Saudi-Arabia er krumtappen på tilbudssiden i oljemarkedet. (Foto: Colourbox)

KOMMENTAR: SAUDI-ARABIA, IRAN OG OLJEPRISEN

«Derfor er Saudi-Arabia og Iran så viktige for oljeprisen»

Og derfor burde Norge prioritere Iran.

For å analysere oljemarkedet er det viktig å holde klart at det ikke dreier seg om et vanlig frikonkurransemarked, men om et imperfekt marked med grunnlag for oligopol, dominans av et lite antall tilbydere som har fortrinn i store ressurser og lave kostnader.

Mange analytikere er opptatte av å telle mindre endringer i antall fat på tilbuds- og etterspørselssiden, men metodisk er dette et feilspor fordi aktørene har ulike forutsetninger og ulik markedsmakt.

Alternativet er å analysere de viktigste aktørene ut fra deres markedsmakt, interesser, virkemidler og handlefrihet.

Saudi-Arabia og Iran 

Å telle fat gir i beste fall et kortsiktig inntrykk av oljemarkedet, mens langsiktige interesser kan motivere sentrale aktører.

I dagens situasjon, høsten 2016, er det særlig Saudi-Arabia og Iran som betinger oljemarkedet; i tillegg har Russland og Irak betydning.

Som ledende makter i Gulfen har Iran og Saudi-Arabia både rivaliserende og sammenfallende interesser.

Historisk har forholdet mellom Iran og Saudi-Arabia vært skiftende. Før den islamske revolusjonen samarbeidet de i OPEC. Irans islamske revolusjon i 1979 ble oppfattet som en trussel av Saudi-Arabia, men etter våpenstillstanden mellom Irak og Iran i 1988 ble forholdet avspent, enda mer etter Kuwait-krigen i 1990-91.

I 2001 undertegnet Iran og Saudi-Arabia en sikkerhetspakt. Med valget av Mahmoud Ahmadinejad til Irans president i 2005 ble forholdet fiendtlig.

Saudi-Arabia mente seg truet av et radikalt islamistisk styre i Iran, isolert fra verden. I dag synes Saudi-Arabia å mene seg truet av et mer moderat styre i Iran som åpnes for verden.

Irans betydning i Gulfen har vært preget av diskontinuiteter, i motsetning til en høy grad av kontinuitet i Saudi-Arabia. Bakgrunnen er Irans ustabile innenrikspolitikk, i motsetning til stabiliteten i Saudi-Arabia, som med en mindre befolkning, men en større økonomi, har kunnet utgjøre en sterkere maktfaktor i regionen.

Langsiktig strategi 

Motivet for Saudi-Arabias omlegging av sin oljemarkedsstrategi, fra prioritering av volum fremfor pris, var først og fremst å sikre avsetning for sin olje på lengre sikt.

Drivkraften var frykt for skiferolje i USA og hensynet til langsiktig avsetning av olje og inntjening, konkurranseevne for konvensjonell olje og landets egen andel i oljemarkedet. Det er bekymring for at olje i bakken som ikke kan selges, er verdiløs.

Virkemiddelet er pris og volum, å få oljeprisen ned på et nivå som svekker konkurranseevnen til ukonvensjonell olje, særlig amerikansk skiferolje.

Dette er en langsiktig økonomisk strategi som stort sett deles av andre viktige oljeeksportører som Irak, Iran, Russland og De forente arabiske emirater. Felles interesser kan i prinsippet legge grunnlag for en avtale i OPEC, men spørsmålet er om en slik avtale er nødvendig i dagens situasjon.

I lys av konkurransen fra skiferolje i USA, kanskje også i Argentina og Kina, prioriterer de store eksportørene av konvensjonell olje markedsandel, ikke pris. Med en eventuell ny regjering vil dette trolig også gjelde Venezuela.

Ressursgrunnlaget tillater disse store eksportørene i en viss utstrekning til å oppveie prisnedgangen med volumøkning. For en tid vil utfallet kunne bli en nedadgående prisspiral

Nye partnere 

I tillegg tilsier politiske forhold en moderat oljepris. Maktkampen mellom Iran og Saudi-Arabia har betydning for oljemarkedet. Som ledende makter i Gulfen har Iran og Saudi-Arabia både rivaliserende og sammenfallende interesser; historisk har forholdet vært skiftende.

Reformvennlige krefter i begge land kan legge grunnlaget for et pragmatisk samarbeid, men reformfiendtlige krefter kan styrke sin stilling og tilspisse forholdet ytterligere.

