×
Annonse fra TU Story Labs for
Gunnar Ellingsen i Atea
Gunnar Ellingsen i Atea

Når det trådløse nettet blir en del av estetikken

Slik fikk Astrup Fearnley Museet usynlig Internett.

  • TU Story Labs Dette er en annonse. Journalistene i Tu.no er ikke involvert i produksjonen.

Kan du se for deg å gå på fotballkamp med et nøste nettverkskabler under tribunen? Hva med å spasere rundt på museum med en milelang Cat-6 på slep, eller å sitte i Operaen når den velbrukte RJ-45-pluggen tilhørende akkurat ditt sete ramler av? Heldigvis har trådløse nettverk blitt en integrert, om enn usynlig, del av norsk kulturliv.

Faktisk er det ofte litt av poenget at det skal være usynlig. Det er der Gunnar Ellingsen kommer inn i bildet. Han har trukket opp de trådløse trådene på alt fra Astrup Fearnley Museet til det nye kulturbygget Sentralen i Oslo sentrum, og vet at det stilles andre krav på kulturfeltet enn andre steder.

– Noe av det kuleste jeg har jobbet med

Astrup Fearnley Museet er et utstillingsobjekt i seg selv.
Astrup Fearnley Museet er et utstillingsobjekt i seg selv.

– Her på Astrup Fearnley Museet er jo selve bygningen et virkelig signalbygg; et utstillingsobjekt i seg selv. I tillegg er det et spesielt bygg rent teknisk, med doble glasstak, og en rekke sensorer som regulerer verdier i luften for å sikre at kunsten ikke blir påvirket negativt. Da er det ikke mulig å bare løfte en plate eller dra en ekstra strømkabel for å sette opp et aksesspunkt hvor du vil, forteller Ellingsen.

I tillegg til de rent tekniske utfordringene sa arkitekten rett ut nei til flere av plasseringene Atea ønsket å bruke for aksesspunkter. Estetiske krav er vanligvis ikke engang et tema for bedrifter – selv om det gjerne kan se litt pent ut er ikke utseendet førsteprioritet. Aksesspunkter blir plassert der det er best for de trådløse signalene, men en slik filosofi holder ikke når man jobber med denne typen praktbygg.

– Astrup Fearnley er noe av det kuleste jeg har vært med på å sette opp, blant annet fordi det var så vanskelig. Hele poenget var at det skulle være god trådløs infrastruktur, men også at det skulle være usynlig, og det fikk vi til.

Skyter radiosignaler inn i betongen

Radiosignalene skal ned fra himlingen og gjennom denne veggen, før de når publikumsområdet. Gunnar Ellingsen i Atea illustrerer utfordringene, her sammen med Nicolai Skoglund, nettverksansvarlig på Astrup Fearnley Museet.
Radiosignalene skal ned fra himlingen og gjennom denne veggen, før de når publikumsområdet. Gunnar Ellingsen i Atea illustrerer utfordringene, her sammen med Nicolai Skoglund, nettverksansvarlig på Astrup Fearnley Museet.

Løsningen ble kort fortalt å gjemme aksesspunkter bak veggpaneler, og over himlinger i servicetunneler. For at radiosignaler skal kunne forplante seg rundt om i en bygningsmasse er det viktig å tenke på hva slags antennetype man bruker, hvor kraftig signalstyrke som kreves, og hvor brukerne befinner seg – alt i alt et temmelig stort puslespill.

– Før i tiden prøvde man å få hvert aksesspunkt til å dekke et størst mulig område. Det ga deg god fart i nærheten av aksesspunktet, men dårligere på litt avstand. I tillegg er det slik at jo flere vegger du har, desto dårligere signalkvalitet og dermed også hastighet får brukerne. En vanlig lettvegg vil typisk halvere signalstyrken, forklarer Ellingsen.

