Mens forsvarsbudsjettene øker og nye milliardanskaffelser planlegges, står en betydelig del av Norges reelle beredskapskapasitet ubrukt. Den finnes ikke først og fremst på militære baser, men i verksteder, maskinhaller og produksjonsmiljøer over hele landet. Der står CNC-maskiner, fagkompetanse og fleksible produksjonslinjer klare til å levere kritiske komponenter til forsvarssektoren, men de brukes ikke.
Dette er ikke et kapasitetsproblem. Det er et systemproblem – og et investeringsproblem.
Komplekst og utilgjengelig
Totalforsvaret bygger på en ambisjon om at hele samfunnet skal bidra i krise og krig. Likevel er det et tydelig gap mellom ambisjon og virkelighet. For mange små og mellomstore industribedrifter fremstår forsvarsmarkedet som lukket, komplekst og utilgjengelig. Anskaffelsesprosessene er lange, krevende og uforutsigbare. Det er uklart hva som etterspørres – og hvem man skal snakke med, og ikke minst komme i kontakt med.
.png)
Samtidig mangler det tydelige signaler om volum, behov og varighet. Resultatet er at produksjonskapasitet blir stående ubrukt – samtidig som behovet for rask oppskalering av forsvarsrelatert produksjon aldri har vært større. Noen få har funnet veien inn. Vi i Sole Solutions i Eggedal er ett eksempel på en bedrift som har beveget seg fra sivil industri til forsvarsrelaterte leveranser. Men dette er fortsatt unntaket.
Trenger investeringsbølge
Skal Norge ta beredskap på alvor, må vi snakke mer om maskinpark enn om budsjettrammer. Norge trenger en investeringsbølge i moderne CNC-maskiner og produksjonsutstyr tilpasset forsvarsindustriens behov. Det er slik industriell kapasitet bygges. Det er slik leveransekraft skapes. Men slike investeringer kommer ikke av seg selv.
For små og mellomstore bedrifter er terskelen høy. Nye maskiner krever betydelig kapital, kompetanse og omstilling. Ingen gjør den investeringen uten en rimelig grad av forutsigbarhet. Derfor er kjernen i problemstillingen dette: Norske industribedrifter trenger langsiktige kontrakter.
Uten kontrakter som gir volum, varighet og forutsigbarhet vil investeringene utebli. Da blir det rasjonelt å la være. Men det er dårlig beredskapspolitikk og ikke spesielt avskrekkende.
Erfaringene fra Ukraina burde ha gjort dette åpenbart. Produksjonskapasitet kan ikke etableres i det øyeblikket krisen inntreffer. Den må bygges i forkant – gjennom langsiktige avtaler, stabile leveranser og tydelige industrielle prioriteringer, og så må man øve – på samme måte som man øver forsvarsdriller og taktikk, må man ha hybride øvelser med Forsvaret og den sivile industrien.
Må integreres
Skal Norge lykkes med å styrke totalforsvaret, må vi tenke mer industrielt. Industrien kan ikke behandles som en ekstern leverandør som kobles på ved behov. Den må integreres som en del av selve beredskapen. Det betyr at myndighetene må få oversikt over eksisterende produksjonskapasitet i norske SMB-er – og aktivt ta den i bruk. Det betyr at det må etableres langsiktige rammeavtaler, volumforpliktelser og forutsigbare kontraktsstrukturer som gjør investeringer i maskinpark mulige og rasjonelle.
Og det betyr at samarbeidet mellom det militære og det sivile må styrkes betydelig. Avskrekking handler ikke bare om antall soldater eller avanserte våpensystemer. Det handler også om evnen til å produsere, vedlikeholde og levere – raskt og i stort volum. Det er en industriell disiplin. Derfor er dette ikke først og fremst næringspolitikk. Det er sikkerhetspolitikk.
Beredskap handler om verdikjeder. Om tilgang på komponenter. Om produksjonskapasitet. Og om hvor godt det sivile og militære samspiller. I et land som Norge, med sterke industrimiljøer spredt over hele landet, er dette en betydelig styrke – men bare dersom vi evner å aktivere den. Vi trenger ikke nødvendigvis flere fabrikker. Vi trenger en kraftig oppgradering av de vi allerede har – og et system som gjør det mulig å investere i dem.
Totalforsvaret bygges ikke bare på baser og i kommandosentraler. Det bygges i maskinhaller, rundt CNC-maskiner, i verksteder over hele landet.
Men da må vi investere i dem – før krisen kommer. Vi er klare!
Sydvaranger ber om statsstøtte for å kunne gjenåpne gruve i år
