Oljegigantenes exit fra sokkelen kan egentlig styrke Statoil. Hvorfor bekymrer Eldar Sætre seg da?

Det er en underlig seanse som utspiller seg i det norske oljelandskapet for tiden: Store og viktige oljeselskaper dropper norsk sokkel, noe som gir Statoil en skikkelig mulighet til å ta en enda større posisjon enn de allerede har.

Men i stedet for rungende jubel, er konsernsjef Eldar Sætre bekymret og urolig.

Hva kan det komme av?

• Snorre-utvidelsen har vært en verkebyll i mange år: Nå leveres planene i siste liten

Det finnes bedre alternativer

I flere tiår har norsk sokkel hatt en nær tilstedeværelse av de store, internasjonale oljeselskapene.

Dette har vitnet om at norsk sokkel er attraktiv, og det har ført til at store utbygginger har vært i relativt trygge hender, rett og slett på grunn av erfaring, og finansielle og tekniske muskler.

Den tiden er i ferd i med å svinne hen: I løpet av 2017 har en rekke av de store selskapene valgt å kvitte seg med sine operatørskap, deriblant BP, ExxonMobil og Total.

Alvorlig, mener industriveteran Bjørn Vidar Lerøen, som Teknisk Ukeblad skrev om i en lenger sak tidligere i vinter.

Andre, særlig blant oljeindustriens motstandere, mener det er godt at de store selskapene forsvinner. De mener gjerne at det nærmest er en bekreftelse på det de har sagt lenge: Norsk olje vil bli mindre attraktivt fordi mye av de resterende ressursene på sokkelen ligger i områder som er dyrere enn andre alternativer, som for eksempel på land i Saudi Arabia.

Også Lerøen pekte på noe av det samme, spesielt sett i sammenheng med de siste års oljekrise. Den førte til at selskapene reduserte investeringsbudsjettene og skjerpet prioriteringene. Det førte igjen til at Norge kan ha blitt prioritert bort.

– Vår konkurransekraft er truet, ifølge Lerøen.

Årsaken: Fordi det finnes bedre alternativer enn norsk sokkel.

• En oljeveterans bekymringer: – Et faresignal. Et tankekors. Det begynner å haste

Direktelinje til hovedkontoret

For Statoil – som er den definitivt største aktøren i Norge, og som har hatt om lag to tredjedeler av produksjonen på norsk sokkel i 2017 – representerer egentlig gigantenes exit ytterligere forretningsmuligheter, og mindre konkurranse.

Det må derfor ses på som et relativt alvorlig signal når Eldar Sætre eksplisitt uttrykker en bekymring for denne utviklingen.

– Jeg skulle helst sett at de store aktørene viste mer interesse for områder på norsk sokkel, sa Sætre til bransjeavisen Upstream tidligere i desember.

Hvorfor skulle han egentlig ønske seg dette? Kan ikke Statoil egentlig bare sope med seg en god del av porteføljene som gigantene legger igjen?

Det er ikke nødvendigvis så enkelt:

De store selskapene har også enormt mye erfaring, og det å være partner med slike selskaper kan ha svært mye å si for utviklingen av gigaprosjektene.

Samtidig har de norske avdelingene av gigantselskapene direktelinjer rett inn til hovedkontorene. ExxonMobil og Total har benyttet seg av leverandører og teknologier fra hele verden. Et samarbeid med slike tungt erfarne selskaper kan derfor by på andre og bedre løsninger rett og slett fordi de har vært «overalt» tidligere.

• Bakgrunnen for bekymringene: Antall interesserte oljeselskap har mer enn halvert seg. Nå er oljelobbyen bekymret for utviklingen

Russere og kuwaitere

Det er også et annet aspekt: Mange av selskapene som nå er igjen på sokkelen, er små.

Slik det er i 2017 har altså Statoil rundt to tredjedeler av operert produksjon på sokkelen. 97 prosent av den resterende opererte produksjonen er ifølge Rystad Energy fordelt på kun åtte selskaper (i prioritert rekkefølge etter produksjon): Shell, Aker BP, ConocoPhillips, Engie, Lundin, Wintershall, Eni og Point.

Dessuten er det en stor mengde oljemygg som er med som partnere. Her er det russere og kuwaitere, japanere og østerrikere, samt norske selskap som Okea.

Isolert sett er det sikkert ikke noe galt med disse selskapene. Men norsk sokkel handler også om trygghet. Når man er med som partner i en lisens, har man forpliktelser til å følge opp prosjektet. Og all historie viser at uforutsette ting kan skje. Yme er et eksempel. Goliat er et annet. Martin Linge er et tredje.

Hvis prosjektorganisasjoner og kostnadssmeller baller på seg år etter år etter år, må også partnerne være i en sånn finansiell stilling at de kan være med på å bære disse kostnadene.

Statoils bekymring kan ligge her: Færre oljegiganter, og flere oljemygg, kan gi mer usikre partnerskap på sokkelen.

• Kun én aktiv letebrønn på norsk sokkel: Den er i Barentshavet

Lundin og Aker BP

Samtidig som de store forsvinner, er det likevel ikke helt mørkt for mangfoldet. Lundin har vist seg å være et svært suksessfullt leteselskap, som også har prestert å bygge ut Edvard Grieg-feltet på en måte som har gledet norsk industri, uten forsinkelser, og med relativt små overskridelser.

Aker BP er en annen aktør som har fått en betydelig rolle. Dessuten er selskapet utstyrt med et rendyrket norsk fokus.

Oljeveteranen Bjørn Vidar Lerøen har etterlyst handling fra regjeringen som følge av endringene i aktørbildet på norsk sokkel.

Og uansett hva man måtte mene – om denne utviklingen er bra eller ikke – så er det til slutt opp til norske politikere å bestemme hva slags posisjon Norge skal ha som oljenasjon. Og i den diskusjonen er nettopp sammensetningen av operatører på sokkelen helt essensiell.

• Klmasøksmålet kan gjøre lisensene ugyldige: Statoil og Aker BP skal likevel lete etter olje