– I dag prøver man heller å få opp god kapasitet overalt. Det betyr mange flere aksesspunkter som står nærmere hverandre, og gir bedre totalkapasitet på det trådløse nettverket. For å få det til er det mye vi kan gjøre, blant annet med antennedesign, sier han.

I de fleste kontorlandskap vil du typisk kunne oppdage rundstråleantenner utplassert her og der. Disse stråler ut smultringformede signaler, som fungerer godt i store, åpne områder, men er ikke spesielt velegnet for å gi dekning gjennom betong.

– Siden den trådløse infrastrukturen altså ikke kunne være synlig da dette bygget ble oppført brukte vi retningsstyrte antenner som skyter signalene inn i og gjennom betongen. De stråler ut en gitt retning med et så høyt energinivå at signalene klarer å trenge gjennom, og når du har mange nok av disse får du god dekning i hele museumsområdet, forteller eksperten.

Trådløse kritiske tjenester

Med plantegninger, målere og en egen rigg kan Ellingsen sjekke signalkvaliteten hvor som helst.
Med plantegninger, målere og en egen rigg kan Ellingsen sjekke signalkvaliteten hvor som helst.

Atea har også levert teknikken bak det trådløse nettverket i Operaen, hvor det relativt nylig har blitt gjort en skikkelig oppgradering. Da bygget ble satt opp i 2007 var det standardene 802.11a og 802.11g som gjaldt for trådløse nettverk. Siden har det kommet til en rekke standarder som blant annet gir vesentlig høyere hastighet og kapasitet. Denne typen oppgraderinger må til iblant, og da er det viktig å sikre at kvaliteten holder seg.

– I disse dager gjøres det ganske mye når det kommer til oppgraderinger. Før hadde mange et avslappet forhold til Wi-Fi; det var noe man «måtte ha» i møterommene fordi kundene ønsket å bruke det. Siden ble det mer og mer at de ansatte brukte bærbare PC-er, så man satte opp et slags nettverk overalt, sier Ellingsen.

– Så kom hele smarttelefon-revolusjonen, alle skulle ha alt oppdatert alltid, og da ble det gjort enda mer. Flere og flere bedrifter har kritiske tjenester over Wi-Fi, og da er det mange som innser at de må investere i å sørge for at det blir bra. Det kan bety å putte flere aksesspunkter på riktige steder, og kanskje med spesialantenner for best mulig dekning.

Unike problemstillinger med unike løsninger

Når utstyr skal oppgraderes er det viktig å måle at dekningen blir god nok overalt.
Når utstyr skal oppgraderes er det viktig å måle at dekningen blir god nok overalt.

Etter hvert som Wi-Fi har gått fra «nice to have» til å være helt kritisk, har det altså skjedd mye også innen kulturlivet – bredt definert. Det trenger slett ikke bare handle om tykke vegger og solide praktbygg; Atea har også levert nettverksløsninger til steder som idrettsarenaer, som gir atter et nytt sett utfordringer.

– Å sikre godt nettverk for en fotballstadion må løses på en veldig spesiell måte – der har du ikke noen himling 2,5 meter over hodet på brukerne. Med så store områder, og så høy tetthet av folk, vil du typisk bruke mange aksesspunkter, og spesielle antenner høyt oppe som peker ned og dekker et visst antall seteplasser. Så vil disse små sonene med god dekning ligge tett i tett inntil hverandre, hele veien rundt, forklarer Ellingsen.

– Men det viktigste er at du alltid må bruke forskjellige tilnærminger til forskjellige behov. Jeg har nok ikke møtt én kunde som er helt lik en annen. Derfor går vi inn med et åpent sinn og hører på hva de trenger, og bygger en løsning slik at kunden får det de trenger, sier han.

– Det viktigste at de er fornøyde, og det henger ofte sammen med at de får en god teknisk løsning. Klarer man å holde tidsfrister, kostnadsrammer og levere kvaliteten som trengs, så har man truffet målet på alle plan, avslutter han.

 

 

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)