VIKTIG: - Hvis Norge og Sverige får dette til, kan det bli den første kimen til et felles, internasjonalt europeisk markedsstøttesystem, sier Atle Midttun. (Bilde: Håkon Jacobsen)

Professor om grønne sertifikater:
– Vi kan bli et forbilde for Europa

  • Kraft

Atle Midttun (59)

  • Født i Bergen, bosatt i Oslo. Gift.
  • Professor i økonomisk organisering ved Handelshøyskolen BI. Leder av Senter for bedriftens samfunnsansvar. I ledergruppen for Senter for energi og miljø.
  • Tidligere gjesteforsker ved Max Planck-instituttet i Köln, Universitetet i Aalborg og Universitetet i Berkeley (UC Berkeley). Tidligere gjesteprofessor ved Universitetene i Paris Sud og Michigan (UVM).
  • Har publisert en rekke bøker i Norge og internasjonalt, blant annet Reshaping of European Electricity and Gas Industry: Regulation, Markets and Business Strategies.
  • Medlem av redaksjonsrådet for Energy and Environment Journal og Energy Policy.
  • Midttun har blant annet doktorgrad i økonomisk sosiologi fra Universitetet i Uppsala.


Begrepsforklaring

  • I juni i år signerte Norge og Sverige avtalen om et felles elsertifikatmarked med oppstart 1. januar 2012.
  • Målet er å produsere tilsammen 26,4 TWh ny fornybar elektrisitetsproduksjon i 2020.
  • Produsenter av fornybar energi skal tildeles sertifikater tilsvarende energimengden de produserer. De som kjøper strøm, må (med mindre de har fått fritak fra sertifikatplikten) også kjøpe en viss mengde sertifikater. Slik dannes etterspørsel etter sertifikater, og sertifikatene får en pris.

Grønne sertifikater vs. feed-in-system:

  • I et system med produksjonsstøtte, såkalte ”feed-in”-tariffer, bestemmer myndighetene prisen på elektrisitet gjennom tilskuddene som gis, mens markedet bestemmer hvor mye som bygges ut.
  • I et marked med grønne sertifikater, derimot, bestemmer myndighetene hvor mye som skal bygges ut, mens tilskuddet (sertifikatprisen) bestemmes i markedet.


Olje- og energidepartementet sendte i midten av september ut forskrift om elsertifikater på høring. Dermed er Norge enda et skritt nærmere realiseringen av et norsk-svensk marked for grønne sertifikater fra 1. januar neste år. BI-professor Atle Midttun mener Norge og Sverige kan skrive europeisk historie, dersom vi spiller kortene riktig i det nye markedet.

BI-professor Atle Midttun
FOTO: Håkon Jacobsen Håkon Jacobsen
– Hvis Norge og Sverige får dette til, kan det bli den første kimen til et felles, internasjonalt europeisk markedsstøttesystem. EU-kommisjonen har ventet lenge på en anledning til å internasjonalisere og markedsorientere støtten til fornybar elektrisitet, og venter spent på utfallet av det nordiske prosjektet.





– Hvorfor bør det etableres et felleseuropeisk støttesystem for fornybar energi?

– Hvis man skal ta de politiske ønskene om økologisk modernisering, utfasing av kjernekraft og en karbonøkonomi alvorlig, vil det si at mange av teknologiene som i dag er marginale, som for eksempel sol og vind, nå må bli mainstream. EU-visjonene varierer alt fra 20–85 prosent fornybarandel fram mot 2050, og da er det et paradoks at vi ikke har en europeisk politikk for å oppnå det. Flere land har nasjonale støttesystem, som Tyskland, Spania, Storbritannia, men en felleseuropeisk politikk mangler.

Les også: Risikerer innsidehandel med elsertifikater

– EU-kommisjonen venter spent, sier du. Hvorfor er et norsk-svensk sertifikatmarked så interessant?

