Harald N. Røstvik er styreleder for EVS 24. Verdens største miljøbilarrangement blir gjenstand for enda større interesse i den rådende krisa for bilindustrien, mener han. (Foto: Privat)

ISOLASJON I BYGG

«Vi bygger som om det var minusgrader året rundt»

Av Harald N. Røstvik, professor i arkitektur.

En rekke norske institusjoner har de siste årene arbeidet for at vi skal bygge hus med vinter­klær for å spare energi. Av de massive, opptil femti centimeter tykke vegger og tak som nå leveres, legges mye arbeid og materialer inn i en slik byggeprosess.

Vi bygger som om det var minusgrader året rundt. Vi påfører oss derved potensielt store utfordringer forbundet ved tette bygg og gjør oss avhengige av tvungen ventilasjon og varmegjenvinning året rundt.

Dette spørsmålet om inneklimaet skal jeg la ligge her. Jeg vil heller konsentrere meg om hvorvidt det er logisk å utvikle en byggeskikk som utelukkende baserer seg på «Fat Walls». For å starte den diskusjonen kan det være nyttig å først se på noen fakta.

Bedre isolasjon er en selvmotsigelse

Uansett årsak viser målinger at temperaturen på kloden stiger, den faller ikke. Verdens klimaambisjoner synes ikke tilstrekkelige til å holde togradersmålet. Sjefforsker Jacqueline McGlade i FNs miljøprogram uttalte nylig at «noen sier at det kan bli 2,7 eller 2,8 C grader høyere temperatur ved 2100.

Vi ser ikke det. Vi ser mellom 2,5–4 C grader». IEA gikk i sin World Energy Outlook (IEA/OECD 2010) enda lenger og mente at vi burde forberede oss på en temperaturstigningsbane på 3–6 C grader innen 2100.

En slik temperaturstigning vil skje jevnt over tid de neste 80 år. Samtidig vil bygninger som bygges i dag ha en levetid som strekker seg langt inn i, eller gjennom hele denne perioden. At vi isolerer dem bedre og bedre, er derfor en selvmotsigelse når vi ser at det går mot et varmere og varmere klima.

Tre klimasoner

Men, en global årlig snittemperatur fra 2,5 til 6 C grader er da ikke så mye vil mange si. Ikke det?

IEA/SHCP prosjektet Task 28 fant at Europa­ i dag kan deles inn i tre klimasoner med følgende årlig gjennomsnittlig temperatur. Syd Norge tilhører den kalde sone 1:

  • Den kalde sone (f.eks. Stockholm – 6,7 C).
  • Den tempererte (f.eks. Zürich – 9,1 C).
  • Den varme (f.eks. Milano – 11,7 C).
  • Forskjellen mellom kalde Stockholm og tempererte Zürich er 2,4 C.
  • Forskjellen mellom tempererte Zürich og varme Milano er 2,6 C.
  • Forskjellen mellom kalde Stockholm og varme Milano er 5 C.

Det betyr at hvis den globale temperaturøkning blir slik som IEA/OECD antar (3–6 C) eller som FN antar (2,4–4 C), vil det i praksis bety at norsk klima «flyttes» sydover og blir som Zürich eller Milano. Da er vel 50 cm tykke isolerte vegger en tvilsom investering?

Det vi nå bedriver, i lys av klimaendringene, kan vise seg å være urasjonelt byggeri. Vi vet jo meget godt at ved å øke isolasjonstykkelsen med 5 cm fra 35 til 40 cm, økes isolasjonsevnen bare med en fjerdedel av det man oppnår ved å øke den fra 15 til 20 cm.

Totaløkonomi

Veien videre. For å unngå at det i Norge nå legges en enøyd politikk til grunn og at den sementeres med hjelp av stilltiende fagmiljøer, må vi starte en drøfting av dette og se om vi kan finne andre mer effektive og økonomiske strategier enn det termosbyggeriet som nå bedrives.

Noen slike strategier kan være:

Økt bruk av ny fornybar energi, også solenergi, kombinert med et middels godt isolert hus. Gir dette bedre totaløkonomi for den enkelte og for samfunnet, enn et superisolert termosbyggeri som eliminerer oppvarmingsbehovet?

Utvikling av smekrere isolasjonstyper som er mindre areal-, material og arbeidskrevende.

Fleksible planløsninger slik at man i korte kuldeperioder kan trekke seg inn i den vinterisolerte delen av boligen, mens man resten av året (i de milde årstidene) bruker hele huset. Altså et «ekspanderende» hus.

Unngå energikrevende bygging

Jeg skrev en større artikkel i det internasjonale tidsskriftet «Advances in Building Energy Research» (Taylor & Francis) for et par år siden. Den hadde tittel «Does research results have an impact? Climate change and building insulation».

Den ble ikke plukket opp i Norge. Men saken­ er viktigere enn noen gang nå før klimamøtet­ i Paris, hvor valg av strategier skal diskuteres. For å velge klimavennlige strategier innen byggsektoren må man unngå energikrevende bygge­metoder som er material-, frakt-, areal- og arbeids­krevende.

I denne sammenheng er «Fat Wall Syndrome­» neppe et skritt i riktig retning.

Sivilarkitekt MNAL Harald N. Røstvik underviser­ ved en rekke universiteter og høyskoler i Europa og har en deltidsstilling ved Bergen Arkitekskole. Han har skrevet åtte bøker om miljø. Hans første bok «The Sunshine Revoliution» (1992) spådde solenergirevolusjonen vi nå ser skje. Den solgte i 52 land. Hans siste bok «Corruption the Nobel way» ble lansert i London tidligere i år.