Nedtrappingen av USAs engasjement i Midtøsten og bedringen av forholdet til Iran ansporer Saudi-Arabia til å vurdere nye partnere, først og fremst Russland, Kina og India.

Saudi-Arabias oljeeksport går i økende utstrekning til Asia, men møter sterk russisk konkurranse i det kinesiske markedet.

Når Saudi-Arabia anser sin tradisjonelle lederrolle i Gulfen som truet og står foran en vanskelig økonomisk og sosial omstilling, utpekes Iran som erkefienden og som årsak til regionens mange problemer.

Krefter i det saudi-arabiske fyrstehuset kan aktivt ønske en konfrontasjon for å svekke Iran og igjen å få USA som støttespiller. Et spent forhold mellom Saudi-Arabia og Iran bidrar til polarisering og destabilisering av Gulfen og store deler av Midtøsten.

I borgerkrigene i Jemen og Syria er Iran og Saudi-Arabia indirekte motparter ved stedfortredere. Risikoen er at Irak blir ytterligere destabilisert og at landet går i oppløsning, med negative følger for både Saudi-Arabia og Iran.

Irans store befolkning og økonomiske potensial tilsier at landets innflytelse i regionen vil tilta. Landets militære og religiøse oligarker er politisk konservative; de motsetter seg økonomiske reformer og åpningen mot verden, men de evner ikke å skape nok arbeidsplasser.

Reformvennlige krefter vil kunne styrkes av økende samhandel og utenlandske investeringer; de vil kunne svekkes ved nye kriser i forholdet til omverdenen og dersom USA ikke skulle heve sine egne sanksjoner.

For Saudi-Arabia tar reformpakken lagt fram av visekronprins Mohammed bin Salman sikte på grunnleggende forandringer i samfunnet, men den støter på sterke motkrefter og begrensninger.

Det kan ikke utelukkes at reformene lykkes, visekronprinsen moderniserer og samler makt. En annen mulighet er at reformene skaper uro og kanskje leder til et militærkupp, der fyrstehuset avsettes.

En videre mulighet er at reformene skaper kaos som munner ut i et fundamentalistisk religiøst regime. I alle tilfelle vil konsekvensen kunne bli ustabile oljepriser.

Saudi-Arabias markedsmakt

Saudi-Arabias beslutning høsten 2014 om å prioritere volum fremfor oljepris har historisk presedens.

Landet har i flere tiår vært «svingprodusent», residual tilbyder og de facto regulator i oljemarkedet.

Grunnlaget er store reserver, lave kostnader, ledig utvinningskapasitet og til tider et betydelig overskudd på handelsbalansen og statsbudsjettet, og handlefrihet til på kort varsel å justere oljeutvinningen opp eller ned.

Landet har også store lagre av olje og raffinerte produkter i skip og i tank-anlegg omkring i verden, slik at det også ved lagernedsalg kan påvirke prisutviklingen, som er følsom overfor virkelige eller antatte endringer i volumbalansen.

Derfor er Saudi-Arabia krumtappen i tilbudssiden i oljemarkedet. Kuwait og De forente arabiske emirater er støttespillere i kraft av sine reserver, kapasitet og finansielle overskudd.

Siden 2014 investerer alle tre land i utvidet utvinningskapasitet, som samlet vil kunne nå 20-24 mill. fat/dag i 2020. Målsettingen er å kunne utvinne høye volum olje over lengre tid.

Dagens oljemarked utviser paralleller med situasjonen midt på 1980-tallet. USAs okkupasjon av Irak i 2003 førte til bortfall av volum, ikke økning som forventet, samtidig som finansieringen av krigen ved budsjettunderskudd stimulerte USAs økonomi og etterspørselen etter olje, med ringvirkninger først til Kina, deretter til resten av verden.

Den gradvise oppgangen i oljeprisen fra 2004 ble drevet av etterspørselsvekst. Etterspørselen og prisen viste seg robust, bortsett fra under finanskrisen, da etterspørselen falt i 2008 og 2009; da gjorde også prisen et dypp.

Historisk hadde realprisen på olje aldri vært så høy så lenge. De høye oljeprisene ansporet investeringer i konvensjonell og ukonvensjonell olje, særlig skiferolje i USA.

Allerede fra 2011-12 var utsiktene at noen år frem i tid ville tilbudet av olje øke mer enn etterspørselen, slik at et prisfall lå i kortene.

Saudi-Arabias endrede oljemarkedsstrategi kan forstås ut fra denne historiske sammenhengen og landets erfaringer fra 1980-årene.

Omleggingen synes i ettertid proaktiv, å foregripe et oljeprisfall ledet av andres tilbudsvekst ved selv å øke volumet og senke prisen, og for å kompensere prisfallet ved volumvekst og markedsandel.

