Fasaden til det nye Teorifagbygget ved Universitetet i Tromsø skjuler flere utradisjonelle løsninger. Hverken byggherrens detaljerte prosjektplan, det vannbårne varmesystemet i taket eller el-systemet er tradisjonelle løsninger.
Alle statlige bygninger over 1000 m 2 skal ha vannbåren varme. Tradisjonelt ville valget ha stått mellom radiatorer plassert under vinduene, eller gulvvarme. Moderne glass med god isolasjonsevne og lave U-verdier utløste flyttingen av varmekilden til taket.
- Vi hadde en idédugnad, forteller seksjonssjef Kjell Jensen i Statsbygg. - Vi hadde allerede lagt opp til kjølebafler i taket. Alt vi behøvde å gjøre var å legge inn en varmestreng i tillegg. Kjølebaflene, eller varmevekslerne som i prinsippet er omvendte radiatorer - ble installert på grunn av datautstyret som avgir varme.
I kjølestrengen er vanntemperaturen -10 - 14 mens varmestrengen holder maksimalt 55. Elektriske varmesystemer i tak har holdt temperaturer opp mot 70 og de har ikke vært noen suksess. - 55 skal ikke gi ubehagelig strålevarme, forsikrer Jensen, som heller ikke tror kaldras under vinduene vil by på problemer. Målinger viser at med -20 ute og 24 romtemperatur ligger overflatetemperaturen på vinduet innvendig på 16, som er akseptabelt i denne sammenhengen.
Tok sjansen
Ifølge Jensen er denne typen varmesystem delvis brukt i store butikker, fabrikkbygninger og lagerhaller ellers i Europa, men ikke i kontorbygninger på størrelse med Teorifagbygget. - Jeg kjenner heller ikke til andre bygninger i Norge med denne løsningen, sier han.
Markedssjef Kjetil Eriksen i YIT Building Systems bekrefter at dette er helt nytt i Norge.
Dermed lå det en ørliten usikkerhet og skvalpet i vannskorpen for Statsbygg.
- Jeg gikk til Byggforsk for å få en forsikring om at vi ikke dummet oss ut, forteller Jensen.
Universitetet i Tromsø ville imidlertid ha nok en vurdering før klarsignalet ble gitt. Sintef kom til samme konklusjon som Byggforsk: Dette er en ny og spennende bruk av kjent teknologi, og Jensen fikk klarsignal.
Systemet har nå fungert utmerket i snart et halvt år etter at deler av Teorifagbygget ble tatt i bruk for et halvt år siden.
Investeringskostnadene ble redusert med fire millioner kroner, og drifts- og vedlikeholdskostnadene forventes i tillegg redusert.
Stramt og fleksibelt
De 40.000 kvadratmetrene, bestående av 6 sammenkoplete hus, er overlevert i tide uten budsjettsprekk. 850 millioner kroner gir en kvadratmeterpris på 21.250 kroner.
Universitetet i Tromsø, UiTø, er verdens nordligste og Norges yngste universitet. Det første bygget stod klart i 1975. Med Teorifagbygget øker bygningsmassen med nær 30 prosent.
Sammen med prosjektkontoret på UiTø, har seksjonssjef Kjell Jensen og prosjektler Øystein Klungeland fra Statsbygg sammen med de to byggelederne Bengt Mortensen og Magne Pedersen, ledet prosjektet.
Vanligvis lager den engasjerte byggentreprenøren fremdriftsplanen under slike prosjekter. Jensen lot byggeleder lage en uvanlig detaljert fremdriftsplan tidlig i prosessen.
Gjennomføring på denne måten gjør fremdriften mindre avhengig av byggentreprenørens premisser. Dermed blir faren for at de tekniske entreprenørene skal komme under press kraftig redusert. En annen fordel, mener Jensen, er at disse fremdriftsplanene gir gode muligheter for å oppdage avvik på et tidlig tidspunkt.
- En streng plan er ikke nødvendigvis stivbent, den gir rom for nødvendig fleksibilitet og milepælene forblir uendret gjennom hele prosessen, understreker Jensen. Han presiserer at uten et tett og godt samarbeid med prosjektkontoret på UiTø, ville flere av tiltakene vært svært vanskelige å gjennomføre.
En økning av maksimal taklast fra 350 kg/m 2 til 750 kg/m 2 er et eksempel på en justering som ble gjort tidlig i prosessen. Gjeldene forskrift sa 350 kg/m 2, økning var foreslått men ennå ikke tatt inn i ny forskrift. Prosjektledelsen valgte likevel å mer enn doble taklasten. Nå skal det være unødvendig å måke, uansett hvor mye og hvor våt sne som måtte komme. - Vi hadde egentlig ikke mye valg, det er ikke plass til snødeponi her.
Flatkabel
En annen utradisjonell løsning er bruk av 400 volt flatkabel, en løsning som slett ikke er ny, men fortsatt uvanlig. En lisse med fem ledere pluss en som styrer lys og varme er festet over himlingsplatene i taket.
Sammen med dette er det bestilt et stort antall nedføringsstaver som brukes til å ta strømmen ned i kontorene. Ferdigproduserte koplinger kan enkelt settes på flatkabelen, skruer sikrer kontakt med de rette lederne. Til hver at disse koplingene kan ledningen fra stavene plugges inn som i et vanlig støpsel.
Med på kjøpet får bygget en uvanlig fleksibilitet. Staven med kontaktene kan plasseres hvor som helst i rommet. Ved ommøblering er det ikke nødvendig å tilkalle elektriker, hvem som helst kan dra ut pluggen, flytte staven og plugge inn igjen.
Ved siden av fleksibiliteten skal det gi reduserte installasjonskostnader. Behovet for kabelbroer blir sterkt redusert, man sparer tid og også noen meter kabel. - Jeg har sett at tyskere hevder at besparelsen blir opp mot 30 prosent. Jeg er skeptisk til det, men 15-20 prosent besparelse gir det nok, tror Jensen.
