Reklamefilmen «Hver tur teller» har rullet over norske kinolerret og TV-skjermer i sommer. Der møter man en konduktør som elsker å jobbe på tog, men som blir bekymret når det ikke er i rute. Han skjønner at de dagene toget er forsinket, så er det passasjerene det går utover. Man ser et barn som venter på moren sin, man møter en hund som pistrer fordi eieren ikke er kommet hjem. Det hele er følsomt, alvorlig og trist.
I filmen får man vite at Vy har mange tusen ansatte som står på, «helt til siste passasjer har kommet seg hjem». Seeren får et bestemt inntrykk av at det ikke er de ansatte på toget som har skylden for de overveldende og altoppslukende forsinkelsene som preger jernbanen i Norge for tida.
9,5 mill fra fellesskapet
På spørsmål fra Teknisk Ukeblad Media opplyser Vys kommunikasjonsavdeling at selskapet har hatt et ønske om å øke forståelsen blant pendlerne for en krevende driftssituasjon. Målet med kampanjen var å lage kommunikasjon som gjør at folk oppfatter Vy som åpne og på lag med kundene. Reklamen ble vist på fjernsyn, kino, utendørs og i digitale kanaler, og den totale kostnaden var 9,5 millioner kroner.
Det er helt sikkert tøft å jobbe i Vy om dagen. Ansatte møter frustrerte pendlere, og vi kan lese i lokalavisa om at politiet er blitt tilkalt på grunn av utagerende passasjerer. Mange Vy-ansatte kjenner nok også på det når naboer og familie tar opp togkaoset i sosiale sammenhenger.
For en privat bedrift som ønsker å bygge merkevare utad og stolthet innad, kan en reklamekampanje være et godt tiltak. Men Vy er ikke en vanlig privat bedrift. Selskapet er heleid av staten, og formålet er ikke å skape overskudd til eierne, men å levere et transporttilbud til befolkningen.
Er det da riktig å bruke nesten 10 millioner kroner av fellesskapets midler for at Vys medarbeidere skal føle seg litt mer stolte? Nesten 10 millioner på å minne folk om at det ikke er lokføreren og konduktørens feil, men derimot å peke i retning av politikerne?
Det blir mye reklamefilm framover
Hvis dette er riktig bruk av 9,5 millioner som ellers ville tilhørt fellesskapet, da blir det mye reklame på kino framover.
Mange kommuner har et sprengt tilbud til eldre som fortsatt bor hjemme. Hjemmehjelpene har dårlig tid og føler at de må forte seg videre, enda det hadde vært mye bedre eldreomsorg dersom de kunne tatt seg bedre tid. Er det noen som fortjener en feelgood-reklamekampanje, så er det landets hjemmehjelper.
På fødeavdelingene opplever jordmødre at de er for få. Særlig på sommeren strekker ikke tiden til for å gi fødekvinner god omsorg og støtte. Hva med en reklamefilm som ruller over skjermen inne på fødestua, der en blid skuespiller forestiller en jordmor som står på helt til siste baby er presset ut?
Tenk på barnehageansatte. Hvordan skal de få formidlet til foreldrene at de skifter bleie så fort de kan, men at de ofte er for få ansatte på jobb og at hjertet blør for de små som må vente?
Barnevernsansatte blir utsatt for hets på sosiale medier.
Sykepleiere. Lærere. Saksbehandlere på byggesak.
Norske reklamebyråer går gode tider i møte.
Fransk forsvarsindustri evakuert
