Slik så Biosphere II-anlegget ut da de første åtte flyttet inn i 1991.
Slik så Biosphere II-anlegget ut da de første åtte flyttet inn i 1991. (John Miller/NTB Scanpix)

KOMMENTAR: BIOSPHERE 2

Dette kan vi lære av ingeniørens vanvittige økodrøm

Kanskje er de sosiologiske utfordringene større enn de teknologiske om vi skal utforske verdensrommet.

Jeg har sett det mange ganger. I John Bormans film Zardos (1974), i Enki Bilals tegneserie La ville qui n'existait pas (1977), i mine egne dagdrømmer fra 1960-tallets Oslo og i mengder av nyere filmer som Sunshine, The Martian og The Passengers:

Verden går under – eller du befinner deg  laaaaaangt uti rommet, men har med deg «et lite stykke Norge» – utvalgte deler av naturen.

Som regel dukker det opp et monster, en psykopat eller en ulykke som får deg til å grøsse når du innser hvilken tynn og sårbar hinne livet på jorda egentlig er. Du skal ikke forstyrre den mye. 

Likevel, det var en trøstende dagdrøm for en tiåring som fryktet forurensning og atombomber: Hva med å spenne et skjold over byen og la livet fortsette her, uansett hva som skjer utenfor?

Kanskje ikke så rart, da, at jeg lot meg pirre av Biosphere II? Det var et forsøk på å lage akkurat dette: En verden adskilt fra og uavhengig av alt annet. Resultatet av dette gigantiske økologiforsøket fortalte oss at det er forbundet visse komplikasjoner med ideen om Oslo som akvarium, og ga oss i tillegg hint om hvilke monstre vi bør frykte i virkeligheten.

En innendørs biosfære

Ideen ble født sør i Arizona en gang tidlig på 1980-tallet, av ingeniøren John Allen. Han var interessert i romreiser, men også i jordisk økologi og miljøvern. Men han var mer. Han var veteran fra Koreakrigen, frivillig helsearbeider under Vietnamkrigen, skuespiller, forfatter og poet, og en svært bereist mann.

Det er kanskje slikt som må til for å tørre å forfølge vanvittige ideer: En 1900 m2 innendørs regnskog. Et 850 m2 ditto hav. 450 m2 mangroveskog, 1300 m2 savanne, 1400 m2 tåkeørken – og 2500 m2 landbruksjord. Alt, som sagt under tak med et volum på 161 000 m3.

Dermed hadde Allen planene for en innendørs biosfære, en kontrollert og planlagt verden. En modell for fremtidige romreiser? Eller en løsning i en fremtidig økokrise? Den ble hetende Biosphere II (Biosphere I er som kjent den vi allerede lever i), et navn som peker på helheten, Biosfæren, hele den hinnen av liv som klamrer seg til jorda.

For Allen var dette viktig. Han var vant til å tenke stort. Økosystemet, enheten som økologer vanligvis studerer, er for langt nede i det økologiske hierarkiet, uttalte han. Økosystemer forandrer seg, i takt med klimaet, så vi må se på det overordnete, selve biosfæren, det som gjør at økosystemer kan eksistere.

Økologer, som undertegnede, kan selvsagt rynke på nesen av denne lett new age-holistiske drømmen. Vi kjenner biosfæren, men med bare én biosfære tilgjengelig for studier er det mer informasjon å hente ut av studier av biomer og økosystemer. Men Allens tilnærming kan likevel ha spennende sider ved seg.

Abigail Alling står her på balkongen over landbruksområdet inne i Biosphere II i 1993.
Abigail Alling står her på balkongen over landbruksområdet inne i Biosphere II i 1993. Bilde: Jeff Robbins/NTB Scanpix

Det tok ti år før åtte mennesker kunne flytte inn og bo to år innelukket i et gigantisk drivhus uten engang så mye som å utveksle luft med omgivelsene. I hvert fall i teorien.

Beboerne lot seg låse inn bak forseglede dører i september 1991, og ble der inne til september 1993. Et nytt team flyttet inn i mars 1994, men så begynt ting å hakke. Det vi får kalle «uklare omstendigheter» førte til at prosjektet ble avsluttet i september samme år, etter et halvt år.

Det gikk altså ikke helt som håpet. Problemer var det nok av.
Tabber også. Folk snakket om skandale, eller fiasko.

Men prosjektet var stort, og potensielt nyskapende.

Oksygennivået kritisk

En serie økosystemer, sammen med hele 3800 arter hvorav 150 nytteplanter flyttet inn sammen med de åtte menneskene. Noen av dyrene, som fuglene, saltvannsfiskene og reptilene døde ut ganske raskt eller ble sterkt redusert i antall. Mange pollinerende insekter også, noe som er vel så skremmende.

Hvert minste feilgrep, hver minste handling, kunne ha katastrofal påvirkning på deres eget liv.

Kakerlakkene trivdes derimot aldeles utmerket og tok gledelig nok over en del av pollineringsjobben. De maurartene som var tenkt å holde regnskogen ved like, trivdes heller ikke overvettes godt, og ble raskt erstattet av lokale maurarter. Noe som minner oss om at det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omgivelsene.

