Har du noen gang tenkt på hvor vannet til hovedstaden kommer fra, og over hvor stort geografisk område dette tappes? Eller hvor mange hindringer vannet møter på veien? Da øyene i Oslofjorden skulle få vann og avløp, måtte både arkeologer og Forsvaret på banen.
Omfanget og kompleksiteten i hovedstadens VA-system har sivilingeniør og prosjektleder Henrik Didriksen et helt spesielt perspektiv på.
Fra tidligere å ha jobbet innen bygg og eiendom, har han de siste fem årene jobbet med en rekke forskjellige prosjekter i Vann- og avløpsetaten i Oslo. Spennet har vært stort, helt fra rehabiliteringen av Gjerdingen Dam langt nord i Nordmarka, til et vann- og avløpsprosjektet på øyene i Oslofjorden. Sistnevnte var et stort prosjekt som endelig sørget for skikkelig vannforsyning og avløp på Hovedøya, Gressholmen og så langt sør som Langøyene i Oslofjorden.
– Det er jo litt artig å tenke på at vannet langt der inne i Nordmarka til slutt tappes her ute på øyene, sier Didriksen.
Vi møter han på Hovedøya, noen få minutter fra Rådhusbrygga med en av de nye elektriske passasjerfergene som ble satt i drift i fjor. De nye fergene gjør det til en lek å komme seg ut på øyene, men allerede da fergeleiet ble flyttet fra Vippetangen til Rådhusbrygga i 2015 eksploderte trafikken.
– Hovedøya hadde vann fra byen før, men avløp til nedgravde septiktanker. Det var på høy tid at publikum fikk et bedre tilbud i form av en robust vannforsyning og en hensiktsmessig avløpsløsning, sier Didriksen om prosjektet som var ferdig i 2022.
Rett ved Revierhavnen kommer sjøledningene fra Akerhusstranda i land på Hovedøya. Der er det også satt opp en avløpspumpestasjon med nytt publikumstoalett.
Didriksen peker over mot Akershus festning og forklarer om en av de store utfordringene ved prosjektet:
– Ved Akershusstranda måtte vi trekke sjøledningen gjennom en solid, gammel trekulvert for spillvann fra 1930-tallet. Her måtte vi bruke en 60 tonns gravemaskin på lekter for å komme gjennom.
– For å komme videre inn i avløpstunnel måtte vi i tillegg ha tillatelse fra Forsvarsbygg, pga. nærhet til militære installasjoner ved festningen.
Også ute på Hovedøya ventet utfordringene i kø. Øya har både kulturminner, landskapsvernområde og naturreservat, fredede planter og verdifull vegetasjon. I tillegg visste man på forhånd at det var stor sannsynlighet for nye funn av fortidsminner.
Da VA-traseene på øya skulle graves, gikk derfor hele tiden en arkeolog foran gravemaskinen. På vei fra Revierhavnen mot ballplassen fant de også noen gamle hustufter i hovedtraseen.
– Dette satte arbeidet med hovedtrase på pause i seks måneder mens de arkeologiske utgravningene pågikk, forteller Didriksen.
Samtidig med VA-arbeidene fant kommunen også inngangen til et gammelt tunnelanlegg som tyskerne anla under krigen – en tunnel som har vært en godt bevart hemmelighet i mange år.
Der hovedtraseen kommer over øya til badestranden, ligger nå en stor og ny baderampe for rullestolbrukere i sjøen. I tillegg er det satt opp dusjer så badegjestene kan dusje av seg sjøvannet. Det som ikke er synlig for publikum, kan Didriksen fortelle om.
– Dette er en kombinert HC-rampe og teknisk kulvert for sjøledningene videre ut til Gressholmen og Langøyene. Den består av prefabrikerte betongelementer og stål, og dekket her kan løftes av for å komme til ledningene.
Ved å anlegge kulverten på denne måten, slapp man omfattende gravearbeider ut i sjøen, samtidig som badeplassen ble mye mer tilgjengelig for rullestolbrukere.
– Kulverten er dimensjonert for å kunne romme flere ledninger, for eksempel om VA-nettet skal utvides til andre øyer, sier Didriksen og peker på et kumlokk:
– Under her ligger det flenser som er klare for å kobles på. Faktisk er vannforsyningen ut hit dimensjonert for å forsyne søndre bydeler også, dersom det skulle bli nødvendig en gang i framtiden.
Fra badestranden på Hovedøya ser man over til Gressholmen, der det er enda en ny konstruksjon med todelt funksjon.
– På Gressholmen er det naturreservat og en helt spesiell sopp, skrubbnarrevokssopp. Dessuten var det svært dårlig og porøst fjell ved bryggen, sier Didriksen.
Løsningen ble å rive den gamle bryggen og bygge en ny og bedre brygge, som samtidig kunne huse avløpspumpestasjonen som sørger for å sende avløpet tilbake til byen via Hovedøya.
Vannet fra Gjerdingen renner til slutt ut i Maridalsvannet og tas inn i vannbehandlingsanlegget ved Oset. Fra Gjerdingen til tappepunktene på Langøyene er det 35-40 km i luftlinje. Den store avstanden illustrerer det store ansvarsområdet Vann- og avløpsetaten har geografisk, men også rent faglig.
– Vann og avløp til øyene var et komplekst prosjekt med mange utfordringer knyttet til både vern og veldig mange besøkende som var veldig interessert i det vi holdt på med. Dessuten var det omfattende søknadsprosesser mot Statsforvalteren, Byantikvaren, Riksantikvaren, Kystverket og mange andre.
– Men det gikk jo veldig bra. Det har vært spennende å være med på, sier Didriksen stolt.
– For en ingeniør er jo Vann- og avløpsetaten litt som å gå i en godtebutikk
Henrik Didriksen
Om Vann- og avløpsetaten forteller han om et stort antall prosjekter som gjennomføres til enhver tid, om kontinuerlig høy produksjon og stor variasjon i størrelse og kompleksitet fra prosjekt til prosjekt. Etaten er slik sett i en særstilling som arbeidsgiver, hvor ingeniørene får jobbe med et bredt spekter av faglige utfordringer.
– Vi har enormt mye kunnskap i vår egen organisasjon, med folk som kan veldig mye om VA og byutvikling knyttet til VA-arbeider. Det er et virkelig gode ved å jobbe i en sånn organisasjon, sier han.
Neste prosjekt for den erfarne prosjektlederen er rehabiliteringen av Fri-Elvåga i Østmarka, der dammen skal oppgraderes for å oppfylle kravene fra NVE til damsikkerhet.
– For en ingeniør er jo Vann- og avløpsetaten litt som å gå i en godtebutikk, hvor du kan plukke av hva du er interessert i av type prosjekter og hvor i byen du ønsker å jobbe, avslutter han.
