Norge bør ta initiativ til å stabilisere oljeprisen. (Foto: Colourbox/BI/montasje)

«Derfor bør Norge ta initiativ til å stabilisere oljeprisen»

Vi har gode forutsetninger, skriver bidragsyter Øystein Noreng.

Norge har gode forutsetninger for å bidra til en stabilisering av oljeprisen på et høyere nivå, mindre ved å kutte i volumet enn ved et politisk initiativ.

Norge har tidligere deltatt aktivt i internasjonal oljepolitikk. Saudi-Arabias uttrykte mål er å tvinge høykostprodusenter ut av oljemarkedet, men også at flere må dele byrden ved en eventuell stabilisering gjennom volumkutt.

Lovende møte 

Norge har et godt utgangspunkt til å fremskynde en forståelse mellom Russland og Saudi-Arabia, hvilket kan være nøkkelen til høyere oljepriser.  

Det er allerede bevegelse i saken. På møtet i Doha i siste uke av februar deltok Russland, Qatar, Saudi-Arabia og Venezuela; de ble enige om å fryse oljeutvinningen på nivået fra januar måned.

Forståelsen kan anses som et første trinn i et forsøk på å stabilisere oljemarkedet og å få oljeprisen opp.

Det bemerkelsesverdige er at møtet fant sted selv om Russland og Saudi-Arabia er i konflikt i Syria, der de støtter hver sin part i borgerkrigen.

Irans berømmelse av møtet er også viktig. Kanskje legges grunnlag for et samarbeid mellom Iran, Russland og Saudi-Arabia for å regulere opp oljeprisen. De tre står for over 30 prosent av volumet.

Med Irak, De forente arabiske emirater, Qatar og Venezuela, samt Mexico og Norge, ville deltakerne stå for om lag halvparten av all olje tilført markedet og for en dominerende del av oljen omsatt i internasjonal handel. 

Lav oljepris rammer alle 

Dagens lave oljepris rammer både oljeprodusenter og oljeforbrukere. Produsentene lider et umiddelbart inntektstap. Lavere investeringer svekker det fremtidige tilbudet av olje, og dermed forsyningssikkerheten, med høy risiko for oljeforbrukerne.

Oljepriser på $30/fat eller enda lavere skaper en uvisshet i energimarkedene som hemmer investeringene i så vel olje og gass som i fornybar energi. På denne bakgrunn er en stabilisering av oljeprisen av felles interesse.

Risikoen er at dagens lave oljepriser svekker det langsiktige tilbudet og legger grunnlaget for en brutal prisoppgang når etterspørselen tar seg opp og tilbudet eventuelt faller. Derfor er en moderat høyere oljepris nå et virkemiddel mot en voldsomt høyere oljepris om noen år. 

Bakgrunnen for dagens lave oljepris er Saudi-Arabias nye strategi for oljemarkedet, bestemt i 2014. I stedet for å satse på høye priser, ble målet markedsandel, både for konvensjonell olje innenfor verdens energimarked og for landet selv på det konvensjonelle oljemarkedet.

Strategien støttes av bl.a. Emiratene og Kuwait. Gulfstatene investerer i utvidet kapasitet og antas å ville nå minst 20 mill. fat/dag i 2020. I Saudi-Arabia opererer over ett hundre borerigger i leting, avgrensning og produksjon. Samtidig øker utvinningen i Irak og Iran.

Økende utvinning i Midtøsten og fortsatt vekst i USAs utvinning har skapt et overskudd i oljemarkedet på nesten 2 mill. fat/dag. Oljelagrene er fulle og mange tankbåter brukes til lagerhold, ikke til transport av olje.  

Marked i ubalanse 

Oljemarkedet er kommet i en alvorlig ubalanse. OPECs produksjon av råolje og NGL økte med 3 prosent i 2015, til 38,3 mill. fat/dag. På årsbasis var lageroppbyggingen 1,9 mill. fat/dag i 2015, den forventes å fortsette gjennom 2016.

Først høsten 2017 forventes lagrene å begynne å bli bygget ned. Gjennomsnittlig pris for Brent-olje var $52/fat i 2015, men i desember var den $38/fat. USAs energidepartement anslår foreløpig en pris på $40/fat i 2016 og $50/fat i 2017. Usikkerheten er stor.