Alternativet kunne ha vært å kutte volum og tape markedsandel for å forsvare en høy oljepris kanskje ytterligere ett eller to år. Andre hensyn var langsiktig avsetning av olje og inntjening, konkurranseevne for konvensjonell olje og landets egen andel i oljemarkedet, samt posisjon i viktige markeder, først og fremst USA og Kina.

Gjennombruddet for skiferolje i USA innebærer en kvalitativ endring på tilbudssiden i oljemarkedet. Saudi-Arabias bekymring er at olje i bakken som ikke kan selges, er verdiløs.

Et mulig beslektet motiv kunne være å pumpe ut landets oljereserver før oljen teknisk blir avleggs og verdiløs, men økonomisk virker dette lite fornuftig i betraktning av reservenes omfang, investeringsbehovet og virkningen på oljeprisene.

Spørsmålet er hvor langt og under hvilke betingelser Saudi-Arabia vil kunne ha handlefrihet til å videreføre den nye oljemarkedsstrategien.

Erfaringene fra 1980- og 1990-årene tilsier at Saudi-Arabia trolig vil kunne videreføre moderate underskudd på statsbudsjettet og betalingsbalansen gjennom mange år.

Landet har store finansielle reserver; det har ingen statsgjeld. Anslag fra Det internasjonale pengefondet, IMF, antyder at underskuddet på betalingsbalansen vil kunne reduseres raskt, mens statsbudsjettet ligger an til fortsatt store underskudd på grunn av lave oljepriser og høye utgiftsposter.

IMFs forutsetning er en oljepris på $35/fat i 2016 og $41/fat fra 2017. Høyere oljepriser innebærer bedre utsikter for Saudi-Arabia til å lykkes.

Et videre prisfall på olje ville komplisere strategien, likeledes eventuelle vansker med utvinningen av olje. Hittil har Saudi-Arabia lykkes i å øke utvinningen av olje og

Nedgangen i USAs oljeutvinning, nedgangen i borerigger i drift i USA, og oppgangen i bensinforbruket på verdensbasis antyder at volumstrategien lykkes.

En videreføring krever volumvekst for å kunne møte en økende etterspørsel; tekniske fremskritt senker etter hvert kostnadene ved ukonvensjonell olje.

Andre viktige OPEC-land, først og fremst Irak og Iran, synes som Russland inneforstått med at de for tiden er bedre tjent med volumvekst i markedet enn med høye oljepriser.

I OPEC kommer kritikken fra Algerie, Nigeria og Venezuela, men sistnevnte har et stort potensial for volumvekst.

Konsekvenser

Konsekvensene er først og fremst ustabile oljepriser. I den utstrekning Saudi-Arabia skulle videreføre sin volumstrategi med sikte på å ta markedsandel og svekke Iran, Russland og amerikansk oljeindustri, vil oljeprisen kunne forbli moderat, kanskje på et nivå av $40-50/fat, tidvis kanskje lavere.

I den utstrekning en forståelse mellom Saudi-Arabia og andre viktige oljeeksportører innenfor og utenfor OPEC kunne oppnås, ville oljeprisen kunne stabiliseres på et noe høyere nivå, avhengig av responsen fra skiferolje i USA og andre steder.

I den utstrekning regimet i Saudi-Arabia skulle destabiliseres og oljeutvinningen rammes, ville oljeprisen kunne stige betydelig, men trolig bare midlertidig, avhengig av en eventuell krises omfang og varighet, og tilbudet av olje fra annet hold.

Et hvert regime i Saudi-Arabia vil måtte eksportere olje for å brødfø befolkningen. Trolig har Iran det største økonomiske potensialet og kanskje bedre utsikter til politisk stabilitet enn nabolandet Saudi-Arabia.

Både Saudi-Arabia og Iran reorienterer seg utenrikspolitisk i en skiftende verdensorden. Tyngdepunktet for økonomisk aktivitet, kapitaldannelse, investeringer og forbruk forflytter seg fra Nord-Atlanteren til Asia.

Markedet for olje fra Gulfen er ikke lenger Nord-Amerika og Europa, men Asia, først og fremst Kina.  Her fremstår en ny oljeorden, der et oligopol, få selgere, i Gulfen, står overfor et oligopson, få kjøpere, i Asia.

Oligopolet i Gulfen, som dannet grunnlaget for OPEC, møter et knippe store kjøpere, India, Japan, Kina og Sør-Korea, som både enkeltvis og sammen har en sterk forhandlingsposisjon og en ikke ubetydelig markedsmakt.

