- og gassfeltene, langt ute i Norskehavet, finnes mineraler med kritiske metaller som er nødvendige for det grønne skiftet. Vi vet fortsatt ikke om vi har å gjøre med kommersielle forekomster, og vi vet heller ikke hvordan de skal hentes opp på lønnsomt vis, eller i hvilken grad slik virksomhet kan skade havmiljøet. Men det vi vet er at vi hadde stått på bar bakke hvis det ikke var for den teknologien som olje- og gassindustrien har gitt oss.

Driveren for å lete etter mineraler og metaller på svært dypt vann er det grønne skiftet. En svært omfattende rapport fra Det internasjonale energibyrået IEA («The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions») viser med all tydelighet at fornybar energi krever betydelig mer metaller enn fossil energi (olje, gass og kull) og kjernekraft. Bare de siste ti årene har metallbruken per energienhet derfor steget med 50 prosent som følge av økningen i bruk av fornybar energi. De som sverger til elektriske biler, bør vite at de krever seks ganger så mye metaller som konvensjonelle biler, mens vindkrafttilhengerne må merke seg at elektrisitet frembrakt fra vindturbiner krever ni ganger så mye metaller i forhold til et gassfyrt elektrisitetsverk.

Formidabel vekst

Med den utbyggingstakten som nå antydes for fornybar energi, verden over, må vi forvente at etterspørselen etter metaller som for eksempel aluminium, kobber, kobolt, mangan, nikkel, litium og sjeldne jordarter (REE) kommer til å øke formidabelt.

I utgangspunktet må etterspørselen dekkes av gamle og nye landbaserte gruver, samt økende resirkulering. Men mye taler for at dette langt fra er nok. Løsningen kan være å utvinne mineraler fra dyphavet, og vi vet at ressursene er der. Det gjenstår likevel å vise at de kan produseres med lønnsomhet, og at det kan skje med akseptable skader på havmiljøet. Like fullt må eventuelle ulemper sees i forhold til alle de ulempene svært mange landbaserte gruver har på både miljø og sosiale forhold. Vi står med andre ord også overfor et etisk problem.

Les også

Slik kan Norge bidra

Den gode nyheten er at Norge kan bidra på to måter.

For det første kan det innenfor norske farvann finnes mineralforekomster som er store nok til at de kan være kommersielt interessante. Men det er behov for mange type undersøkelser, over flere år, før vi eventuelt kan slå fast at det på norsk havbunn finnes lønnsomme ressurser.

For det andre har vi en teknologibasert olje- og gassindustri som kan være med på å finne løsninger på hvordan forskjellige typer forekomster skal finnes og produseres, ikke bare i norske farvann, men over hele kloden. Bakteppet er selvsagt at det i dag ikke (!) utvinnes dyphavsmineraler noen som helst steder.

Arealer om få år?

Regjeringen har med denne bakgrunnen satt i gang en åpningsprosess som kan lede til at det blir utlyst arealer i Norskehavet allerede om få år, der det i første omgang blir anledning til å lete etter mineralforekomster, og i neste omgang om mulig å utvinne dem. Derfor har en rekke teknologiselskaper lagt seg i selen for å kunne møte de utfordringene en slik industri vil by på.

Utfordringene relatert til leting og utvinning av dyphavsmineraler finner vi på (minst) tre nivåer:

  • utvikle teknologi for både å lete etter og produsere på svært dypt vann
  • finne og avgrense ressurser som kan konverteres til reserver
  • unngå uakseptable skader på miljøet i dyphavene

For alle disse tre feltene er vi helt avhengige av moderne teknologi som har blitt utviklet gjennom blant annet olje- og gassindustrien. Det er likevel ikke nok. Ny teknologi må utvikles på skuldrene av den eksisterende.

Selskaper tar grep

En rekke teknologiselskaper har allerede tatt grep, og på tokt i Norskehavet og andre steder i verden blir nye løsninger på kompliserte problemstillinger utprøvd.

Like oppmuntrende er det at det gror opp miljøer som har startet «undersjøiske gruveselskaper», og alle disse driftige entreprenørene kommer også fra olje- og gassindustrien. Den landbaserte gruveindustrien er derimot helt fraværende. Den kan lite eller ingenting om mineralproduksjon på dypt vann, av naturlige grunner, for havbunnsmineraler har lite til felles med utvinning av mineraler på land. Det er derfor offshorenæringen som vil dominere og drive frem denne nye næringen.

Verden og Norge kan stå foran en revolusjon innen utvinning av havbunnsmineraler. Toget går nå.

Les også

Kommentarer (8)

Kommentarer (8)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå