.jpg)
Den nylige rapporten er en oppsummering for beslutningstakere, beleilig i tide til COP-26 Glasgow-konferansen i november. De grundigere analytiske dokumentene vil bli utgitt senere, sannsynligvis etter Glasgow-konferansen.
Verden har fått presentert et «Sammendrag for beslutningstakere». Erfaringsmessig er dette en kortversjon med dramatiseringer og spissformuleringer som kan virke misvisende, også denne gang når ekstremvær kobles til klimaendringer, selv om det i rapportens kap. 11 står at det ikke finnes bevis for en slik kobling. Flomskader og skogbranner kan i stedet skyldes lokale menneskeskapte inngrep i naturen..
De analytiske dokumentene med forbehold og avveininger publiseres flere måneder senere. Viktige poenger utelates fra sammendragene. I mellomtiden kan et overdrevet, dramatisk skremselsbilde festne seg, med stor oppmerksomhet i mediene.
Noen urealistiske forutsetninger
Kortversjonen presenterer flere scenarioer, noen bygger på urealistiske forutsetninger. De etterskuddsvis publiserte forbeholdene får begrenset oppmerksomhet. Tidsforskjellen i publisering kan ha politisk betydning. Kortversjonen har kategoriske påstander som vanskelig lar seg etterprøve. I år publiserte IPCC den første delen av rapporten samtidig med sammendraget. Rapporten gir inntrykk av å være et middels redigert utkast, og det står blant annet at det ikke skal siteres(!), men rapportens første del (WG1), som handler om de naturvitenskapelige sammenhengene, er faktisk publisert. WG2 og 3 kommer senere.
Anslagene til FNs klimapanel bygger på modellberegninger. Ingen modeller er bedre enn sine forutsetninger og antakelser om årsakssammenhenger. Store, komplekse modeller innebærer et betydelig potensial for feil. Ved å fremheve uvissheten maner grunnteksten fra FNs klimapanel til nøkternhet, ikke til drastiske utspill.
«Til tross for omfattende forskning er vår kunnskap om klimasystemet fortsatt mangelfull, fordi så mange punkter er usikre. Vi vet lite om hvordan om hvordan forandringer i klimasystemet påvirker menneskene og det økologiske systemet, eller om kostnadene for samfunnet. Vår kunnskap er også mangelfull om kretsløpet for CO₂ og andre klimagasser, historisk og i dagens situasjon. Manglende kunnskap gjør det særlig vanskelig å vurdere hvordan kretsløpene av klimagasser vil utvikle seg i en fremtid med høyere konsentrasjon av CO₂ i atmosfæren og deres virkning på klimaet og økologiske prosesser.»
Sitatet er fra Klimapanelets femte rapport (side 157–8). Poenget er vesentlig, men nevnes ikke i det politiske sammendraget. Også denne gang er det grunn til å vurdere kortversjonen fra Klimapanelet med en viss skepsis, i påvente av de analytiske grunntekstene.
Utviklingslandenes bidrag
Sjansen er stor for at Glasgow COP-26 blir et nytt møte med mye publisitet, høyt oppmøte og magre resultater. I ettertid har de ulike klimaavtalene hatt liten, om noen målbar betydning. Det kritiske punkt er utviklingslandenes bidrag.
I 1997, året for Kyoto-avtalen, slapp verden ut nærmere 23 milliarder tonn karbondioksid, hvorav OECD-landene sto for nær 13 milliarder, utviklingslandene for om lag 10 milliarder. Ved København-fiaskoen i 2009 hadde verdens utslipp steget til nesten 30 milliarder tonn. OECD-tallet var stabilt, men utviklingslandene hadde økt sine utslipp til 17 milliarder tonn. I 2015, året for Klimaavtalen i Paris, slapp verden ut om lag 33 milliarder tonn karbondioksid, hvorav 20 milliarder i utviklingsland. Etter en verdensomspennende nedgang i utslipp på om lag 6 prosent i 2020, er spørsmålet i hvilken grad verdensøkonomiens oppgang i 2021, Glasgow-året, vil gjenopprette utslippene til 2019-nivået, i hvert fall i utviklingslandene.
Parisavtalen kan for praktiske formål være like død som Kyoto-avtalen
Kyoto-avtalen hadde ingen reell virkning. Klimaavtalen fra Paris, COP-21, fra 2015, er blitt hyllet som en suksess fordi nesten alle land meldte seg på, men en ofte glemt svakheter er at deltakerne bestemmer sine egne forpliktelser.
Mer alvorlig er det at løftene om økonomisk kompensasjon til utviklingslandene ikke er blitt fulgt opp. Derfor er de fleste utviklingsland lite villige til å inngå nye forpliktelser om klima og utslipp. Deres energiforbruk per innbygger (sett under ett) var 2019 bare om lag en tredjedel av OECD-landenes. Parisavtalen satte et mål på 100 milliarder dollar i året for overføringer fra rike land til utviklingsland. Industrilandene har ikke levert, noe som betyr at Parisavtalen for praktiske formål kan være like død som Kyoto-avtalen.
Norge kommer ikke til å hoppe direkte til EUs nye energidirektiver
Illevarslende tegn
De fleste utviklingsland, ledet av Kina, prioriterer økonomisk vekst over klimavernet, etter de rike landenes eksempel inntil slutten av forrige århundre. Sør-Afrikas energiminister ønsker en forpliktelse fra rike land til å overføre 750 milliarder dollar årlig. Blant andre har Australia, Brasil, Kina, India, Russland, Saudi-Arabia og Sør-Afrika nektet å revidere betingelsene for utslippskutt. Kina motsetter seg enhver revisjon av Paris-avtalens tekst, og verner om bestemmelsen om å overføre midler. Tegnene er illevarslende for utfallet av COP-26.
Forberedelser har blitt kritisert som amatørmessige, men de viktigste problemene er realitetene i verdens energimarked og den ujevne fordelingen av verdensøkonomien. Usikre utsikter kaster et kritisk lys over Det internasjonale energibyrået IEA, som rapporterer: "NetZero Emissions innen 2050: et veikart for den globale energisektoren», ZNE. Rapporten er utarbeidet på initiativ fra den britiske regjeringen som forberedelse til COP-26 klimatoppmøtet i Glasgow i november i år. Én uke etter ZNE-rapporten ba IEA de oljeeksporterende landene i OPEC om å øke utvinningen for å unngå en prisoppgang på olje.
Politisk ingeniørarbeid
Forslaget om drastisk intervensjon overfor fossilt brensel på både etterspørsel og tilbud tilsier at alternativer ikke er lett tilgjengelige til akseptable kostnader. Fordi markedskrefter ikke er i stand til å skape overgangen som angivelig kreves, er alternativet politisk ingeniørarbeid, med iboende risiko.
Målet er en rask elektrifisering av verdensøkonomien. Politikere skal tvinge brukere til å bytte til strøm og bruke mindre energi. Investeringene i energisektoren ville måtte flerdobles. Strøm- og drivstoffprisene skal skyte i været, kanskje firedobles. Argumentet er at verden skal bli rikere ved å bruke mindre og langt dyrere energi mer effektivt.
Konseptet er at åtte millioner arbeidere innen fornybar energi skal erstatte én million arbeidsplasser i olje- og gassindustrien, og levere en mindre mengde energi. Ifølge ZNE-rapporten bør menneskelig arbeidskraft erstatte energi fra naturen. Dette er en reversering av flere hundre års historie preget av at mennesker i økende grad har brukt naturens energi til å frigjøre seg fra slit, ikke bare i manuelle oppgaver.
Rapporten overser tilsynelatende den strukturelle endringen i verdensmarkedet, fra Saudi-Arabia, den store leverandøren, og USA, den store kjøperen. Oljemarkedet er i dag i økende grad dominert av Kina, den største importøren, og på oljeeksportørene Saudi-Arabia, Russland og Irak, potensielt også Iran og Venezuela. Ingen av disse landene har interesse av å følge ZNE-forslagene.
