Alunskiferen - her under kalkstein - kan inneholde mye olje. Både i Norge og Sverige er det relativt mye av denne skifervarianten. (Bilde: Ekko/Wikimedia Creative Commons License)

ALUNSKIFER

I 1918 mente svenskene at de kunne bli selvforsynt med olje fra skifer

Var praktisk talt utømmelig for alunskifer.

Under tittelen «Oljeutvinding av Alunskifer» meldte Teknisk Ukeblad i 1918 om at svenskene er godt i gang med å realisere utvinning av olje fra skiferen som det er enorme mengder av i Sverige.

Ved å sitere publikasjonen Nya Dagligt Allehanda, kommer det frem at i det «disse dager i Sverige blir sat igang en fabrik som skal utvinde olje av skifer».

– Bensin og råolje

– Paa denne maate søker man ikke bare at gjøre et nyt skridt paa surrogatenes vei, men vil avhjælpe oljehungeren ved egen øket produktion av olje. Der har paagaat et energisk arbeide for at gjennemføre ideen og det vil nu ikke være længe før fabrikationen ved A/B Svenska Skifferverken tar sin begyndelse, heter det i TU-artikkelen, som altså ble publisert for 96 år siden.

Utvinning av olje og gass fra skifer har i dag fått en betydelig plass i det globale petroleumsbildet. I tillegg til at metoden som brukes – fracking – er omstridt rent miljømessig, har USAs storstilte utvinning av den ukonvensjonelle oljen, vært en betydelig faktor i oljeprisraset man har vært vitne til den siste tiden.

I artikkelen fra Teknisk Ukeblad anno 1918 heter det videre at fabrikken ved Lamma i Nerika er et sted der det skal være stor tilgang på alunskifer.

– De produkter som utvindes er bensin og raaolje. Den sidste kan straks anvendes til drift av raaoljemotorer og ved yderligere raffinering kan petroleum og smøreoljer utvindes. Ved den oprettede fabrik regner man at kunne bryte 30 000 ton skifer pr. aar og at 4 pct. eller ca. 1200 ton olje kan tilvirkes av denne masse, skriver Teknisk Ukeblad anno 1918.

Les også: På 80 dollar fatet er faren stor for at det kun er Sverdrup som blir bygget ut

Faksimile Teknisk Ukeblad

Selvforsynt

Sveriges tilgang på alunskifer var ifølge artikkelen praktisk talt utømmelig, noe som ville føre til man ikke stoppet med dette anlegget. Nye anlegg ville derfor snart se dagens lys.

Svenskene var også overbeviste om at dette ville føre til at de ville være selvforsynt med olje.

– 1200 ton pr. aar er naturligvis ikke meget i forhold til Sveriges behov; men det vil formodentlig ikke være længe før behovet for olje er dækket ved innenlandsk produksjon, heter det i avslutningen av artikkelen.

Ifølge en artikkel av professor Knut Bjørlykke ved Universitetet i Oslo, er alunskifer en type svart skifer som fikk navnet sitt fordi den ble brukt til å utvinne alun. Dette ble igjen brukt til å garve lær.

Les også: – Skiferoljerevolusjon er den største overraskelsen i oljehistorien

Migrert olje

I det såkalte Oslofeltet er det betydelige mengder av alunskifer og ifølge artikkelen er alunskiferen også så radioaktiv at den på 1950-tallet ble betraktet som en mulig uranmalm i Norge og Sverige.

I tillegg hadde den et høyt innhold av organisk materiale, noe som gjorde alunskiferen til en god kildebergart for olje og gass.

– Store mengder olje ble trolig dannet da alunskiferen ble begravet ned til 3-4 kilometers dyp ved overgangen mellom sivur og devon. I permtiden ble alunskiferen og de andre sedimentene i Oslofeltet de fleste steder utsatt for enda høyere temperatur på grunn av vulkanisme og magmatiske bergarter.

