Både Gammel-Erik og jeg tidde.
Andreas gikk i bane rundt kaffemaskinen mens han raljerte mot ledelsen slik at vi så det hvite i øynene hans.
– De forsøker å kjøpe meg til å si opp frivillig med tre månedslønner, og så gir de den traineespretten tre månedslønner for å begynne her. Det er idioti. Hjerteløs idioti, tordnet han.
Jeg tappet kaffe nr. 9 så langt den dagen.
– Snakk om personalhåndtering. Snakk om behandling av trofaste ansatte. Snakk om ledelse, freste han.
Spytt landet på det svarte bordet som ble kalt Ryktebørsen.
– Hvordan kan denne ledelsen ha fått jobbene sine? Hvordan kan styret la dem beholde jobbene? Hvordan kan de i det hele tatt forsvare sin egen eksistens? For en gjeng med ufølsomme blåskjorter, sa han med høy, skingrende røst.
– Hm, sa Gammel-Erik.
Ingeniørøkonomen satte øynene i ham. Erik rygget uvilkårlig tilbake.
– Jeg er enig med deg. Dette er skammelig opptreden av ledelsen. Det verste er at de har enda mer på samvittigheten, sa Erik.
– Hva da?
– Ifølge ryktene har lønnsutviklingen for alle i ledergruppa vært svært god det siste året. Budsjettmålene er ikke nådd, men likevel har de bevilget seg selv cirka 15 prosent lønnsvekst siden i fjor. Vi har i snitt fått 5,5 prosent, sa Erik.
– Er det sant?
– Jeg er redd for det, sa Erik.
Andreas slo et nummer på mobiltelefonen.
– Er det avisa? Jeg skulle snakke med Andersen, journalisten, sa Andreas Ohm.
