×
Annonse fra Delta V for
Gir frihet: Det moderne alternative til mange kjenner som trygghetsalarm, gir våre eldre en frihet til å gjøre det de liker best, med færre bekymringer. Foto: Safemate
Gir frihet: Det moderne alternative til mange kjenner som trygghetsalarm, gir våre eldre en frihet til å gjøre det de liker best, med færre bekymringer. Foto: Safemate

Dette er løsningen som lar Gunnar leve pensjonstlivet fritt

Selv om staten nærmest sier «løp og kjøp» så nøler kommunene med IT-satsning i velferd

  • Delta V Dette er en annonse. Journalistene i Tu.no er ikke involvert i produksjonen.

–Det er sjeldent man ser IT-løsninger som løser virkelige problemer i samfunnet så raskt og med så mye gevinst. Både økonomiske gevinster for kommunen, men ikke minst gevinster for brukeren i form av mestring, trygghet og forebygging av ensomhet, sier Marthe Dyrud, forretningsutvikler Velferdsteknologi i Atea.

–Alle kommuner har en skrekkhistorie om noen som har forsvunnet.

Tove Topaas

Sammen med sin kollega Tove Topaas, som er utdannet sykepleier, leder de satsningen på velferdsteknologi hos det nordiske teknologiselskapet. Temaet bringer frem sterke historier med ekte mennesker involvert hver gang.

Behovene velferdsteknologi skal dekke er alltid nært og kjært fordi det treffer oss alle før eller siden, enten som bruker, barn, barnebarn, ektefelle eller øvrig pårørende.

–Alle kommuner har en skrekkhistorie om noen som har forsvunnet. Jeg hører stadig vekk slike historier og tenker at denne situasjonen hadde kanskje ikke vært nødvendig med rett utstyr og forberedelser. Teknologien det er snakk om, er ikke den «GPS-merkingen» av personer med demens som har blitt fremstilt i media, den er langt mer nyansert, sier Topaas.

Demente kan vandre langt

Hvordan kan man best forvalte de knappe ressursene man har i omsorgen? Nøye planlagt og godt regulert kontroll av enkeltes bevegelsesmøster kan gi brukerene mer frihet. Her vises et eksempel på et IR-kamera som kan fange opp en person som har falt og er urørlig.

–Anvendelsen av denne teknologien avhenger helt og holdent av situasjonen brukerne befinner seg i. Norsk lov sier at man ikke har mulighet til å låse en institusjon for å holde folk inne. Det er et godt utgangspunkt, men med noen utfordringer.

–På en institusjon befinner det seg flere forskjellige grupper personer med svært ulike behov. Noen kan være der for fysiske problemer og det er ingen fare forbundet med om de spaserer en tur ute. Andre kan ha svært alvorlig demens, men er meget bevegelige og komme seg langt i fravær av tilsyn, forklarer Topaas.

–Så hva kan vi gjøre da? Vi kan bruke store ressurser på vakthold og høyt utdannet personell som holder øye med alle utganger. Eller, vi kan gi hver person en klokke med en Bluetooth-sender som åpner dørene bare dersom de skal ha muligheten til å bevege seg utendørs, sier Topaas.

Krever nasjonal innsats

Så, hva hender når en kommune bestemmer seg for å kjøpe inn det siste og mest avanserte utstyret for å gi sine beboere størst mulig grad av frihet i hverdagen?

–Veldig ofte ligger det pragmatiske hindre i veien for den beste anvendelsen av teknologien. Det er et bredt utvalg av verktøy man kan anvende, og de krever alle at kommunen bevisst følger opp innføringen. Vi som leverandør må forstå brukerne våre – helsepersonell og innbyggerne og tilpasse løsninger basert på den enkelte sitt behov. Og når det gjelder å lykkes med implementeringen av velferdsteknologi, så handler dette som regel ikke om teknologien, men om organisering og å jobbe på en annen måte. Å forstå sammenhengen vil gi bedre tjenester på sikt, sier Dyrud.

Med mine erfaringer som sykepleier, er dette en no-brainer

Tove Topaas

–Det hender vi hører om situasjoner der litt fleksibilitet kanskje hadde løst en situasjon raskere og greiere. En gang spaserte en person med demens ut av institusjonen sin, og kom seg ganske langt før det ble oppdaget. Da hadde personen satt seg på bussen og rukket å komme seg til nabokommunen. Dette var enkelt å se takket være teknologien, men så stanset det hele opp siden man brukte tid på å bestemme seg for hvem som hadde ansvaret for personen som nå var utenfor kommunen sin, sier Dyrud.

