Rolf Skår, gründer, forsker, ombudsmann, Norsk Data, FFI, NTNF, ESA, profilintervju TU 4010 (Bilde: Jörgen Skjelsbæk)
FORUNDRET: Rolf Skår forundrer seg over at norske politikere ikke er mer opptatt av å støtte verdiskapning. Cerns utspill burde få politikerne til å hoppe av glede. (Bilde: Jörgen Skjelsbæk)

– Cern kan gi fenomenale muligheter

Rolf Skår

  • 69 år
  • 5 barn og 16 barnebarn.
  • Bruker Mac og iPhone
  • Er ganske fornøyd med å ha ledet fire ekspedisjoner til Kilimanjaro.
  • Liker raske biler, men holder seg til fartsgrensen.
  • Liker ikke politikernes mangel på interesse for verdiskapning. Savner politikere som selv har deltatt i slikt arbeid.


En passiv regjering har gjort at Norge risikerer å ikke få en avtale med Cern om lagring og prosessering av data. Vi ønsket å snakke med en som virkelig visste hva Cern kan bety for norsk industri. Rolf Skår, som ledet Norsk Data i mange år, mener Cern var avgjørende for suksessen til Norsk Data. Og alle som kjenner norsk IT-næring vet at Norsk Data betød enormt mye. Kanskje spesielt etter at it-kjempen gikk over ende. Det gjødslet hele industrien med dyktige mennesker.

Vi møtte Skår mens han og kona holdt på å flytte inn i en ny leilighet på Lillestrøm. Så nær flytoget det er mulig å komme. Et godt valg for en mann som arbeider i den europeiske romfartsorganisasjonen ESA i Paris.

Les også: Nytt håp i Cern-kampen

Bakgrunn: Cern ville investere milliarder i norske fjell: Regjeringen gadd ikke svare

Datapioneren

Som bondesønn på Skår på Karmøy var Norsk Data-gründeren Rolf Skår i jobb før de fleste av oss. Fra han var 7 år måtte han plukke stein og poteter. Litt barnearbeid av denne sorten gjorde bare godt, mener han. Fra han var 13 var han økonomisk uavhengig. Far hadde en av de to traktorene på Midt-Karmøy, og den trakterte han både på gården og hos naboene.

– Jeg husker godt både hvor og når jeg bestemte meg for å studere ved NTH i Trondheim. Vi hadde besøk av fetteren min, Ivar Ytreland fra Trondheim. Det han fortalte passet meg godt.

Etter å ha dagpendlet med sykkel og buss til Haugesund for å gå på gymnaset, besto unge Skår artium med glans og inntaket til kybernetikk var sikret. Men den gangen var det ikke bare å møte opp på høsten. Alle som skulle bli siv. ing. måtte ha ett års praksis fra industrien.

Rolf Skår, gründer, forsker, ombudsmann, Norsk Data, FFI, NTNF, ESA, profilintervju TU 4010
FOTO: Jørgen Skjelsbæk Jörgen Skjelsbæk

Lærte lederstil

– For min del ble det som reparatør ved verkstedet på Sauda Smelteverk. Det året fikk veldig mye å si for min lederstil gjennom livet. Som mange andre industrisamfunn på den tiden var Sauda veldig klassedelt, og det var store spenninger mellom funksjonærer og arbeidere. Slik ble det ikke når jeg fikk bestemme.

– I andreavdeling på NTH var jeg så heldig at jeg fikk studere under legendariske professor Balchen. Han preget tenkesettet hos sine studenter. Den tredje sommerjobben forandret livet mitt. Jeg fikk en av de mest ettertraktede jobbene på Cern og jobbet i siffergruppen til Tor Lingjerde sommeren 1964. Der ble jeg også sammen med kona mi, som jeg hadde møtt i Trondheim. Det fjerde året fikk jeg virkelig kremjobben hos Natos forskningssenter for undervannskrigføring i La Spezia i Italia. Det var første gangen jeg jobbet med skikkelige datamaskiner. Jeg lagde et program for hvordan lydbølger brer seg ut i vann avhengig av temperatur, salinitet og andre parametre.