Prisanslaget for amerikansk lettolje, WTI, for april 2016 er $37/fat (vanligvis $2-3/fat under Brent); det bygger på fremtids- og opsjonskontraktspriser innenfor en ramme mellom $25 og $56/fat.  

Selv med lave oljepriser og et forventet oppsving i internasjonal økonomi antas veksten i etterspørselen etter olje å ville øke med 1,4 mill. fat/dag i 2016 og 2017.

Tilbudet av olje utenfor OPEC antas å ville avta med 600 000 fat/dag i 2016, noe mindre i 2017. Med fortsatt økning i tilbudet av olje fra Gulfen, først og fremst fra Irak, Iran og Saudi-Arabia, kan forholdene ligge til rette for fortsatt ubalanse og et svakt oljemarked kanskje til og med 2018.

Saudi-Arabias strategi er trolig motivert ut fra en interesse av å bevare et marked for konvensjonell olje mange tiår fremover. På noen måter synes strategien vellykket.

Fortsatt økende produksjon

 Etterspørselen etter olje øker, men bare ca. 1,5 prosent på årsbasis i verden som helhet, under halvparten av den økonomiske vekstraten. Vedvarende lave oljepriser vil stimulere veksten i verdensøkonomien og styrke oljens konkurransekraft overfor andre energikilder, men det vil kunne ta tre til fem år før det kommer en robust vekst i etterspørselen.

Ukonvensjonell oljeutvinning i USA rammes av lave oljepriser, men det kan ta flere år før nedgangen i USA samlede oljeutvinning blir betydelig. Et høyt og økende antall rigger i USA er i opplag og landets utvinning av skiferolje avtar, anslagsvis med 600.000 fat/dag i 2016.

Derimot fortsetter USAs utvinning av konvensjonell olje å øke, kanskje med 400.000 fat/dag i inneværende år, slik at det samlede volumet avtar moderat, trolig med ca. 200.000 fat/dag i 2016., kanskje noe mer med fortsatt lave oljepriser.

Russlands oljeutvinning synes foreløpig stabil; den har vist seg uventet robust i forhold til sanksjoner og lave oljepriser. Noe av forklaringen ligger i devalueringen av valutaen; med en fallende rubel og oljepriser i dollar opprettholdes meget av lønnsomheten, i et hvert fall på kort sikt.

Lave oljepriser fremtvinger også en effektivisering av oljeindustrien, i Russland som i andre land. På noe lengre sikt tilsier avhengigheten av import av avansert utstyr til oljeindustrien at kostnadene i devaluerte rubler vil måtte øke.  

Dyr kamp om markedsandeler 

Et videre motiv for Saudi-Arabia og de øvrige Gulfstatene kan være å posisjonere seg foran forhandlinger om kvoter som trolig vil komme i OPEC. Dette gjelder også Irak og Iran.

Et høyt volum styrker i utgangspunktet forhandlingsposisjonen. Striden om markedsandeler er også en maktkamp, først og fremst fra Saudi-Arabias side mot Iran, men også mot Irak.  

Striden er kostbar. Under en enkel forutsetning av en priselastisitet for etterspørselen etter olje på 0,1, d.v.s. at forholdet mellom pris og volum er 10:1, kunne et kutt i oljetilbudet på f.eks. tre prosent ha gitt en prisøkning på tretti prosent, lagerhold forutsatt uendret.

Ut fra dette perspektiv er det åpenbart at lavere utvinning kan skape høyere inntekter, hvilket både de store oljeselskapene og OPEC for lengst har innsett. Historisk har volumkutt vist seg lønnsomme.

I dagens situasjon er dette mer tvilsomt på grunn av konkurransen fra amerikansk skiferolje. Antallet rigger i opplag i USA viser potensialet for ny vekst i tilfelle tilstrekkelig høy pris, hvilket er en ukjent størrelse, men fallende.

Problemet er ikke bare fordelingen av kvoter internt i OPEC, men også forholdet til produsenter utenfor OPEC. I dagens marked på anslagsvis 96 mill. fat/dag, inkludert NGL, står OPEC for ca. førti prosent.

Et kutt på 2 prosent for hele tilbudet ville innebære et kutt på 5 prosent for OPEC. I dagens situasjon synes dette lite realistisk.