–Slik bør det ikke være. Sykepleiere og omsorgspersoner må forholde seg til pragmatiske forhold, de som passer på personer med demens vet at gradestokken  kryper nedover på senhøsten. Da har man ikke tid å miste fra alarmen går, sier Topaas.

Slipper å betale for å se på sovende mennesker

Samtidig som mange tenker på velferdsteknologi som en slags avansert GPS-sporing, er realiteten en helt annen.

–Det er nesten bare fantasien som setter grensen på hvor nyttig sensorteknologien kan være. Vi har løsninger som enkelt kan gi store gevinster på kort sikt, sier Topaas

«Digitalt tilsyn», kan bringe store endringer i hverdagen til brukerne, og gjøre de mye mer uavhengig av fysiske tilsyn.

– Det er jo ikke slik at alle hendelser på en institusjon skjer akkurat før nattevakten tar nattrunden.

Tove Topaas, Atea

–Natterunder er ett eksempel som helsepersonell kjenner godt til. I aller beste fall går helsepersonalet rundene sine og ser på sovende personer, noe som ikke er en spesielt god utnyttelse av ressursene. Slike sene vakter er heller ikke optimalt for personalet, men for mange kommuner er det den eneste løsningen slik de ser det nå. Slik behøver det ikke å være, og de kommunene som har kommet lengst med anvendelsen av velferdsteknologi kan langt på vei klare seg uten rundene, forklarer Topaas.

–Det er jo ikke slik at alle hendelser på en institusjon skjer akkurat før nattevakten tar nattrunden. En person som faller ut av sengen og brekker hoften, blir liggende i smerter til nattevakten kommer på nattrunden sin, med mindre de har flaks nok til å falle akkurat der varslingssnoren ligger. En smartere løsning for noen som har denne risikoen, kan være sensorer i sengen og bevegelsessensor i rommet, kombinert med smarte IT-løsninger. Da får nattevakten beskjed når noe er galt, og brukeren får hjelp øyeblikkelig samtidig som samfunnet sparer penger. Med mine erfaringer som sykepleier, er dette en no-brainer, sier Topaas.

Grønt lys for innkjøp

Så hvor er blokkeringen? Ikke bare har kommunene fått grønt lys, de har også et pålegg om å starte anvendelsen av velferdsteknologi innen 2020. 

–Det er ikke lett å si hvor det butter på innføringen. Kommunene har, som alle andre, et ønske om å spare penger, gjøre livet bedre for sine innbyggere og lettere for sine ansatte. Samtidig er overvåkning- og personvernproblematikken som man tidligere debatterte stort sett løst, og skepsisen blant omsorgspersonellet på gulvet borte, sier Dyrud.

–Ofte hører vi fra personer i kommunene at de ikke er rigget for å ta i bruk løsningene. Det tyder egentlig bare på at ledelsen vegrer seg for å gjennomføre en høyst nødvendig organisasjonsendring. Denne endringen kommer før eller siden, og i mellomtiden vil de som sitter på gjerdet havne langt bakpå fremfor de mer fremtidsrettede kommunene, sier Topaas.

Noen kommuner er mer fremoverlente i opptaket av ny teknologi enn andre, og det setter både Dyrud og Topaas stor pris på. De råder kommunene til å troppe opp med godt engasjement for saken, men samtidig huske på at man må lære å krype før man løper.

–Vi ser enkelte kommuner som starter med alle løsninger på én gang, det er nok ikke klokt. En gradvis, men bestemt innføring, der mandatet og bred støtte kommer fra kommuneledelsene og går helt ned til omsorgspersonen som skal svare på alarmer, er den smarteste måten å gjøre dette på.

For de kommunene som finner den riktige balansen, er det ikke småpenger som spares inn: –Dersom man kjører et lite regnestykke på innsparingen, så kan du grovt regne med 1,5 million på å kutte én nattevakt årlig. Kanskje man ikke sparer inn hele summen ved å bruke gode teknologiløsninger, men du kommer langt på vei og forbedrer manges liv på den reisen, sier Topaas.

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)