TU mener: Få Cern til Norge!

Avansert datamaskin

Diplomoppgaven ville Skår ta på FFI. De hadde bygget en for den tiden meget avansert datamaskin, SAM, som Skår laget programmer for mens han drømte om å jobbe i det amerikanske Apollo-programmet.

– På den tiden kom jeg i kontakt med Norman Sanders. Han tilbød meg en jobb på regnesenteret til Boeing. Samtidig sørget FFI-sjefen for at jeg fikk et NTNF stipend. Jeg ville til MIT, men skjebnen ville det annerledes.

Skår jobbet under Lars Monrad Krohn sin ledelse med å lage programvare til FFIs neste datamaskinen, SAM 2, mens Per Bjørge bygde maskinen. Den skulle brukes til det som senere skulle bli Tromsø satellittstasjon.

Les også: Slik glipper Cern-drømmen

Jobbet døgnet rundt

– Vi jobbet døgnet rundt med to team i to 13-timersskift med en time overlapp, og vi ble ferdige flere måneder før de trengte den i Tromsø. Så i stedet reiste vi rundt i Norge med den. På den tiden var det bare to maskiner i verden som var laget med integrerte kretser. Det var SAM 2 og det var Apollo Guidance Computer.

Da de var innom Bergen, fant de ut at det å etablere sitt eget datamaskinselskap kunne være en god ide. Norsk Data ble født. Skår, som var yngstemann på laget, avtalte med de to andre at straks det passet skulle han få dra til MIT for å studere. Det betød to års utsettelse og Skår var ved MIT 1969–70.

– Da vi sa opp, ble jeg kalt opp til Finn Lied som var sjef på FFI. Han spurte meg hvordan jeg som var far til tre barn kunne ta en slik sjanse. Men det gjorde både jeg og de andre. I oppsigelsestiden tjuvstartet vi vel litt, særlig mentalt. Det var viktig å få Nord 1 ferdig så tidlig som mulig.

Rolf Skår, gründer, forsker, ombudsmann, Norsk Data, FFI, NTNF, ESA, profilintervju TU 4010
FOTO: Jørgen Skjelsbæk Jörgen Skjelsbæk

Noen snakket sammen

Etableringen av Norsk Data gikk ikke upåaktet hen. Noen snakket sammen, som det heter, i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Resultatet ble Taimyrprosjektet, som introduserte datamaskiner i norsk skipsfart. Med det kom andre bestillinger. Helt til 1971. Da så det svart ut for ND, men redningen kom i form av en bestilling fra Meteorologisk institutt. De hadde ikke penger til å kjøpe en dyr utenlandsk maskin, så de bestilte Nord 5 i stedet. Det var Europas kraftigste maskin. På papiret. For den var ikke bygget.

– Vi fikk forskudd fra Meteorologisk institutt, og så flyttet halvparten av oss inn hos dem for å få mest mulig arbeidsro. Da maskinen endelig så dagens lys, var det vår gamle sjef, daværende industriminister Finn Lied, som sto for åpningen. Og vi fikk anerkjennelse for at vi laget Norsk Data.

Men ND fortsatte å gå dårlig, så Skår måtte jobbe med markedsføring.

– Jeg likte det dårlig, sier han i dag.

Les også: Norge kan bli grønn it-sinke

Cern gjennombrudd

Så en dag i 1973 dukket det opp en delegasjon fra Cern. De skulle ha datamaskiner til den nye akseleratoren og hadde egentlig bestemt seg for amerikanske Digitals PDP 11, men de visste at det ville bli politisk bråk om det i Europa.

– Vi inviterte på middag som de nølte med å akseptere, for de visste at vi ikke hadde råd til å spandere på dem. Vi tok dem med til Haldenreaktoren for å vise dem våre maskiner og programvare. Og de likte det de så. Men da Cern valgte vår maskin, våknet tyskere og franskmenn. De regnet med at vi ikke ville klare å levere og ville posisjonere seg for å overta ordren.