Et kutt ville fortone seg som rimeligere i den utstrekning OPEC skulle få støtte fra noen andre oljeeksportører. Historisk har dette skjedd flere ganger.  

Høye oljepriser tidlig på 1980-tallet svekket etterspørselen og styrket tilbudet av olje, først og fremst i Alaska, Mexico og Nordsjøen. I flere år forsvarte Saudi-Arabia og Kuwait oljeprisen ved å senke utvinningen.

Høsten 1985 kom det til sonderinger; Storbritannia nektet ethvert samarbeid, mens Norge viste seg nølende. Regjeringserklæringen til Gro Harlem Brundtland våren 1986 nevnte uttrykkelig viljen til et samarbeid med OPEC, hvilket ble virkeliggjort med en avtale fram til 1990.

Norge senket ikke volum, men dempet volumveksten. For OPEC var dette tilstrekkelig for å senke eget volum.

Fra et lavmål på $10-11/fat sommeren 1986 steg oljeprisen til $17-18/fat ved årsskiftet. Deretter stabiliserte oljeprisen seg på $15-20/fat fram til 1998, bortsett fra den første Golfkrigen august 1990 – januar 1991.

Norsk avtale 

I 1998 avtok etterspørselen som følge av den økonomiske krisen i Asia og oljeprisen falt til $10-11/fat. Våren 1998 gikk Norge med på å kutte 100.000 fat/dag, som støtte til OPEC, men oljeprisen holdt seg fortsatt lav.

På det tidspunktet var Norge verdens nest største eksportør av olje. Våren 1999 inngikk OPEC en ny avtale om å kutte, tiltrådt av Mexico og Norge, sistnevnte med ytterligere 100.000 fat/dag ut år 2000.

Avtalen ga et troverdig signal til markedet og samme høst var oljeprisen godt over 20-25 $/fat.  

Høsten 2001, etter terroristangrepet på New York og Washington, var oljeprisen i fritt fall. OPEC vedtok å kutte utvinningen med til sammen 3,5 mill. fat/dag. Russland, Norge, Mexico, Angola og Oman bestemte å kutte med til sammen 462.500 fat/dag. Norge kunngjorde et kutt på 150.000 fat/dag med gyldighet fra 1.1.2002.  

I dagens situasjon ville alle viktige oljeprodusenter ha en interesse av å kutte volum for å stabilisere oljeprisen på et nivå på anslagsvis $50/fat. Dette kan kanskje være en smertegrense for amerikansk skiferolje.

Betingelsen er at OPEC får støtte av andre produsenter, først og fremst Russland. Andre land som Mexico og Norge vil også kunne bidra, men betydningen vil også være psykologisk, som et signal til markedet. 

Ulike interesser 

Bøygen i dag er verdens to største oljeeksportører, Saudi-Arabia og Russland. Det nye saudiske regimet har investert mye prestisje i sin volumstrategi for oljemarkedet og ønsker at USA igjen skal importere olje fra Saudi-Arabia.

Dette trekker i retning av at Saudi-Arabia ikke ønsker en oljepris over et visst nivå, f.eks. $45-50/fat, for å dempe utvinningen av skiferolje i USA. Risikoen er imidlertid at dersom USAs oljeindustri rammes hardt av lave oljeprisen, kunne landet innføre en importtoll på olje.

Resultatet ville bli høyere oljepriser i det amerikanske markedet, lavere priser i verdensmarkedet. Det trekker i retning av at skvisen ikke må bli for sterk.  

På den annen side sliter Saudi-Arabia finansielt og makroøkonomisk, med store underskudd på statsbudsjettet og betalingsbalansen. Reservene varer kanskje fire år.

En lav oljepris øker presset på saudisk valuta, slik at landet må bruke store beløp på støttekjøp av egen valuta for å opprettholde bindingen til dollaren.

Alternativet, å kutte bindingen, ville medføre inflasjon og risiko for sosial og politisk uro. I mellomtiden forberedes en innføring av merverdiavgift og andre indirekte skatter; slike tiltak rammer sosialt skjevt og medfører risiko for sosial og politisk uro.

Det trekker i retning av en klart høyere oljepris enn dagens nivå.  