– Olje er derfor migrert ut eller gått over til gass og sivet ut av skiferen under hevningen mot overflaten, heter det.

Les også: Derfor treffer Lundin dobbelt så ofte som de andre leteselskapene

– Uegnet til fracking

Bjørlykke skriver også at det finnes lignende alunskifer i Sverige som ikke har vært begravd så dypt og som ikke har vært utsatt for oppvarming av vulkanske bergarter.

– Denne alunskiferen inneholder betydelige mengder olje. Under andre verdenskrig ble olje utvunnet fra alunskiferen i Sverige. Skiferen ble da gravet ut og olje og gass ble destillert av i ovner. Skiferen ble også brukt til bygningsblokker, noe som førte til at mange hus fikk for høy radioaktivitet, heter det.

Teknisk Ukeblad har vært i kontakt med professor Bjørlykke. Han forklarer at det i Sverige er en god del olje i alunskiferen.

– Under krigen da det var meget vanskelig også for svenskene å få tak i olje, utvant de olje fra alunskiferen. Da måtte man bryte skiferne i steinbrudd og varme den opp og destillere av oljen og gassen, ifølge professoren.

– Den kan også brenne hvis man tenner på og ble noen steder brukt til å brenne kalk. Også i Sverige brukte man jo også ved/knott istedenfor bensin til bilene. Jeg kan faktisk huske slike biler her i Norge under krigen, sier han.

Bjørlykke forklarer at alunskiferen også finnes i Skåne og at det for et par år siden var interesse for å utvinne skiferolje og gass av den.

– Men alunskiferen egner seg nok ikke så godt til dette med «fracking», sier professor Bjørlykke til Teknisk Ukeblad.

Les også: Rystad: Barents-oljen er lønnsom på 60 dollar fatet

Knut Bjørlykke, professor i geologi ved Universitetet i Oslo
Knut Bjørlykke, professor i geologi ved Universitetet i Oslo. UiO
Vanskelig i Nordsjøen

Han viser videre til en artikkel han har publisert i Aftenposten om skiferolje og skiferrevolusjonen.

– Skiferolje er olje som er dannet i skifer som opprinnelig var svart slam med høyt innhold av organisk materiale. Det organiske materiale går først over til et fast stoff – kerogen – som etter at det er blitt oppvarmet til ca. 130 ºC ved 3-4 km overleiring går over til å bli olje og gass. Mye av oljen blir presset ut av skifrene og migrerer oppover til reservoarbergarter eller opp til havbunnen og på land, skriver han.

Videre heter det at en del av oljen blir igjen i skifrene og kan utvinnes ved nesten horisontale brønner langs skiferlaget, etter at det er blitt fracket ved høyt trykk.

– Skiferen sprekker opp slik at olje eller gassen kan strømme til brønnen. Det injiseres vann med en del kjemikalier og sand som hindrer sprekkene i å lukke seg. I USA er det nå betydelig oljeproduksjon fra oljeskifer blant annet fra Bakken-formasjonen i Nord-Dakota og Eagelford-formasjonen i Texas. Det bores flere kilometer lange nesten horisontale brønner på 1.5-3 kilometers dyp på land i USA, og fra hver brønn utvinnes det meste i løpet av et år, forklarer han.

Han mener at det er vanskelig å få til lignende i Norge.

– Slik utvinning er mulig i USA, men blir vanskelig å få det til å lønne seg på kontinentalsoklene for eksempel i Nordsjøen. I Europa har vi også skifre det kan utvinnes olje og gass fra, men forholdene ligger nok ikke så godt til rette for slik produksjon her fordi det er dyrere å bore og fordi miljøkravene trolig vil bli strengere.

Les også:

Sverdrup: 51.000 årsverk, 1350 milliarder kroner og 516.000 fat om dagen

Ny teknologi kan få ned de skyhøye brønnkostnadene. Men industrien tar dem ikke i bruk

Dette er de 10 rikeste i oljebransjen