Det er et tydelig mønster: når markedsprisen på fossile brensler stiger, diskuteres (igjen) markedet for elektrisitet. Temaet ble dagsordenen da EU-ledere møttes forrige uke. Flere av dem tok før møtet til orde for endringer av dagens markedssystem.
Bakgrunnen er naturligvis at slike globale prissjokk tidvis gir høye kraftpriser. I kraftverk der fossile brensler brukes til å produsere elektrisitet, blir salgsprisen påvirket av brenselsprisen. Dyrere epler gir dyrere eplekake.
Stridspunktet er markedskrysset, gjerne med merkelappen «merit order»-systemet. Misnøyen er knyttet til at markedet gir én pris, lik for alle kilowattimer kjøpt og solgt i det aktuelle kvarteret i hvert område.
Det finnes bare én pris
Det er kanskje ikke noe fullgodt svar, men slik fungerer nå engang et marked. Det er kun én pris som gir produksjon lik forbruk. Og den prisen får man ved å sortere tilbudene for seg (i en merit order), etterspørselen for seg, og se hvor tilbudskurven møter etterspørselskurven.
Det spesielle med elektrisitet er at dens momentane natur gjør at man må lage egne markedskryss til alle døgnets tider. Når tilbudskurven avhenger av været (og atpåtil globale brenselspriser), og etterspørselskurven avhenger av tiden på døgnet, svinger markedskrysset betydelig mer og raskere enn for andre varer.
Målet er å dekke forbruket med de billigste kraftverkene til enhver tid. Man sorterer fra lavest til høyest slik at man kan velge de billigste kraftverkene, én etter én, til etterspørselen er dekket.
Det beste vi har
Det er også sant at det dyreste kraftverket (som forbrukerne er villige til å betale for) setter prisen for alle produsenter i området. Spørsmålet som politikerne i EU stadig vender tilbake til, er altså om dette er riktig pris å betale.
Og da kommer vi til det mer fullgode svaret: så vidt vi vet, gir dette markedssystemet lavest kostnader for samfunnet totalt sett, selv om aktørene hver for seg prøver å maksimere sin egen profitt.
Kraftmarkedet er tilnærmet lik det vi kaller en , oppkalt etter matematikeren John Nash, kjent fra filmen A Beautiful Mind. Han ble tildelt Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid med nettopp disse spillteoretiske konseptene. Det besnærende med en slik Nash-likevekt, er at løsningen (markedskrysset) i et slikt system, på tross av at alle aktører forsøker å maksimere sin egen profitt, er lik løsningen av et stort optimaliseringsproblem hvor kostnadene for samfunnet minimeres. Det er jo mildt sagt fascinerende!
Og dette er nok grunnen til at EU-topplederne i forrige uke landet på å beholde markedssystemet, tross rasling med sabler.
De omstridte pengenes funksjon
Men mellom gassprissjokk og påfølgende rop om merit-order-exit, går en annen, mer lavmælt diskusjon som er desto mer interessant.
En ting er at dette markedskrysset gir en effektiv og kostnadsminimerende drift av kraftsystemet vårt. Her strides egentlig ikke de lærde. Det er forsket mye på kortsiktige markeder, som døgnmarkedet for strøm er.
Det mer interessante er markedets andre oppgave. I tillegg til å gi kostnadseffektiv drift, skal markedet gi kostnadseffektive investeringer. Og her kommer vi til hvorfor det er viktig med en lik salgspris for alle produsenter.
For når hver produsent tilbyr elektrisitet til sin egen marginalkostnad går de enten i null, eller i pluss.
Disse omstridte ekstra pengene skal dekke inn andre faste kostnader, som lønninger til vedlikeholdsarbeid. Inntektene til kraftverkene må nødvendigvis også betale tilbake investeringene.
Trenger store investeringer
Og det er en mye mer interessant diskusjon om dagens markedssystem evner å få fram de investeringene som gir oss lavest kostnader på lang sikt. Vi vet at Europa trenger massive investeringer i både ny kraftproduksjon og -lagring.
.png){kind=logo}
Hvordan kan vi supplere dagens markeder med langsiktige instrumenter som gir bedre mulighet til risikostyring? Og hvordan kan risikoen minimeres så vi får et billigst mulig system for alle? Dette er tross alt langsiktige investeringer i et teknologisk landskap som endrer seg veldig raskt.
Dette er et aktivt forskningsfelt, med mange åpne spørsmål. Kunne vi ikke heller brukt tiden vår på å diskutere disse?
Fensfeltet blir tema på München-konferansen