Stort underskudd 

En umiddelbar utfordring er å redusere budsjettunderskuddet. Det var i 2015 anslått til 20 prosent av bruttonasjonalproduktet, BNP, og til 13 prosent i 2016.

Med mindre landet raskt kan utvikle nye inntektskilder og konsolidere statsbudsjettet, er risikoen en finansiell krise om 4-5 år, selv med store reserver.

Utgiftene til det militære og til indre sikkerhet anslås til en fjerdedel av statsbudsjettet, blant annet motivert av ønske om å spille en dominerende rolle i regionen. En kostbar krig i Jemen er ett utslag. 

I februar 2016 ble Saudi-Arabias kredittvurdering satt ned av to amerikanske institusjoner.

Standard & Poor senket sin vurdering til 'A-/A-2' fra 'A+/A-1,’ i påvente av et budsjettunderskudd på 14 prosent av BNP i 2016, etterfulgt av et underskudd på 7 prosent av BNP i årene 2017-2020.

Moody’s forventer et budsjettunderskudd på 12-15 prosent av BNP i 2016-2017, og et underskudd på betalingsbalansen på 8-12 prosent av BNP.  

Store underskudd og svekket kredittvurdering legger et nedadgående press på saudisk valuta, riyal, og fremtvinger kostbare støttekjøp i valutamarkedet for å opprettholde bindingen til dollar.

Alternativet er å heve bindingen, med påfølgende kursfall og inflasjon. For Saudi-Arabia innebærer lave oljepriser budsjettinnstramning og et lavere økonomisk aktivitetsnivå.

Trenger høyere priser 

Samtidig pålegger bindingen Saudi-Arabia å følge amerikansk pengepolitikk, uansett landets egen tilstand. I mange år, fram til 2014, ga høye oljepriser landet overskudd på statsbudsjettet og handelsbalansen.

Presset oppad på saudisk valuta førte til salg av riyal og kjøp av dollar, og etter hvert til store valutareserver. Nå fører lave oljepriser, underskudd og nedadgående press på valutaen til at Saudi-Arabia må kjøpe riyal og selge dollar, og tappe av valutareservene.

Siden Saudi-Arabia har lite annet enn olje å eksportere, ville en heving av valutabindingen være til liten nytte. Utstedelsen av obligasjonslån for å dekke deler av budsjettunderskuddet gir også en interesse av å bevare bindingen til dollar.

Bunnlinjen er at med mindre Saudi Arabia skulle klare å vesentlig forbedre balansen på statsbudsjettet og i utenriksøkonomien, vil landet raskt ha et behov for høyere oljepriser.  

Også i Russland 

Russland er i en tilsvarende situasjon. Som nevnt har landets oljeindustri vist seg forbausende robust, men finansene og makroøkonomien er svekket. Reservefondet varer kanskje tre-fire år og en fallende rubelkurs fører til inflasjon, lavere levestandard og økende sosial og politisk uro.

I 2015 hadde Russland overskudd på statsbudsjettet og i utenriksøkonomien. Budsjettet for 2016 var gjort opp med balanse med en forventet oljepris på $50/fat. En lavere oljepris har i januar 2016 ført til et generelt kutt i statsbudsjettet på ti prosent.

Russland har imidlertid liten statsgjeld, vesentlig mindre enn de fleste vestlige land, og ville eventuelt kunne ta opp lån i Kina.  Russlands viktigste utfordring er å unngå betalingsstans, som i 1998, selv om dagens stilling er betydelig bedre. Finansiell stabilitet prioriteres fremfor økonomisk aktivitetsnivå.

Resultat er stagflasjon, nedgang i produksjon og sysselsetting, oppgang i priser. Lave oljepriser gir et nedadgående press på rubelen, med inflasjon so resultat, antatt til 15 prosent i 2016. I 2015 hadde russisk økonomi et tilbakeslag på minst 3 prosent.

Regjeringens håp var å stabilisere økonomien i 2016 med en oljepris på $50/fat. En oljepris på $30-35/fat setter Russland i en vanskelig stilling. 

Til tross for store planer om andre inntektskilder forblir olje Russlands viktigste inntektskilde. Rubelens kursfall på mer enn 50 prosent i løpet av 2015 viser problemene forårsaket av lave oljepriser og vestlige sanksjoner.