Det ble en kamp mot klokka nok en gang. ND hadde tilbudt Nord 10 med levering 1. juni 1973 og 30 dager avsatt til akseptprøve.

– Da Cern kom i mai og så hvor langt vi hadde igjen, fikk vi beskjed om å levere selv om det bare var tomme skap. De måtte holde Siemens og Bull unna.

– Det gikk nesten på helsa løs. Vi ville gjøre mest mulig av resterende utvikling i Oslo før levering 1.juni. Siste uka gikk flere fra onsdag til lørdag uten søvn. Etter fem ukers intenst arbeid i Cerns lokaler, ble de fire maskinene akseptert bare få dager forsinket. Vi fikk et fantastisk forhold til Cern, og vi etablerte et forsprang på Digital på rundt fem år. Vi hadde aldri et større teknologisk forsprang enn etter Cern-leveransen. Jeg bosatte meg i Genève i to år for å lede all aktivitet mot Cern og bygge opp det første utenlandsselskapet.

I 1980 kom professor Carlo Rubbia til ND og ville ha selskapet til å bygge en datamaskin som han skulle gjøre forsøk med. Resultatet ble 32-bits Nord 500 og arbeidet hans ledet til Nobelprisen i fysikk. Men på den tiden var de ikke så ledende som før. Digital hadde tatt igjen ND med sine VAX-maskiner.

Etter noen magre år før Cern-gjennombruddet kom 14 veldig gode år for ND. Selskapet hadde en årlig vekst på 40 prosent både i omsetning og i overskudd gjennom disse årene. Selskapet solgte stadig flere maskiner og utviklet viktig forretningsprogramvare sammen med kunder i Norge.

– Da jeg kom hjem i 1975, ble jeg leder for utviklingsavdelingen og året etter for markedsavdelingen. Jeg tror mitt viktigste bidrag var at jeg sørget for at salgarbeidet ble anerkjent selv i en ingeniørbedrift som vår.

Les også: Bønnfaller staten om Cern-støtte

Hadde visjoner for ND

Skår ville at ND skulle bli det store europeiske dataselskapet. Han visste hva konkurrentene kunne og ble ikke skremt av det. I 1977 fikk han ansvar for markedsføringen av simulatorprosjektet til F16. ND ble etter mye dramatikk akseptert som leverandør av samtlige datamaskiner til F-16-simulatorer til alle land som valgte F-16 som jagerfly. Det ble en pengemaskin for ND. Hver simulator benyttet ti datamaskiner, og selskapet omsatte for mange hundre millioner kroner i dette markedet.

– På det tidspunktet uttrykte ledende ansatte at jeg måtte ta sjefsjobben, og det gjorde jeg 1. januar 1978.

Med Skår i sjefsstolen vokste selskapet fra under 200 i 1978 til hele 4400 ansatte ni år etter. Og i mange av årene var selskapet det mest lønnsomme i sin bransje. De ble store både i USA, Storbritannia, Tyskland, Sverige og Danmark. Aksjen var glohet og de ansatte ble rike.

– Så kom tilbakeslaget. Vi klarte ikke å selge de volumene som Digital gjorde. Da vi laget 2000 maskiner i året, produserte de ti ganger så mange. Det var utviklingen som kostet, ikke produksjonen. Dess-

uten skjedde det en annen revolusjon. Sun og Apollo startet masseproduksjon av kraftige maskiner med standardisert programvare, og til langt lavere priser enn ND og Digital. Like etter gjorde pc-ene sine entré på markedet og selv om vi prøvde oss, så jeg at dette ville bli vanskelig.

Skår sa opp stillingen sin sommeren 1989. Samme dag fikk han tilbud om å bli sjef for NTNF – Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd.