– Tradisjonelt vil EU-kommisjonen ha pan-europeiske løsninger og da gjerne markedsløsninger, for det gir dem styring. EU-prosjektet dreier seg om å bygge store europeiske markeder og bygge ned nasjonale barrierer. De har jobbet lenge med å få opp et troverdig kraftmarked i Europa, og de ønsker å få til noe lignende for ny, fornybar energi. De trodde de skulle klare å etablere et grønt markedssystem i Tyskland i 2001, men ble overkjørt av tyskerne, som i stedet gjennomførte et ambisiøst feed-in-system (produksjonsstøtte, red.anm.). Tyskerne så seg mer tjent med å bygge opp et støttesystem som fremmet teknologiutvikling for tysk næringsliv, enn å sponse andre lands teknologiutvikling.

Michael Hoel: – Vi trenger ikke EUs fornybarmål

Les også: Vil sende professor på interrail

– Og hvordan har det gått for Tyskland?

– Feed-in-systemet viste seg å være ganske effektivt for å drive teknologiutvikling, men systemet har begynt å få problemer. Når sol og vind nå skal opp i store produksjonsvolum, blir energien for dyr. Teknologiene trenger mer konkurranse og markedsdynamikk. Grønne sertifikater er et typisk instrument du ville brukt i neste fase av teknologiutviklingen, et mykt skritt på veien mot full konkurranse med tradisjonelle energiformer, som kullkraft og storskala vannkraft. Det norsk-svenske markedet for grønne sertifikater, er det første seriøse europeiske forsøket på å gjøre dette internasjonalt.

Les også: Nekter sertifikater til forsinket vannkraft

BI-professor Atle Midttun
FOTO: Håkon Jacobsen Håkon Jacobsen

– Du sier første seriøse forsøk, er det andre land som har prøvd før oss?

– Nederlenderne prøvde seg med et nasjonalt system, som de gjorde internasjonalt. De etablerte et nederlandsk skattebasert støttesystem, og lot andre land selge inn fornybar kraft, men det gikk helt galt. Nederland ble overflommet av billig norsk og svensk vannkraft, som fikk superprofitt ut av dette tidlig på 2000-tallet. Nederlandske kraftselskap bygget vindparker i Norge med norske partnere, finansiert av nederlandske støtteordninger. Nederlenderne fikk jo kraft tilbake, men det kostet dem dyrt. Teknologiutviklingen og kraftproduksjonen skjedde i andre land.

Les også: NVE varsler ny konsesjonskø

– Hvorfor mener du Norge og Sverige har større sjanse til å lykkes?

– Den store forskjellen mellom det nederlandske forsøket og det norsk-svenske markedet, er at dette er et forsiktig framforhandlet system. Begge land har forpliktelser, Norge får ikke anledning til bare å skumme fløten av svenske sertifikatkrav. Det er den store forskjellen, og det er derfor den norsk-svenske modellen har større sjanse til å lykkes. Det er et europeisk-historisk skritt på vei mot å etablere et støttesystem som er basert på likeverdighet.

Ny norsk-svensk kraftlinje: – Vi har ikke hørt et pip fra Statnett

– Hva slår feil, dersom sertifikatmarkedet blir en flopp. Hva er fallgruvene?

– Det kan godt hende at vi får noen politiske diskusjoner dersom utbyggingen blir veldig ensidig i ett av landene, for det har de åpnet for at kan skje. Men fra svensk side er dette markedet attraktivt, forventet framtidig sertifikatpris har gått drastisk ned i påvente av at norsk vannkraft kommer på banen. Forbrukerne forventer at norsk vannkraft blir betydelig billigere enn det svenske alternativet, som er vindkraft. Hvis vi har mage til å tåle at Norge får mer utbygging av fornybar kraftproduksjon i en periode, og Sverige kanskje i en annen, så tror jeg markedet har sjanse til å lykkes.

Les også: Vil ha tre prisområder i Norden

– Er det et problem dersom den nye energiproduksjonen bare etableres i Norge eller Sverige?

– Nei, ikke etter min mening. Men folk har vært vant til å se på fornybar elektrisitet som noe som bare kan produseres i hjemlandet. Det er en mental omstilling som må til. En kan dessuten tenke seg at det kan oppstå byråkratiske bruduljer rundt detaljer og fortolkninger av regelverket, men forhåpentlig kan Norge og Sverige opptre like profesjonelt og sivilisert som de har gjort i kraftmarkedet ellers. Jeg tror vi har unngått en del av de nederlandske fallgruvene, ved å forhandle tydelige, gjensidige forpliktelser og spilleregler som er rettferdige for begge parter.