Inviterer Norge til å utvikle atomkraftverk – skal bli Europas nye industri
Driver eksportører inn i Kinas armer?
I stedet vil tiltak som de som foreslås av ZNE-rapporten sannsynligvis styrke interessene til store oljeeksportører, enten det er i Afrika, Latin-Amerika eller Midtøsten, så vel som Russland, å velge det kinesiske markedet.
Kina har i mange år gjennom investeringer og handel bygget kommersielle posisjoner i oljeeksporterende land, ved hjelp av sine nasjonale oljeselskaper. ZNE-rapporten kunngjør tiltak som vil kunne drive ledende oljeeksportører inn i Kinas armer, og styrke Shanghai Futures Oil Exchange og oljehandel i kinesisk yuan på bekostning av oljehandel i amerikanske dollar. Olje er fortsatt verdens mest omsatte råvare, og underbygger amerikanske dollar som verdensvaluta. Derfor kan ZNE-forslagene potensielt svekke dagens dollarbaserte pengesystem, til fordel for yuan.
USAs nederlag i Afghanistan svekker landets maktstilling i Midtøsten. Iran er blitt medlem i SCO, Shanghai Cooperation Organisation, et organ for økonomisk og politisk samarbeid ledet av Kina og Russland. USAs tilbaketrekking kan tillate en oljeledning til Kina fra Iran gjennom Afghanistan.
Økonomien i USA
Regjeringen Biden er også svekket på hjemmebane. Kongressen har vedtatt en stor utgiftspakke, men det er tvilsomt om den følges av en betydelig økning i inntektene. Omfattende planer om investeringer i fornybar energi og infrastruktur vil være vanskelig å finansiere. En skjerpet beskatning av olje og gass er en politisk belastning som møter motstand i Kongressen. Regjeringen Biden har også anmodet OPEC-land om å øke oljeeksporten for å stabilisere prisen. I sommer foreslo en gruppe senatorer, demokrater og republikanere, å øke ben-sinavgiftene i USA i takt med konsumprisene. Et slikt tiltak kan anses som påkrevet for å kutte ut-slippene. Biden skjøt det ned.
På denne bakgrunn er utsiktene fortsatt store underskudd i USAS statsfinanser og på lengre sikt en svekkelse av dollarens verdi og internasjonale betydning. På under to år, fra september 2019 til august 2021 er USAs statsgjeld blitt mer enn fordoblet. Gjeldsbyrden tilsier imidlertid at en renteøkning vil ha uheldige virkninger for både statsmakten og husholdningene.
Kinas økende betydning i markedene for olje og gass følger av en økonomisk tyngde. I løpet av 2020 har Kina gått forbi USA på to viktige parametere; landet er blitt verdens største mottaker av internasjonale investeringer og samtidig EUs viktigste handelspartner.
Etterspørsel etter fossil energi vokser
Når de rike landene prøver å fase ut fossilt brensel før alternativer er tilgjengelige til en rimelig kostnad i tilstrekkelige mengder, overlater de den økonomiske dynamikken til andre. Verdens oljeindustri domineres ikke lenger av Nord-Amerika og Vest-Europa, men i økende grad av selskaper med hovedkontor i Brasil, Irak, Iran, Kina, Russland eller Saudi-Arabia. Etterspørselen etter olje og særlig naturgass ligger an til videre vekst, avhengig av verdensøkonomien.
I Europa kan etterspørselen etter naturgass øke, med behov for forsyninger fra Russland så vel som Norge. I den utstrekning Tyskland kvitter seg med kjernekraft og kullkraft, vil behovet for gass øke. En fornuftig løsning ville være å fortsette den historiske balanseringen mellom større mengder russisk gass og noe mindre mengder norsk gass, til fordel for alle tre land.
Europas vind-lobby mener det er dystre utsikter i Norge
