De tre viktigste virkemidlene for rask og rettferdig grønn omstilling

Valgkampen er i gang, og partiene kappes om å balansere frierier til industri, «vanlige folk» og velgere bekymret for klima.

Alle burde av egeninteresse ha grønn omstilling som sin øverste prioritering. Det virker som det er lettere å bli enig om langsiktige mål enn kortsiktige tiltak.

Her er de tre viktigste virkemidlene som vil akselerere omstillingen og skape grønn konkurransekraft for norsk samfunns og næringsliv.

1. Det må koste mye mer å forurense

Regjeringens forslag om å gradvis øke CO2-avgiften til 2000 kroner per tonn innen 2030 er et skoleeksempel på effektiv, billig og rettferdig klimapolitikk.

• Effektiv fordi prismekanismene i markedet fungerer ypperlig til å styre konsumet vekk fra de varene og tjenestene som forurenser mye, og samtidig stimulere en utvikling av utslippsfrie varer og tjenester.
• Billig fordi det som et tiltak ikke vil bruke skattepengene til fellesskapet, men heller la de som forurenser betale for ulempene dette medfører.
• Rettferdig fordi det på tross av store utslag på bensinpris, bedrifters bunnlinje og tung industri gir inntekter som kan brukes til å hjelpe de som rammes uforholdsmessig hardt. Med direkte pengestøtte til omstilling og lettelse i andre skatter og avgifter.

Derfor er det synd at det ikke ble noen bred enighet rundt forslaget da Stortinget behandlet klimameldingen. Ordskiftet før valget i høst bør ikke fokusere på hvorvidt en slik avgift bør innføres, det er vi nærmest nødt til dersom vi skal nå våre egne klimamål og komme i gang med omstillingen av næringslivet, men hvordan den skal innføres. Hvordan det kan gjøres uten at det blir urettferdig, og uten å lette på andre avgifter som vil nulle ut den tiltenkte effekten. Å kutte i veiavgiften er et eksempel på sistnevnte, et forslag som ikke burde få gjennomslag.

2. Vi må stille mye strengere krav til grønne innkjøp i det offentlige og i næringslivet

Den nåværende byggtekniske forskriften, Tek 17, kom for drøyt tre år siden, men kravene den stiller til til utslipp, energiforbruk, gjenvinning og miljøpåvirkning er ikke tydelig nok. Store byggeprosjekter ferdigstilles i dag med løsninger som i for liten grad tar ut potensialet for omstilling. Det har vi ikke tid til, ni år før vi skal ha halvert alle våre utslipp.

Flere aktører i byggebransjen har det siste året gått ut og sagt at staten som byggherre bør gå foran i å kreve mer innovasjon i bransjen, slik at det ikke bare er de som kan levere gårsdagens løsninger til billigst mulig pris som vinner anbud etter anbud. For alternativene finnes, det koster bare litt mer.

Det man vinner med å velge disse, er en klimagevinst for både prosjektet og brukerne av bygget, samtidig som man stimulerer til innovasjon og en fremvekst av varer og tjenester som vil være mer konkurransedyktige i møte med et marked som etterspør løsninger på klimakrisen.

Tematikken kan overføres til alle innkjøp som legges ut på anbud - hva vil være den beste funksjonaliteten, ikke bare for å nå klimamålene i 2030 og 2050, men for å kutte tilstrekkelig med utslipp hvert eneste år på veien, stimulere til mer sirkulære verdikjedet og verne om natur og mennesker? Det er her de store verdiene ligger, verdier som raskt må bli priset inn i markedet. Da trengs det statlig drahjelp, men bedrifter må selvsagt også benytte en lignende tankegang når de skal gjøre sine innkjøp. Det er ofte snakk om store summer, som kan bidra til å flytte markedet i riktig retning.

3. Vi må telle utslipp som vi teller penger

Hvor mye utslipp kan vi tillate i et samferdselsprosjekt og fortsatt være i tråd med målene nedfelt i Parisavtalen? Dette bør være et like naturlig spørsmål å stille som det å spørre om hva det vil koste. Det man planlegger kan være i tråd med dagens standard, men hvis det først skal stå ferdig om fem eller ti år, så må man legge inn de årlige utslippsreduksjonene som er krevd av oss. Man må rett og slett ha et budsjett for utslipp, ikke bare for pengebruk.

Den samme tankegangen kan overføres til hele næringslivet. Vi kan ikke bli ledende på utslippskutt, hvis vi ikke har stålkontroll på hva som slippes ut, både gjennom direkte aktivitet, men også indirekte. Det totale fotavtrykket til bedriften bør måles etter de gitte standardene, og helst litt til, hvis man ønsker å gå i front. Her er EUs taksonomi, scope én, to og tre, Science Based Targets og klimarisikovurderinger i henhold til TCFD noe alle større bedrifter bør være godt kjent med. Klimarapportering i tråd med disse standardene bør i bli obligatorisk for alle bedrifter av en viss størrelse.

Et utålmodig næringsliv trenger modige politikere

Klimasaken er mangefasettert, og oppgaven må balanseres med vern av natur og menneskelig utvikling. Men det må kuttes utslipp raskt og næringslivet er klar for å ta fatt på oppgaven. Uten å realisere potensialet til disse tre tiltakene i neste stortingsperiode, kommer vi ikke til å nå klimamålene for 2030, og norsk næringsliv vil være skadelidende. I motsatt tilfelle, ligger ting til rette for at omstillingstakten hos norske bedrifter endelig kan ta av.

Tiden er inne til å gå fra festtaler og store mål til klimaledelse og handling. Da må vi satse på de mest effektive virkemidlene for rask og rettferdig grønn omstilling.