Algevekst på korallene var et annet stort problem, som igjen påvirket CO2- og O2-utvekslingen mellom «hav» og land. Luftkvaliteten svingte med CO2-nivåer på minst det dobbelte av det vi leser i selv de drøyeste dramatiserte klima-alarmer, mens oksygennivået i perioder var så kritisk at innbyggerne fryktet de skulle kveles.

De klarte seg hvilket kunne være en interessant betraktning i en klimadebatt, men led jevnlig av sult og underernæring. Det var vanskelig å få landbruket til å fungere som planlagt.

Innbyggernes generelle helse var likevel tilfredsstillende med tegn på reduserte kolesterol og generelt forbedret immunsystem. 

Ikke helt død

Reiser du til Biosphere II i dag – det ligger i ørkenen en times biltur nord for Tucson, i le av Santa Catalina-fjellene – tror du først du bivåner de storslagne ruinene av en megaloman fantasi.  

Du kan gå guidete turer i det som noen år tidligere var verdens mest omtalte og glorifiserte vitenskapelige forsøk, og det mest spennende siden månelandingen.

Men helt død er ikke domen. Det foregår fremdeles forskning. En serie småskala økologiforsøk, samt noen større, som utforsker landbruk på Mars og på vertikale vegger innendørs. Absolutt morsomt, men ikke helt Biosphere II …

Det kunne likevel vært adskillig verre. Ikke uventet sank aktiviteten på stedet etter 1994. I 2005 ble anlegget lagt ut for salg, det ble snakket kirke, hotell, boliger og spa før University of Arizona reddet det hele i 2007.

Var prosjektet en fiasko?

Vel, det kostet penger. Men vi fikk mye ny kunnskap som vi ikke kunne ha fått på andre måter. For eksempel noe i etterpåklokskapens lys så åpenbart som at luftvolumet under domen vil utvide seg og trekke seg sammen i takt med varmen fra sola og dermed føre til sprekker i konstruksjonen.

Anlegget står fortsatt ute i ørkenen i Arizona, og det er i dag mulig å dra dit på guidete turer.
Anlegget står fortsatt ute i ørkenen i Arizona, og det er i dag mulig å dra dit på guidete turer. Bilde: Allen Breed

Ingeniørene ble etter hvert også pinlig oppmerksomme på at sfæren lakk, uavhengig av skadene påført gjennom temperaturskiftningene. Det piplet luft ut og inn av tusenvis av ørsmå sprekker. Et problem vi skal være glade for at noen tok tak i før man var på vei til Mars.

Luftkvaliteten var som nevnt også et problem. Oksygeninnholdet i lufta falt raskt fra normale 21 prosent til 14,5 prosent, oksygenmengder man ellers må over 4000 meter opp i fjellsiden for å oppleve. I tillegg økte innholdet av nitrogenoksider og karbondioksid faretruende. Resultatet ble åtte sløve og trøtte beboere, som i følge dem selv knapt klarte å klatre de 100 trappetrinnene opp til Biospheres bibliotek.

Allen & co måtte til slutt gi opp tanken om å holde sfæren totalt isolert fra omgivelsene. De installerte «lunger» som utvekslet luft med utenverdenen en gang i døgnet, en mulighet du neppe har på Mars. Men selvfølgelig og nok en gang, det er bedre å oppdaget dette problemet før du har reist for langt vekk.  

Sto sammen mot hverandre

På den positive siden, sikret det faktum at biosfæren i prinsippet var avseglet fra omgivelsene en konstant og pålitelig tilgang til vann. Sfæren utvekslet energi med omgivelsene gjennom direkte sollys, men også gjennom varmeveksling med vannrør med ulik temperatur. Systemet sikret konstant temperatur og luftfuktighet, og var i tillegg en pålitelig vannkilde gjennom kondensering av fuktig luft.

Det viktigste verden lærte av Biosphere II kan imidlertid vise seg å være det vi lærte om de menneskene som var der inne, det vil si «oss mennesker». Selv om de åtte spheronautene var nøye valgt og gjennomintervjuet før eksperimentet (ville de være i stand til å være der inne og samarbeide?) delte de seg raskt inn i to grupper, som sto sammen mot hverandre gjennom hele oppholdet.

Hva har dette å si for, for eksempel en fremtidig koloni på Mars? Eller tusen år lange reiser gjennom rommet på jakt etter en annen planet å leve på?

Det finnes nok av teknologiske utfordringer i slike prosjekter, men den største kan lett komme til å vise seg å være av sosiologisk karakter…

Det Allen og de andre syntes var mer interessant, var imidlertid en positiv endring i spheronautenes hoder. Etter at de ble isolert bak forseglede dører, sto de plutselig mye nærmere konsekvensene av sine egne handlinger. Hvert minste feilgrep, hver minste handling, kunne ha katastrofal påvirkning på deres eget liv.

De kunne ikke lenger forbruke hva enn de begjærte, de kunne ikke hive søppel eller tråkke på kakerlakker. De kunne ikke foreta seg den minste ting uten at det potensielt påvirket hele deres verden.  Verden blir annerledes når vi vet at du må selv betale for dine egne handlinger.

Et liv så tett på årsak og virkning førte til akutt hevet økologisk bevissthet blant alle de involverte. Noen og enhver burde kanskje utsettes for et år eller to, innelåst i et drivhus i Arizona?

Nyhet! 50% mer innhold i TU Ekstra til lavere pris!

Få 700,- i rabatt

Bestill innen 1. september

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)