BI-professor Atle Midttun
NORGES DILEMMA: - Det ligger muligheter utenfor vår egen stuedør som normalt burde være attraktive, men som ikke når opp i mot oljeprofitten, sier BI-professor Atle Midttun. Håkon Jacobsen

– Hva med norsk industri som frykter høye kraftpriser, og helst ser at planene om flere utenlandskabler skrinlegges?

– Det er et interessant kapittel. Tidligere har teknologien begrenset kraftoverføring uten for store tap. Dette låste energien inne i landet, på samme måte som gassressursene er låst inne i araberlandene. Løsningen har vært å lage produkter i kraftintensiv industri og selge dem på verdensmarkedet. Når kabelteknologien nå gjør kraftoverføring lønnsomt, er det helt eksepsjonelt om kraftindustrien ikke skal få lov til å utvikle seg og benytte seg av de nye mulighetene. Det vil være som om man skulle forby hastigheter over 15 km/t av hensyn til hestedrosje-næringen. Vi praktiserer heller ikke eksklusive krav til innenlands bruk av gass eller olje.

Les også: – Frekt at industrien slipper elsertifikater

– Du vil forske på etableringen av det grønne sertifikatmarkedet mellom Norge og Sverige. Hva kan vi lære av det?

– Jeg har søkt om støtte til et forskningsprosjekt om hvilken rolle Norge kan spille i visjonen om et grønt Europa. Sertifikatmarkedet er en del av dette, men det inkluderer også kabelforbindelsene til utlandet og hvordan vi skal håndtere energisystemet vårt opp mot den fornybare energien fra Europa. Det er viktig for Norge å forholde seg konstruktivt til det store klimaprosjektet i Europa. Vi er for oljefikserte. Vi er et unntaksland i Europa, de fleste andre land har fornybar energi på agendaen i en helt annen målestokk enn vi har.

DEBATT: – Høyhastighetstog like bærekraftig som Aldous-funnet

– Mange vil innvende at vi er i førersetet med all den norske vannkraften?

– Vi har arvet vannkraften, og det er et godt utgangspunkt. Men det er viktig at Norge er med, også på mulighetene som avtegner seg for offshoreteknologi for vindkraft til havs. Men når du sjekker hva som dominerer på børsen, er det oljeøkonomien. Profitten er så høy, at det er vanskelig å gjøre annet. Det er vårt store dilemma.

Les også: Sertifikatavtale med forbehold

– Apropos fornybarindustri versus oljeøkonomi. Hvor viktig er egentlig det kommende sertifikatmarkedet i den store sammenhengen?

– For Norge er sertifikatmarkedet et sidespor, men for mange andre land er fornybarsatsingen en vesentlig del av en ny, grønn vekstøkonomi. Norge er et araberland i Europa når det kommer til fornybar energi. Selv Storbritannia, med sitt sterke markedsfokus, er foran oss der. Hvis du ser på Norge og Sverige, er Sverige helt i front i EU på miljø og i arbeidet med å redusere klimagassutslipp. I CO2-utslipp per capita, er Norge bare halvparten så god.

Les også: – Krafteksport øker CO2-utslippene

– Norge er stort sett en oljeøkonomi. Grønne sertifikater bare en gunstig måte å håndtere våre EU-forpliktelser for fornybar kraft på. Myndighetene går inn i det minste ondet av flere, sertifikatmarkedet er tross alt et effektivt instrument som koster minimalt. Sverige på den andre siden er en troverdig driver på miljø- og klimafronten. Elsertifikatmarkedet kan bli historisk betydningsfullt, fordi Sverige har klart å utvide markedet med Norge. Lykkes samarbeidet, kan markedet bli en mal for resten av Europa, selv om Norges interesse for dette prosjektet er minimal.

Les også:

– Energieffektivisering blir overflødig

Lavt fornybarkrav gir mindre fornybar varme

– 75 prosent havner i Norge