Rolf Skår, gründer, forsker, ombudsmann, Norsk Data, FFI, NTNF, ESA, profilintervju TU 4010
FOTO: Jørgen Skjelsbæk Jörgen Skjelsbæk

Forskning

Skår ble i NTNF i tre år. Ett av hans forslag var at 17 institutter i Oslo slo seg sammen og ble til et stort forskningsinstitutt. Det syntes alle var en god idé, men det passet bare ikke for akkurat dem. Den eneste som gjorde noe med det var direktøren på SI som ble så irritert på vegringen til sine kolleger at han like godt fusjonerte med den store stygge ulven i Trondheim, SINTEF.

Men Skår ble ikke sjef for det nye Norges Forskingsråd da det ble etablert.

– Jeg gråt ikke over det, men jeg trøstekjøpte meg en Mercedes i stedet. Dessuten ble det ikke den modellen for Forskningsrådet som jeg ønsket. Det ble forskernes forskningsråd og ikke et balansert forskningsråd hvor både brukernes og forskernes interesser ivaretas. I NTNF opererte vi som en slags offentlige halliker, hvor vi sørget for å koble gode forskere fra institutter og universitet med bedriftenes behov. Jeg husker jeg diskuterte med mine kolleger i de fire andre forskningsrådene om hvorvidt en forsker skulle stå fritt til å forske på kråkas fordøyelsessystem når vi egentlig trengte å forske på laksens. Utenom NTNF var grunnholdningen at forskerne måtte stå fritt til å forske på kråkas. Jeg kjenner ikke noen forskere som har kommet dårligere ut ved å snakke med brukerne om den kunnskap de har ervervet seg.

Les også: – En stor dag å være partikkelfysiker

Romvirksomhet

Kort tid etter ble Skår spurt om han ville være styreleder i Norsk Romsenter. Drømmen fra ungdommen var jo å jobbe med romvirksomhet. Samtidig var han direktør for Norconsults internasjonale virksomhet i fem år.

– I Romsenteret ble jeg involvert i en tenketank om langsiktig romvirksomhet, og jeg jobbet med rakettdelen. Jeg ble også involvert i europeisk rompolitikk. Så i 1998 sluttet jeg i Norconsult og ble sjef for Romsenteret. Her fikk jeg gleden av å utvikle romvirksomheten på Svalbard, jeg fikk bl.a. amerikanerne til å betale en fiberkabel helt dit. Dessuten klarte vi å få tilbake kontrollen med Tromsø Satellittstasjon som i en periode var 50 prosent svensk eid. Jeg er også ganske stolt av etableringen av Kongsberg Satellite Services som går veldig bra og som er blitt verdens største selskap for å ta ned data fra polarbanesatellitter.

Da Skår fylte 65 år, var det på tide å gå av. Uten at han satte spesielt pris på det. Som plaster på avgangen ble han sendt til ESAs European Space Policy Institute i Wien hvor han jobbet for å få dempet en del konflikter i organisasjonen og som forsker.

Les også: – Verdens største datasenter

Vil ikke pensjonere seg

Det har ballet på seg for Skår i ESA. Nå har han to jobber i organisasjonen. Han er selskapets ombudsmann for en treårsperiode, og han leder en arbeidsgruppe som ser på organisasjonens fremtid hva gjelder hvilke steder og land ESA skal ha sine aktiviteter og sin infrastruktur.

– Jeg har ingen planer om å pensjonere meg, sier 69-åringen.

Men et skår(!) i gleden er den norske regjeringens holdning til et samarbeid med Cern.

– Jeg kan knapt fatte at regjeringen ikke svarte Cern da de spurte om vi ville bli med på å etablere et enormt datasenter i Norge. Vi har jo de beste forutsetninger i Europa. Rimelig og miljøvennlig strøm, gratis kjøling og fantastisk fibernett. De må jo forstå at vi må gi litt for å få så mye. Dette dreier seg om mye mer enn å bygge et datasenter. Det kunne blitt et fantastisk nettverk mot det ledende forskningsmiljøet i Europa med fenomenale muligheter for ringvirkninger. Politikere snakker ofte om at vi må forberede oss på tiden etter oljen. Det er kanskje dem vi burde forberede.