Levestandarden synker og sosiale forhold forverres. Risikoen for Russland er å bli fanget i en ond sirkel av en stadig svakere valuta og en tiltakende inflasjon som særlig hardt rammer de fattigere delene av befolkningen.

Et stort og økende antall pensjonister innebærer en stor byrde på budsjettet. Inflasjon reduserer verdien av pensjonene, men med risiko for politisk misnøye. Flertallet av landets provinser sliter med dårlig økonomi. 

På denne bakgrunn ville både Saudi-Arabia og Russland kunne ha en interesse av en forståelse for å redusere tilbudet av olje. Et felles kutt på 1 mill. fat/dag og ingen videre vekst i tilbudet ville gå langt i å gjenopprette balansen i oljemarkedet.

Mangler tillit til hverandre 

 Den umiddelbare hindringen ligger i mangelfull gjensidig tillit. Russland og Saudi-Arabia er indirekte motparter i borgerkrigen i Syria, og Saudi-Arabia ser forbindelsene mellom Russland, Syria og Iran som en trussel.  

Markedets reaksjoner og prisutviklingen etter et samordnet kutt kan ikke forutses nøyaktig. Selv om finansielle aktører og spekulative disposisjoner har en kortsiktig betydning for oljeprisen, er det grunnleggende problemet den fysiske ubalansen i markedet ved at tilbudet er større enn forbruket.

Uansett konkurranse om markedsandeler har alle store oljeeksportører en felles interesse av å unngå et ukontrollert marked, med risiko for fritt fall og store spekulative bevegelser. Også USA har en langsiktig interesse av høyere oljepriser for å opprettholde en høy grad av selvforsyning, som sikkerhetspolitisk tillegges vekt.

På denne bakgrunn kan et samordnet initiativ for stabilisering og påfølgende produksjonsreguleringer være påkrevet. USA kan i dag ha en større interesse enn Saudi-Arabia av en stabilisering av oljemarkedet.

Risikoen er at Saudi-Arabia, sammen med andre Gulfstater, Irak og Iran fortsetter å øke volumet inn i 2017 og kanskje 2018, og dermed rammer produksjonen i Nord-Amerika særlig sterkt.  

Trolig ville Iran tiltre en avtale om midlertidige kutt. Landet får nå tilgang til sperrete midler og ligger an til å motta store direkte investeringer fra utlandet. Irak kan være et mer tvilsomt tilfelle, men her kunne kanskje iransk press ha en virkning. En forsikring om et norsk bidrag i tilfelle enighet om et kutt, vil være et verdifullt signal.  

Norge bør ta initiativ

Konklusjonen er at Norge bør kunne ta et diskret initiativ for å stabilisere oljemarkedet, i første rekke overfor Russland, Saudi-Arabia, Irak, Iran og Mexico.

Begrunnelsen kan være behovet for en felles innsats for å balansere og stabilisere markedet, og et prisnivå tilstrekkelig til å opprettholde investeringer i langsiktig ny utvinningskapasitet for å dempe risikoen for fremtidige forsyningskriser og prishopp til ulempe for forbrukerne.

I denne sammenheng må Norge selvsagt tilby et eget bidrag. Det ville stimulere de øvrige viktige produsentene til å enes, og dessuten gi et viktig signal til markedet. Kuwait og De forente arabiske emirater kunne kanskje bidra som meglere.  

Den norske petroleumsloven gir myndighetene adgang til å regulere utvinningen av olje og gass av hensyn til forholdene i markedet.

Dette var det rettslige grunnlaget i 1986, i 1998 og i 1999; det er fortsatt gyldig. Den politiske prosessen har vært vanskeligere. Våren 1986 var daværende energiminister Kåre Kristiansen innstilt på et samarbeid med OPEC, mens daværende statsminister Kåre Willoch var varsom, men ikke kategorisk motstander.

Det ble imidlertid påtroppende statsminister Gro Harlem Brundtland som fikk i gang en direkte kontakt mellom Norge og OPEC, noe som førte til en fireårig avtale. Den ble overflødig da Irak invaderte Kuwait i august 1990 og oljeprisen skjøt i været. Fordi lave oljepriser rammet amerikansk oljeindustri, var USA den gang innforstått med Norges samarbeid med OPEC.  