I overskuelig fremtid vil Kina trolig være den viktigste kjøperen av olje fra Iran og Saudi-Arabia. Kinesisk politikk er å utvikle nære bilaterale økonomiske forbindelser og fortrinnsvis å drive handelen i kinesisk valuta, yuan, ikke i amerikanske dollar.

Irans nye oljekontrakter Kina og Sør-Korea er notert i euro. Kina betaler russisk olje i yuan.

En høy grad av selvforsyning med olje og liten import fra Midtøsten marginaliserer USA i verdens oljemarked. Ikke desto mindre har USA sterke økonomiske, politiske og militære interesser i Gulfen, men må balansere forholdet til Iran og Saudi-Arabia.

Russland har hatt en bemerkelsesverdig tilbakekomst som en militær og politisk aktør i Midtøsten. Med en forholdsvis beskjeden militær innsats i Syria er Russland blitt en maktfaktor i regionen, av betydning for Gulfen og for oljemarkedet.

Russisk oljeindustri har vist seg uventet robust overfor lave priser; devalueringen av rubelen har senket kostnadene og styrket konkurranseevnen.

Russland vil i overskuelig fremtid være en av verdens ledende produsenter og eksportører av olje, med konkurrerende og sammenfallende interesser med Irak, Iran og Saudi-Arabia. Derfor Russland en selvskreven samtalepartner for OPEC.

I samband med det politiske spillet i Gulfen om oljemarkedet er både Russland og Kina deltakere; Russland som produsent og konkurrent, Kina som kjøper og kanskje viktigste aktør.

I denne trekanten er USA fortsatt i sentrum som politisk pådriver og med en søken etter konfrontasjon for å hevde sin stilling.

  • I den utstrekning forholdet mellom USA og Iran skulle forsures, vil sistnevnte ha insentiver til et utvidet samarbeid med Kina og Russland, ikke bare i økonomiske spørsmål, men også militært.
  • Om forholdet mellom USA og Russland skulle forsures ytterligere, vil sistnevnte ha insentiver til et nærmere samarbeid med Iran og Kina.
  • Og i den utstrekning forholdet mellom USA og Kina skulle forverres, ville sistnevnte ha insentiver til å svekke førstnevntes stilling i Gulfen, ikke minst med økonomiske midler.

Nye konflikter 

I forkant av presidentvalget i USA i november 2016 kan det konstateres at uansett utfall kan nye utenrikspolitiske konfliktlinjer oppstå i Gulfen, i tillegg til et innenrikspolitisk konfliktpotensial i alle viktige land.

I et historisk perspektiv er det påfallende at denne gangen har akutte konflikter som i Irak og Syria ikke drevet oljeprisen i været, i et hvert fall ikke ennå.

Oljemarkedet kan ha blitt mer robust overfor politiske kriser.

For norsk leverandørindustri er utsiktene nye avsetningsmuligheter i Saudi-Arabia og særlig Iran, forutsatt at kvalitet og pris er konkurransedyktige.  

Historisk har norsk næringsliv vært lite til stede i Saudi-Arabia. I oppstrøms petroleumsvirksomhet vil et høyt aktivitetsnivå gi muligheter for norsk leverandørindustri overfor Saudi Aramco.

Satsingen på rustningsindustri kan gi interessante muligheter for norsk forsvarsindustri. Landets behov gjelder investeringer, arbeidsplasser og overføring av kunnskap.

I Iran har norsk næringsliv historisk vært mer på banen. Norsk Hydro og Statoil har tidligere deltatt i oppstrøms petroleumsvirksomhet.

Med åpning for utenlandsk deltakelse burde Statoil ha gode kort på hånden. Likeledes vil det være gode markedsmuligheter for norsk leverandørindustri. I denne sammenheng er det viktig ikke bare å satse på konkurranseevne i pris og kvalitet, men også på samarbeid lokale partnere og overføring av kunnskap.

På dette punkt er det en viss analogi mellom dagens behov i Iran og Norges behov på 1970-tallet. Norge har en god utgangsposisjon og muligheter til å bygge på godvilje fra tidligere tiders engasjement i landet.

Norsk utenrikspolitikk burde av den grunn prioritere samarbeidet med Iran. Uansett eventuelle amerikanske forbehold og hindringer ligger det økonomiske samkvemmet mellom Iran og resten av verden an til å øke betydelig, og Norge bør melde seg i konkurransen.

Stabilitet i Gulfen er i norsk interesse og spørsmålet er hvor vidt og eventuelt hvordan norsk diplomati vil kunne bidra.

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)