Klokken 9.00 mandag morgen, 15. september 1984 tok Sir Alec Jeffreys røntgenfilmen ut av fremkallertanken og fikk en ordentlig aha –opplevelse. Han så et mønster som kunne brukes til å skille mellom forskjellige mennesker og også deres familieopphav. Han hadde funnet at myoglobingenet inneholdt områder hvor DNA-mønsteret gjentok seg flere ganger hvor det ellers ville være ventet at det skulle opptre med varierende mønster. Dette gjentatte mønsteret varierte fra menneske til menneske, men variasjonene var koplet til hvilke mønstret man fikk fra mor og far. Det var derfor en klar familiær kopling som kunne brukes for å fastslå hvilken familietilhørighet man har.
Sent 1984 kontaktet noen advokater som arbeidet med en immigrasjonssak for en ghanesisk familie professor Jeffreys. Det engelske utlendingsdirektoratet aksepterte ikke at en tenåringssønn som kom til England etter at moren og hennes andre tre barn hadde etablert seg, var rettmessig del av familien, men de påsto at det dreide seg om forsøk på "lure" ham inn i England.
Professor Jeffreys tok så DNA-prøver av moren og hennes tre barn og rekonstruerte DNA mønsteret til faren som ikke var tilgjengelig. Ved å sammenligne tenåringssønnen, morens og farens rekonstruerte DNA, ble det bevist at tenåringssønnen definitivt var fullt medlem av familien. Sir Alec sier at en av de største gledene faget hans har brakt ham var da utlendingsdirektoratet lot ham fortelle denne gledelige nyheten til moren, og da han så gleden i morens fjes da hun forsto at tenåringssønnen ville få komme inn i England.
Sir Alec sier også at det var en fordel at DNA-fingeravtrykk først ble brukt i en immigrasjonssak da det er noen begrensninger som med fordel skulle bli overvunnet før DNA-bevis skulle bli brukt i kriminalitetssaker. Noen av begrensningene er at fingeravtrykkmetoden trenger forholdsvis store mengder biologisk materiale, noe som vanligvis ikke er tilgjengelig. Det går også en viss tid før man får tak i det biologiske materialet i kriminalsaker, og dette kan redusere kontrasten i røntgenbildene som brukes for å fastslå DNA-koden.
I 1985 utviklet folkene ved Universitetet i Leicester DNA-profilering for å overkomme disse begrensningene. Teknikken ble brukt i den såkalte Enderby-saken ved Leicester i 1986, der en heller umoden gutt med en historie av sexovergrep ble beskyldt for å ha voldtatt og drept to jenter med tre års mellomrom. Politiet kontaktet professor Jeffreys for å analysere sædprøver fra begge jentene og blodprøver fra gutten. Prøvene viste at jentene hadde blitt voldtatt av den samme mannen, men ikke av den mistenkte. En større aksjon ble satt i gang for å samle inn blodprøver fra rundt 5000 menn i området og DNA-analysere disse. Til slutt fant man den skyldige. Morderen klarte nesten å lure metoden ved å sende inn en falsk blodprøve, men dette ble avslørt. Morderen fikk to livstidsdommer. Hvis han ikke hadde blitt tatt, var det rimelig sannsynlig at han ville drept igjen. Den første DNA-testingen i en kriminalsak reddet liv.
Øivind Moen