I 1998 og 1999 gikk regjeringen Bondevik I inn for oljekutt i samarbeid med OPEC.

Allerede i mars 1998 ble det enighet mellom mindretallsregjeringen og Arbeiderpartiet om å støtte OPEC med oljekutt. Kuttet gjaldt ikke nivået, men å holde tilbake en avtalt andel av et økende volum.

Det samme gjentok seg i mars 1999, med den samme regjeringen Bondevik. Norge kuttet deretter 200.000 fat/dag fra et forventet nivå. Kuttene skjedde ved at Olje- og energidepartementet påla operatørene å holde tilbake en fastsatt andel av mulig utvinningsvolum.

Unntaket var felt som strakk seg over grenselinjen mot Storbritannia. Senhøstes 2001 sto regjeringen Bondevik II for produksjonsreguleringen, igjen med støtte fra Arbeiderpartiet.

De norske produksjonskuttene ble gjenstand for kritikk fra IEA og EU som brudd på prinsippet om frie markeder. Kritikken ble ikke tatt særlig alvorlig. Kanskje var den heller ikke ment alvorlig, men mer som en tvangsøvelse for å hevde en markedsliberalistisk ideologi overfor aktører i et marked som ikke er preget av vanlig frikonkurranse.  

Produksjonsreguleringen ble først evaluert i Stortingsmelding nr. 39 (1999-2000) Om Olje- og gassvirksomheten: 

«Det er i norsk interesse at oljeprisen er stabil på et rimelig høyt nivå. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og avsetningen til oljefondet påvirkes betydelig av endringer i oljeprisen. Ustabile og lave oljepriser gjør at det blir færre lønnsomme prosjekter på norsk sokkel og at oljeselskapenes evne og vilje til å investere reduseres. Norsk oljeproduksjon vil de kommende årene være på et historisk høyt nivå. Inntektstapet dersom prisen i denne perioden skulle bli lav vil derfor være meget betydelig. En lav oljepris vil også hemme utviklingen av alternative energikilder, og dette vil ikke være i samsvar med de klimapolitiske målsettinger. 

Norsk oljemarkedspolitikk har i alle år vært preget av en positiv og nyansert holdning til OPEC-landene og andre oljeprodusenter. Norge har utstrakt bilateral kontakt med de fleste store oljeproduserende og oljeeksporterende land. Samtidig deltar Norge aktivt i den etablerte dialogen mellom energiproduserende og –konsumerende land, der siktemålet er stabilitet og langsiktighet i verdens energimarkeder. 

Norge fører en selvstendig og uavhengig oljemarkedspolitikk. I en skiftende verden vil det være nødvendig kontinuerlig å videreutvikle og tilpasse norsk oljemarkedspolitikk for best mulig kunne ivareta norske økonomiske interesser. 

Som et bidrag til å stabilisere oljemarkedet besluttet regjeringen å redusere norsk oljeproduksjon med 100.000 fat/dag fra og med 1. mai 1998. I desember samme år ble dette videreført ut første halvår 1999. I mars 1999 besluttet regjeringen så å utvide produksjonsreguleringen til 200.000 fat/dag, med virkning fra 1. april og ut året. Denne reguleringen ble forlenget for 1. kvartal år 2000.

I mars 2000 besluttet OPEC-landene samt flere produsenter utenfor OPEC, blant dem Norge, å redusere produksjonsreguleringene. For 2. kvartal ble den norske produksjonsreguleringen nedjustert til 100.000 fat/dag. En eventuell videreføring eller nedtrapping av de norske tiltakene vil bli vurdert i lys av markedsutviklingen. 

Bakgrunnen for at regjeringen fant det nødvendig å begrense norsk oljeproduksjon var den alvorlige situasjonen som hadde utviklet seg i markedet og de konsekvensene dette hadde for norsk økonomi og petroleumsindustrien. Det hadde bygget seg opp et betydelig lageroverheng, som ville fortsette å øke dersom ikke tilbudet ble redusert.

Oljeprisen kunne da falle ytterligere fra et meget lavt nivå på i overkant av 10 USD/fat. I denne situasjonen vurderte en Norges rolle som viktig av to grunner. Jo flere land som bidro, jo raskere kunne lagrene bygges ned og tilbudsoverskuddet fjernes. For det andre var det grunn til å tro at norske bidrag påvirket viljen til andre produsenter til å yte bidrag.

