.jpg)
– Vi kan ta imot høyere vindhastigheter enn en vanlig turbin, og vår ramme har et dobbelt så stort areal som en vanlig turbin. Til sammen gjør dette at vi får ut fem ganger så mye energi per år som den største havvind-turbinen som testes ut nå.
Slik forklarer daglig leder Ole Heggheim at selskapet Wind Catching Systems skal kunne gjøre flytende havvind lønnsomt lenge før konkurrentene.
– En tradisjonell turbin vil begynne å dreie bladene og dermed begrense energioutputen ved 12 sekundmeter vind, mens vi fortsetter. Ved 11-12 sekundmeter vind får man ut 350 watt per kvadratmeter, men drar man det til 17 meter per sekund, får man ut 1300 watt per kvadratmeter, sier Heggheim.
Beregner ut fra Utsira
Heggheim eier selv 16 prosent av selskapet. De største aksjepostene er eid av North Energy og Ferd. Sistnevnte eies av Johan H. Andresen og døtrene, som også eier oljeservice- og havvindselskapet Aibel. Det er Aibel som utfører stabilitetsberegningene for det Heggheim kaller vindseilet.
Beregningene gjøres ut fra forholdene på Utsira nord, vest for Haugesund, ett av to områder hvor det skal tildeles havvind-arealer tidlig neste år.
Heggheim ønsker at deres konsept skal være med i vurderingen når dette skjer. Han sier at både Utsira og Sørlige Nordsjø er aktuelle, til tross for at sistnevnte også er egnet for bunnfast havvind:
– Noen områder der er grunne, andre er dypere. Det blir et prisspørsmål.
Dreier etter vinden, som et produksjonsskip
Selve innretningen er foreløpig på tegnebrettet, og en nedskalert versjon (1:35) skal testes i en vindtunnel i Milano til høsten. Selskapet håper å kunne tilby en kommersiell løsning allerede neste år.
– Selv om seilet ikke er testet offshore, er dette kjente teknologier satt sammen på ny måte og patentbeskyttet. Vi utfordrer den utviklingen som har vært: Hvorfor skal det som fungerer på land og bunnfast være best for en flyter? spør Heggheim.
Windcatching-enheten er designet spesielt for flytende havvind og kan ikke brukes til bunnfast, ganske enkelt fordi innretningen har fortøyning som et flytende produksjonsskip (FPSO) og dreier når seilet posisjonerer seg mot vinden. Alle kablene kommer opp gjennom et rør midt i konstruksjonen.
Alt på norske hender
Mens det finnes en rekke typer flytere og understell, er turbiner og blader satt i masseproduksjon og kommer ferdige til Norge.
– Alle andre havvindteknologier kommer fra bare tre leverandører. Men i vårt tilfelle er alt eierskap på norske hender, og vi kan definere vår egen industri, hvor norske leverandører kan få en betydelig rolle, sier Heggheim.
Institutt for energiteknikk (IFE) er med på utviklingsarbeidet sammen med Aibel. Nå starter utvelgelsen av leverandører av utstyrskomponenter og sammenstilling. Vindturbinrammen skal sammenstilles på verft og slepes til havs ferdig installert.
– Den kubiske lov utfordrer bransjen
Årsproduksjonen vil variere fra felt til felt, og Heggheim vil ikke anslå noe cirkatall, annet enn at produksjonen skal tilsvare omtrent fem 15 MW-turbiner.
– Vi vil få ut mer energi på høyvind og mindre på lavvind, totalt 2,5 ganger mer effekt per areal i forhold til en vanlig turbin. I tillegg er seilarealet vårt dobbelt så stort som arealet de største turbinbladene i dag sveiper over.
De største turbinbladene sveiper i dag over en sirkel på 235 meter i diameter. Hver propell i en Windcatching-enhet er 30 meter i diameter.
Heggheim mener at dagens havvindturbiner har en utfordring med det han kaller «den kubiske lov», nemlig at vekten på stål-understellet øker dramatisk i takt med at turbinene blir større.
– Til slutt vil det ikke lønne seg med større turbiner, sier Heggheim.
Vedlikehold med innebygget heis
Også vedlikeholdskostnadene på vindseilet vil være lave, ifølge Heggheim. Når et blad eller en turbin skal skiftes ut, tas det ned på dekk med en heis som er en del av systemet. Da trenger man ingen spesialskip eller -kraner.
Bladene er laget i aluminium og er resirkulerbare. Dagens turbiner har svært lange blader og bruker derfor lette komposittmaterialer. Turbinprodusenten Vestas har lovet å finne en måte å gjenvinne disse materialene på i løpet av tre år.
Da bildene av vindseilet ble publisert mandag, påpekte mange at innretningen så farlig ut for fugler. Heggheim håper derimot at vindrammen vil bli mer synlig for fuglene enn en vanlig havvindturbin.
–Vi vil også jobbe med systemer som kan varsle fuglene, som ultralyd og lys, slik de har på flyplassene. Jeg tror det skal bli bedre for fuglelivet.
