I TU nr. 30/02 gleder ansvarlig redaktør Claude R. Olsen seg over at Smøla er satt på det norske elkraftkartet. Vi kan alle glede oss over et godt gjennomført prosjekt fra Statkrafts side og at Smøla har fått en aktivitet som de ønsker seg. De av oss som har slike tilbøyeligheter kan også glede oss over at enda en ingeniørteknisk bragd er synliggjort for alt folket gjennom 75 meter høye vindmøller i det flate kystlandskapet. Men skal vi glede oss over at 72 millioner kroner av samfunnets begrensede ressurser gikk med for å gjøre prosjektet lønnsomt? Hva gjør vindkraft så spesielt at vi heller bør bruke ressurser på ståltårn langs kysten enn lærebøker i skolene?
I ingeniørenes eget blad ser ikke slike problemstillinger ut til å være tema. Tvert imot mener TU at: "Det har vært en unnlatelsessynd å ikke tappe vindenergien", og gjør dermed det å utnytte energien fra luft i bevegelse til ikke bare et mål, men nærmest en plikt. Hva er det neste? Er det en unnlatelsessynd å ikke tappe bølgeenergien som representerer en like stor teoretisk energimengde som vinden? Er det en unnlatelsessynd å ikke tappe varmen fra det norske grunnfjellet? Er det en unnlatelsessynd å ikke bruke mer av nitrogenet i lufta til kunstgjødsel? Nitrogenet er jo der og representerer en ressurs som vi ingeniører kan gjøre noe ut av - bare noen er villige til å betale. Bare vi får penger nok...
Olsen peker på at Danmark har blitt et av de ledende land i verden på vindturbinteknologi. Men det er ingen bragd å opparbeide en ledende teknologisk posisjon hvis andre betaler. I Danmark har staten og forbrukerne i 10 år betalt regningen for de børsnoterte vindturbinselskapenes suksess og vindmølleadelens subsidierte inntekter. I "Dansk Økonomi for år 2002" ("Vismandsrapporten") konkluderes det med at vindkraftutbyggingen i Danmark totalt sett har gitt et samfunnsøkonomisk tap på 3 milliarder kroner, selv når miljøfordeler ved produksjonen og økonomisk nytte for produsentene er regnet med. Et eksempel til etterfølgelse? Neppe!
I Norge har vi valgt markedsløsninger for å sikre at de billigste energikildene utnyttes først, noe som er samfunnsøkonomisk optimalt. Kombineres dette med prinsippet om at forurenser skal betale, kan vi sikre at det også tas hensyn til miljøet på en samfunnsøkonomisk optimal måte. Ved å subsidiere vindkraft eller andre svært synlige "kjæledegge-teknologier", forskyves andre mer lønnsomme tiltak ut i tid, og resultatet er et samfunnsøkonomisk tap.
Det er favoriseringen av vindkraft fremfor andre tiltak som er problemet, ikke vindkraften i seg selv. Etter hvert som kraftbalansen blir strammere og vindkraftteknologien blir billigere, vil de beste vindkraftprosjektene finne sin naturlige plass i det norske energimarkedet. I mellomtiden bør vi ingeniører smøre oss med tålmodighet og heller bruke innsatsen på mindre synlige, men desto mer verdifulle prosjekter. Selvsagt ønsker kraftindustrien å bygge vindkraftverk hvis noen (staten) er villige til å yte tilstrekkelige subsidier slik at vi kan tjene penger på det. Vi har ikke råd til å si nei, og vi bør uansett ruste oss til å stå for utbygging av vindkraft så snart dette er økonomisk forsvarlig.
Når det gjelder unnlatelsessynder, så er det en større synd å underslå at subsidiering av vindkraft er samfunnsøkonomisk tvilsomt enn å avvente utnyttelsen av vindenergien til prosjektene kan stå på egne ben. La vindkraft og andre miljøvennlige tiltak som energiøkonomisering, småkraftverk, oppgradering av eksisterende vannkraftverk etc. konkurrere på like vilkår. Først da får vi mest energi og miljø for pengene.
Thor André Berg,
strategianalytiker i BKK