Når en har valgt å fastsette produksjonsregulering, men på et lavere nivå, var det ut fra et begrunnet ønske om å bidra til å stabilisere markedet. Basert på forventet utvikling i tilbud og etterspørsel etter olje, er det behov for økt produksjon. Det er ikke rom for å øke produksjonen tilsvarende de tidligere kuttene. Det ville gitt sterkt prisfall og et ustabilt marked. 

Forutsetningen for å iverksette produksjonsbegrensende tiltak har hele tiden vært at de skal ha en positiv effekt på oljeprisen som oppveier kostnadene tiltakene medfører for Norge. Dette hensynet til petroleumsinntektene er det overordnete ved produksjonsreguleringen. De markedstiltakene som Norge har bidratt med siden 1. mai 1998, vil en vurdere som vellykkede ut fra denne målsettingen.

Sammen med andre lands produksjonsbegrensninger, har dette ført til at oljelagrene gradvis er bygget ned og at oljeprisen har kommet opp på et nivå over 20 USD/fat. Men situasjonen kan raskt endre seg i oljemarkedet. Utfordringen for oljeprodusentene fremover blir å sikre en styrt avvikling av produksjonstiltakene for å unngå et for stort prisfall og ustabile priser.» 

Ny evaluering

Det kom en ny evaluering i Stortingsmelding nr. 38 (2001-2002) Om Olje- og gassvirksomheten:  

«Norge er en relativt stor aktør i oljemarkedet. Norge er verdens 3. største råoljeeksportør og 6. største oljeprodusent (inkl. NGL). Norsk oljeproduksjon utgjør ca. 5 pst. av verdensmarkedet for råolje. Dette gjør at vi i gitte situasjoner kortsiktig kan påvirke oljeprisen og utviklingen i oljemarkedet. På lang sikt er imidlertid oljeprisen bestemt av fundamentale etterspørsels- og tilbudsforhold, som Norge i ubetydelig grad kan påvirke. 

Norge ønsker stabilitet og forutsigbarhet i oljemarkedet og en oljepris på et rimelig høyt nivå. Den viktigste begrunnelsen for dette målet er å sikre en stabil utvikling i aktivitetene på kontinentalsokkelen. 

Produksjonsregulering er det viktigste virkemiddelet Norge har for å påvirke oljeprisutviklingen. Norge har redusert oljeproduksjonen ved tre anledninger for å bidra til å stabilisere oljemarkedet og oljeprisen: fra 1987-1990, 1998-2000 og siste gang fra 1.1.2002. 

Norge har understreket at reguleringene er unilaterale i karakter og ikke ledd i noe formalisert avtalebasert samarbeid med OPEC eller andre produsenter. Norge alene kan ikke påvirke utviklingen i oljemarkedet. Norske tiltak forutsetter at også andre produsenter treffer effektive tiltak for å bidra til en stabilisering av oljeprisen på et rimelig høyt nivå.

Videre vil våre tiltak oppheves på ensidig grunnlag dersom andre land ikke treffer effektive tiltak, eller dersom vår vurdering av markedssituasjonen skulle tilsi det. 

I utgangspunktet vil norske produksjonsbegrensninger være et midlertidig tiltak i en ekstraordinær markedssituasjon, og ikke et permanent innslag i markedspolitikken. 

Det vil ikke være aktuelt å inngå avtaler eller andre former for forpliktende samarbeid med andre produsentland vedrørende produksjonsregulering. 
Regjeringen vil følge utviklingen i oljemarkedet og eventuelt bidra med produksjonsregulerende tiltak hvis aktivitetsnivået på norsk kontinentalsokkel er negativt påvirket som følge av situasjonen i oljemarkedet.» 

Forholdet mellom verdens ledende eksportører av olje er også storpolitikk. Russlands militære engasjement i Syria kan også være motivert av et ønske om å ha en politisk vekt i Midtøsten, kanskje også overfor Gulfstatene og deres oljepolitikk.

Saudi-Arabias beslutning om å møte Russland i Doha kan kanskje være motivert av et ønske om å forhandle om Syria, kanskje tilby høyere oljepriser mot president Assads avgang? 

Kommentarer (4)

Kommentarer (4)